Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep
0030 OSLO 


Deres ref. Deres brev Vår ref. Dato
00/399 FM KTN 21.02.2000 30.05.2000 


HØRINGSUTTALELSE TIL FORSLAG TIL ENDRINGER I VERDIPAPIRHANDELLOVEN - ULOVLIG INNSIDEHANDEL

Det vises til Finansdepartementets brev 21.02.2000 vedlagt et notat 21.12.99 fra Kredittilsynet, samt brev fra Oslo Børs 07.02.2000 til Finansdepartementet. 

I Generelt
Et sentralt formål bak regelverket om forbud mot ulovlig innsidehandel er å bidra til at investorer i verdipapirmarkedet sikres mest mulig lik behandling. Som Kredittilsynet påpeker på side 5 i høringsnotatet, ligger det i dette at reglene skal virke som beskyttelse av innsiderens medkontrahenter, utstederselskapet og tilliten til verdipapirmarkedet. Kredittilsynet fremholder at det siste av disse hensynene fremstår som det viktigste. Dette slutter vi oss til.

Med bakgrunn i de erfaringer som er høstet siden endringene i verdipapirhandelloven i 1997, ser vi at det kan være behov for en fornyet gjennomgang av innsidereglene for å påse at de virker i henhold til lovgivers forutsetning. Både tilsyns- og rettspraksis og forhold som er avdekket i mediene, viser eksempler på at en del kritikkverdige forhold ikke kan møtes med sanksjoner, fordi dagens lovgivning synes å stille så vidt strenge krav for inngrep. Kredittilsynets forslag til lovendringer har som siktemål å senke terskelen for inngrep. Vi oppfatter det slik at forslagene på mange måter tar sikte på å bringe retts- og forvaltningspraksis i samsvar med det som var lovgivers intensjon med lovendringen i 1997. 

Vi kan uten videre støtte intensjonene bak Kredittilsynets forslag. Vi vil likevel omtale de konkrete forslag som fremmes for å påse at tiltakene utformes slik at de ikke unødig medfører uheldige markedsmessige og rettssikkerhetsmessige virkninger.

En for vidtgående regulering av innsidehandelen kan svekke egenkapitaltilførselen og føre til mindre aktivt eierskap. På enkelte punkter er vi i tvil om forslagene treffer riktig, jfr særlig reglene om utilbørlig markedsatferd. I all hovedsak synes vi likevel endringsforslagene er godt begrunnet. Vi har her også særlig merket oss enkelte endringer i arbeidsfordelingen mellom Kredittilsynet og ØKOKRIM, som vi antar vil kunne effektivisere sanksjoneringen av mindre alvorlige forhold. Oppfølgingen av mer alvorlige og straffbare forhold bør forbeholdes ØKOKRIM som påtalemyndighet. Tillitsforholdet mellom finansinstitusjoner og Kredittilsynet tilsier at Kredittilsynet ikke bør oppfattes som en del av strafferettssystemet.

Ved siden av innsidebestemmelsene er det særlig reglene om informasjons- og taushetsplikt, samt reglene om ansattes mv adgang til egenhandel i finansinstitusjoner som regulerer verdipapirhandelen. Disse reglene griper på mange måter inn i hverandre. Vi hadde ansett det som ønskelig at departementet foretok en nærmere gjennomgang og analyse av sammenhengen mellom disse regelsettene, blant annet med sikte på en bedre harmonisering av regelsettene. Det kan også være et tankekors at begrensingene i adgangen til ansattes egenhandel bare gjelder for finansinstitusjoner og ikke for børsnoterte selskaper i det øvrige næringsliv. 

Regelverket om innsidehandel bør ses i sammenheng med andre deler av regelverket om markedsatferd. EUs investeringstjenestedirektiv pålegger i artikkel 11 den enkelte medlemsstat å utarbeide regler for god markedsskikk som skal etterleves av investeringsselskapene (verdipapirforetakene). Direktivets prinsipper er i Norge implementert i verdipapirhandelloven § 9-2 om god forretningsskikk. Loven pålegger det enkelte foretak å organisere sin virksomhet slik at kundenes interesser og markedets integritet ivaretas på beste måte, blant annet slik at man unngår interessekonflikter. I forarbeidene til loven (NOU 1995:1 Investeringsforetak side 80) sies det at lovens prinsipper etter hvert vil bli utviklet gjennom en felles praksis i EØS-landene, og at Kredittilsynet og norske domstoler bør ha en plikt til å se hen til denne praksis.

