Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep
0030 OSLO 

Dato 08.11.2000 
Vår ref.: 2000/000515
NØA/bhm
Deres ref.: 99/2383 Ø IS

HØRING - NOU 2000: 21 EN STRATEGI FOR SYSSELSETTING OG VERDISKAPING 

1. Innledning
Det vises til brev fra Finansdepartementet av 14.08.00 vedrørende høringsuttalelse i tilknytning til innstilling fra utvalget for sysselsetting og verdiskapning, også betegnet som Holden-utvalget.

Holden-utvalgets arbeid er å betrakte som forlengelsen av det hurtigarbeidende Arntsen-utvalget, som la fram sin innstilling i forkant av lønnsoppgjøret i 1999. Utvalgets arbeid har således en klar forankring i arbeidsmarkedet og inntektspolitikken. Utvalgets mandatet må i denne sammenheng karakteriseres som svært omfattende. Her legges det på mer generelt grunnlag vekt på strategier som kan bidra til en balansert utvikling i norsk økonomi over tid, herunder effektivitetsspørsmål og næringslivets rammebetingelser, en bærekraftig miljøpolitikk og betydningen av økt globalisering. Utvalget viser i sin innledende drøfting til at det ikke finnes noen "oppskrift på økonomisk vekst", som garanterer god økonomisk vekst dersom oppskriften følges. Internasjonale erfaringer tilsier at strategien må omfatte alle deler av den økonomiske politikken - herunder stabiliseringspolitikken, det inntektspolitiske samarbeidet, sysselsettingspolitikken, utdanningspolitikken og tiltak for å skape en effektiv økonomi. At en strategi for sysselsetting og verdiskapning må omfatte alle deler av den økonomiske politikken understrekes også ved at økonomisk politikk ofte utformes ut fra et bredt sett av målsetninger. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) deler dette utgangspunkt.

Generelt kan FNH slutte seg til hovedsynspunktene i utvalgets rapport. Den store bredden i innstillingen gjør at FNH ikke har funnet det hensiktsmessig å gå inn på en detaljert drøfting av de problemstillingene som berøres, men har i stedet valgt å fokusere på overordnede trekk ved en strategi for sysselsetting og verdiskapning. 

2. Lønnsdannelsen og det inntekstpolitiske samarbeidet
Opprettholdelse av konkurranseevnen har vært et sentral element ved den norske modellen for lønnsfastsetting. Sammenhengen mellom konkurranseevne, lønnsfastsettelse og en balansert utvikling i norsk økonomi ble først formulert i den såkalte Aukrust-modellen på midten av 1960-tallet. Modellen er basert på at et klart definert frontfag eller forhandlingsområde setter rammen for hvilken samlet lønnsvekst konkurranseutsatt sektor kan tåle, og dermed hvilken ramme som bør gjelde for lønnsveksten i de påfølgende oppgjørene. Frontfaget i den norske modellen har tradisjonelt vært verkstedoverenskomsten ved forbundsvise oppgjør, og industrien generelt ved sentrale oppgjør. Grunntanken bak modellen er at fordelingen av verdiskapningen i bedriftene på hhv. lønn og kapitalavkastning over tid vil måtte utvikle seg om lag som i andre land. En høy reallønnsutvikling vil dermed bli uforenlig med en fortsatt balansert utvikling i norsk økonomi, med mindre produktivitetsutviklingen øker tilsvarende. 

Det inntektspolitiske samarbeidet ble ytterligere formalisert på begynnelsen av 1990-tallet. Solidaritetsalternativet ble til i kjølvannet av det sterkeste konjunkturtilbakeslaget i norsk etterkrigshistorie, og en svært høy arbeidsledighet etter norsk målestokk. Strategien bak Solidaritetsalternativet var å skape sterk vekst i sysselsettingen uten at dette førte til en markert svekkelse av statsfinansene. Det viktigste virkemidlet i denne strategien var å legge forholdene til rette for en god reallønnsutvikling med basis i moderate nominelle lønnstillegg. Den sterke veksten vi har hatt både i sysselsettingen og reallønnsutviklingen gjennom det meste av 1990-tallet viser at strategien i hovedsak må kunne karakteriseres som vellykket. Samtidig må det erkjennes at lønnsoppgjørene gjennom 1990-tallet har blitt stadig vanskeligere å tilpasse til denne modellen, samtidig som spenningene har vært økende mellom ulike grupper lønnstakere. De siste årene viser også en klar svekkelse av vår kostnadsmessige konkurranseevne. 

Utvalget legger likevel til grunn at opprettholdelse av konkurranseevnen fortsatt bør være et sentralt element ved den norske modellen for lønnsfastsetting. Det vises samtidig til at partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles interesse i at reallønnen sikres gjennom lave nominelle tillegg. Utvalget slår samtidig ring om det samspill i den økonomiske politikken som lå til grunn for solidaritetsalternativet. Finanspolitikken må fortsatt bære hovedansvaret for konjunkturreguleringen og hensynet til en langsiktig balansert utvikling mellom offentlig og privat sektor, mens pengepolitikkens bidrag må avpasses innenfor de rammene som følger av at en over tid skal ha stabilitet i kronekursen. 

FNH støtter dette syn. En bred politisk enighet knyttet til behovet for å opprettholde en konkurranseutsatt sektor når oljeepoken er på hell, tilsier at vår kostnadsmessige konkurranseevne også i fremtiden må være det bærende element i en modell for lønnsfastsetting.

I likhet med utvalget erkjenner også FNH de svakheter som finnes i dagens modell. En vesentlig svakhet ved frontfagets retningsgivende funksjon er at beregningene over lønnsutviklingen så langt ikke har omfattet funksjonærene. En annen faktor som trolig har bidratt til økende spenninger mellom ulike grupper lønnstakere, er at lønnsglidningen i frontfaget ikke er kjent i de påfølgende oppgjørene. Utvalget har en rekke forslag til forbedringer i dagens modell som vil bedre frontfagets retningsgivende funksjon for påfølgende oppgjør. Utvalget ønsker også en større grad av koordinering mellom organisasjonene i arbeidslivet, ikke minst når det gjelder utformingen av nye sosiale ordninger. Det legges samtidig vekt på at det innenfor denne rammen må være rom for lokal fleksibilitet i lønnsdannelsen tilpasset behovene på hvert område. FNH støtter utvalgets vurderinger.

3. Arbeidsmarkedet
Vi vil i årene fremover stå overfor betydelige utfordringer i arbeidsmarkedet. Yrkesdeltakingen, dvs. andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder (16-74 år) som er i arbeidsstyrken, var i 2. kvartal i år var kommet opp i 73,8 pst. Andelen har aldri tidligere oversteget 74 pst. Utvalget viser til flere faktorer som kan bidra til å redusere pressproblemene, herunder:

· Tiltak for å få ungdom raskere gjennom utdanningsinstitusjonene, samtidig som
det satses mer målrettet på å dekke det utdanningsmessige behovet i næringsliv 
og offentlig forvaltning
· Ekstra innsats overfor grupper som stiller svakt på arbeidsmarkedet
· Mer fleksible arbeidstider
· Etter- og videreutdanning for å øke den enkeltes produktivitet
· Stimulere eldre arbeidstakere til å bli lengre i yrkeslivet. 
· Målrettet rekruttering av arbeidskraft fra utlandet

Flere av de nevnte tiltakene kjennetegnes ved at de relativt raskt vil kunne settes ut i livet, trolig uten større kostnadsmessige konsekvenser for myndigheter og næringsliv. Etter- og videreutdanning vil på kort sikt bidra til å redusere arbeidstilbudet til den enkelte, mens den langsiktige effekten vil være positiv som følge av produktivitetsmessige bedringer. Det er samtidig behov for en avklaring knyttet til finansieringen av denne reformen.

FNH vil samtidig peke på viktigheten av å stimulere eldre arbeidstakere til å bli lengre i yrkeslivet. Det er i denne sammenheng nærliggende å vise til de siste årenes sterke vekst i AFP-ordningen og antallet uførepensjonister. Det er vanskelig å se at en videre utvikling i denne retning i sammenheng med et vedvarende stramt arbeidsmarked. Sammen med sykelønnsordningen har disse ordningene karakter av opparbeidede rettigheter, og det er således vanskelig å foreta endringer uten en forståelse med partene i arbeidslivet. FNH finner likevel grunn til å støtte utvalgets generelle syn om at skatte- og trygdeordningene bør utformes slik at det lønner seg for alle å arbeide.

På tross av de foreslåtte tiltak for styrking av arbeidstilbudet er det på sikt vanskelig å utelukke at presset i det norske arbeidsmarkedet vil bli av en slik karakter at også andre tiltak må vurderes. Den senere tid har debatten omkring økt arbeidskraftinnvandring tiltatt. Utvalget har selv tatt til orde for en målrettet rekruttering av arbeidskraft fra utlandet. FNH stiller seg åpen for at også dette virkemidlet må med i en samlet vurdering.