Målsettingen om at det skal utvikles en norsk praksis som så langt mulig følger praksis i EØS-området bør etter vårt syn også ha gyldighet i forhold til regelverket om innsidehandel. Vi vil be departementet overveie om dette bør komme til uttrykk i lovforarbeidene.

II Finansnæringens merknader til de enkelte lovendringsforslag

1. Misbruk av innsideformasjon, vphl § 2-1 første ledd

1.1 Vi anser denne bestemmelsen som et kjernepunkt i den rettslige regulering av ulovlig innsidehandel. Etter gjeldende lov er det et vilkår for å rammes av forbudet mot ulovlig innsidehandel at opplysningene er egnet til å påvirke kursen på de finansielle instrumentene vesentlig. Kredittilsynets notat søker å vise at dette innebærer en for streng norm, i alle fall slik den er blitt fortolket av domstolene. Det kan se ut som behandlingen av en rekke straffverdige forhold er blitt lagt til side av Kredittilsynet av denne grunn. 

Med bakgrunn i nevnte forhold gir vi vår prinsipielle støtte til å senke lovens terskel for straffbar kurspåvirkning. Notatet foreslår innført en ny rettslig standard betegnet "merkbart". Dette uttrykket er for øvrig det samme som i den danske autoriserte oversettelsen av EU-direktivets engelske uttykk "significant". Til tross for at det kan være en grei oversettelse, er vi i tvil om hensiktsmessigheten av det foreslåtte begrepet, bl.a. fordi dette uttrykket rent språklig kan forstås å gå lenger enn det man har tilsiktet gjennom endringsforslaget. Vi legger i alle fall til grunn at det ikke er meningen at loven skal virke strengere enn det som følger av EU-direktivet og praktiseringen av innsidehandelsforbudet i land som Storbritannia, Danmark og Sverige. 

Uten at vi går direkte imot endringsforslaget, vil vi for vår del tilrå at man vurderer alternative uttrykksmåter som fanger opp intensjonen bak de aktuelle endringer. Det fremgår at man har vurdert, og forkastet, uttrykket "ikke uvesentlig" som alternativ. Dette representerer etter vårt skjønn en uttrykksmåte bedre i samsvar med vår rettstradisjon. Vi minner her om at dette vurderingskriterium bl.a. er lagt til grunn i børsforskriften § 5-2 (1) der det fremgår at et selskap har informasjonsplikt overfor børsen om forhold som må antas å være av "ikke uvesentlig betydning" for kurser på dets aksjer. Det er i seg selv et hensyn å basere seg på en standard som er benyttet og innarbeidet i gjeldende regelverk, og, som det så vidt vites, er utpenslet nærmere praksis omkring gjennom Børsklagenemndas avgjørelser.

Som et mulig ytterligere alternativ kan det vurderes å legge seg på den danske modell, der kriteriet er at innsideinformasjonen gjelder forhold som "kan være af betydning" for kursdannelsen osv. Etter vårt skjønn utgjør den språklige nærhet i seg selv et moment i favør av å velge den danske løsning her. Det treffer også rent språklig noe bedre i relasjon til de forhold som i notatet er lagt til grunn for forståelsen av begrepet "merkbart". Det forutsettes å være tale om noe mer enn de rent teoretiske og tilfeldige muligheter for kurspåvirkning, eller helt marginale kursutslag. Opplysningen må videre være av en viss viktighet for bedømmelsen av verdien på de finansielle instrumentene som investeringsobjekt. 

Endelig peker vi på som et alternativ uttrykksmåten "er egnet til å påvirke". Med det unngås vanskelige tolkningsspørsmål over rettslige standarder av typen "betydning", "merkbart" og lignende.