4. Globalisering og rammebetingelser
Utviklingen har de siste årene gått i retning av en stadig sterkere globalisering av konkurranse og markeder. Denne økte mobiliteten av varer og tjenester over landegrensene har gitt generelle produktivitetsforbedringer, lavere produksjonskostnader, og høyst trolig også et positivt bidrag til den norske velferden. Den økte graden av mobilitet innebærer samtidig premisser vi som en liten nasjon må tilpasse oss. FNH vil særlig peke på betydningen av at næringslivets rammebetingelser må være tilpasset denne virkeligheten, og støtter således utvalgets grunnsyn knyttet til at økt globalisering er en utvikling som vil gjøre det stadig mer krevende å føre en nasjonal skattepolitikk som avviker vesentlig fra andre land. Skattesystemet vil kunne komme i konflikt med et ønske om økt etablering i Norge, noe som generelt kan bety at handlingsrommet for særnorske politikkløsninger blir mindre. Investeringsavgiften fremheves som et klart eksempel på en avgift med uheldige nøytralitetsegenskaper. Tilsvarende gjelder formuesskatten der den effektive skatten på ulike formuesobjekter varierer betydelig som følge av ulik systemer for verdsettelse av grunnlaget for beskatning. FNH har ved tidligere tatt til orde for en avvikling av disse ordningene. Dersom proveny-tapet ved en avvikling av disse ordningene ønskes tatt inn på annen måte, er det samtidig viktig å sørge for at dette blir gjort på en måte som ikke bidrar til en ensidig svekkelse av norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne. 

5. En effektiv privat og offentlig sektor
Det sterke presset i arbeidsmarkedet og en generelt høy kapasitetsutnyttelse i norsk økonomi er begge faktorer som peker i retning av et klart behov for større effektivitet i produksjon av varer og tjenester både i privat og offentlig sektor. Effektiviteten i en sektor vil normalt avhenge av en rekke forhold, både knyttet til den enkelte arbeidstaker og organiseringen av virksomheten. Disse faktorene vil igjen avhenge av rammevilkår og ulike offentlige inngrep og reguleringer. FNH finner det i høringsuttalelsen naturlig å avgrense drøftingen til viktige politikkområder av betydning for de generelle effektiviteten i økonomien.

Konkurransepolitikken er et viktig redskap i arbeidet med å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. De mest synlige effekter av politikken på dette området gjennom de siste årene finner vi i kraftmarkedet, telemarkedet og luftfartssektoren. Samlet sett må vi likevel konstatere at prosessene knyttet til deregulering har kommet betydelig kortere i Norge enn i mange andre industriland. I konkurransemessig sammenheng er det også grunn til å peke på det høye innslaget av statlig eierskap i norsk næringsliv, hvor FNH deler utvalgets bekymring knyttet til situasjoner hvor markedet ikke har tillit til at staten klarer å skille mellom sine ulike roller som eier og regulator. 

FNH vil samtidig hevde at det finnes et betydelig potensial for effektivisering av offentlig sektor. Ressursøkningen til offentlig sektor, herunder i særlig grad kommunesektoren, har i flere tiår vært betydelig, og mens kommunesektoren ved utgangen av 1970-årene stod for om lag 12 pst. av timeverkssysselsettingen, var denne andelen 20 år senere kommet opp i 19 pst. Målt i sysselsatte personer jobber i dag hver fjerde sysselsatt i kommunesektoren. En vesentlig del av denne økningen må selvfølgelig knyttes til gjennomførte reformer innenfor helse, omsorg og utdanning. Det er likevel grunn til å peke på at det meste av offentlig tjenesteproduksjon finner sted i et marked uten den samme pris- og kostnadsevaluering som normalt finner sted i et marked for omsetning av private varer og tjenester. Det blir dermed svært vanskelig å vurdere den kostnadsmessige effektiviteten knyttet til offentlig tjenesteproduksjon. Denne problemstillingen kan etter FNHs syn bare avhjelpes ved at offentlig tjenesteproduksjon konkurranseutsettes.

En ytterligere tungtveiende grunn til effektivisering av offentlig sektor er det faktum at en i dagens arbeidsmarked vanskelig kan finne rom for fortsatt vekst i offentlig sysselsetting på linje med det vi har sett de siste 20 årene. Dette syn uttrykkes også av utvalget, som viser til at en videreføring av de siste tiårenes sterke vekst i offentlig sysselsetting og konsum ikke vil være forenlig med en balansert økonomisk utvikling på lang sikt. Utvalgets holdning til konkurranseutsetting er likevel mindre entydig. Det blir bl.a.vist til begrensede erfaringer på området, og at konkurranseutsetting i noen sammenhenger vil innebære en betydelig grad av irreversibilitet. FNH kan ikke se at dette er grunner som kan tillegges avgjørende vekt i arbeidet med å skape økt effektivitet i en sektor som legger beslag på en stadig økende andel av vår samlede verdiskapning.

Med vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON


Arne Skauge
Adm. direktør 


Bjørn Harald Martinsen
Utredningsleder