Vår hensikt har vært å nevne alternativer til overveielse for departementet. Dersom departementet likevel kommer til at begrepet "merkbart" bør foreslås, ber vi om at det i motivene nærmere kvalifiseres hva som ligger i uttrykket. Rent språklig vil dette begrepet som nevnt kunne omfatte det meste. Vi forutsetter derfor at det skal gjelde en viss "terskelhøyde" for aktuell påvirkningsmulighet på kursdannelsen før noen rammes. Dette må presiseres nærmere i motivene.

1.2 Vi har merket oss at gjeldende lovs krav om at den ulovlige innsideinformasjonen skal gjelde "presise og fortrolige opplysninger" foreslås erstattet med kravet om at det skal gjelde "opplysninger som ikke er offentlig tilgjengelig eller allment kjent i markedet". 

Slik vi ser dette, dreier dette seg om noe mer enn en rent språklig forandring. Vi viser til det eksemplet som er nevnt på side 32 i Kredittilsynets høringsnotat, hvor en finansiell rådgiver i en tenkt situasjon henvender seg til selskapets større aksjonærer med forespørsel om å selge sine aksjeposter, uten at aksjonærene gis selve den kurssensitive informasjonen (om forhandlingene om oppkjøp). Kredittilsynet uttrykker at "reelle hensyn tilsier at innsidehandelforbudet og dermed taushetsplikten bør omfatte slike tilfeller, til tross for at opplysningen neppe kan sies å være presis i forhold til den egentlig kurssensitive omstendighet".

Konsekvensene av endringen vil være nye spilleregler for behandling av innsideinformasjon aktørene imellom. Den finansielle rådgiveren som nevnt i eksemplet i notatet s. 32 kan ha brutt sin taushetsplikt etter lovens § 2-2. Investorer som på denne måten bringes i innsideposisjon, berøves friheten til å handle inntil informasjonen er allment tilgjengelig. Dette kan i enkeltsituasjoner virke urimelig overfor de investorer som er brakt i en slik situasjon. Vi ser det imidlertid slik at lovforslaget over tid kan skjerpe aktørenes aktsomhet og omgang med innsideinformasjon, og dermed styrke tilliten til markedet. 

Utvidelsen av definisjonen av innsideopplysning aktualiserer behovet for å klargjøre rekkevidden av bestemmelsen i forhold til noen situasjoner som lett kan oppstå i verdipapirhandelen, og som bør kommenteres i lovforarbeidene. 

Kjennskap til egne planer omfattes ikke av innsidehandelsforbudet. Det samme må være tilfelle dersom flere legger planer sammen. Da må de ha lovlig adgang til å foreta disposisjoner i henhold til disse planene.

Spørsmålet fremstår imidlertid som mer tvilsomt hvis man med vitende og vilje avslører egne planer overfor en eller noen få andre mulige aktører i markedet. Etter vårt skjønn er realiteten her praktisk talt den samme som i de to førstnevnte tilfellene. Vi har vanskelig for å forstå at det er en offentligrettslig oppgave å se til at markedsaktører ikke involverer andre i sine planer, og at sistnevnte i tilfelle blir pålagt handleforbud. 

Annerledes stiller det seg dersom man får tak i opplysningene på urettmessig vis, og for så vidt dersom man rent tilfeldig får slik informasjon og vet eller burde vite at dette er "fortrolig" informasjon. I så fall synes det ikke urimelig at man rammes av innsidelovgivningen. På den annen side vil de fleste investorer etter beste evne søke å sette seg inn i andre markedsaktørers vurderinger, det være seg ved bruk av åpne kanaler eller ved direkte kontakter.

Det kan også tenkes situasjoner der noen aktører bevisst gir innsideinformasjon til andre for at disse ikke skal handle. Det kan da synes urimelig at disse aktørene ikke skal kunne handle, særlig dersom de allerede hadde bestemt seg for dette basert på vanlige forretningsmessige overveielser og allment kjent informasjon. En utvei, for å komme ut av en uønsket innsidesituasjon, kan være å "anmelde" forholdet til Oslo Børs eller Kredittilsynet, men vi antar at mange vil vegre seg for et slikt relativt drastisk skritt.

Vi henstiller til departementet å angi nærmere de grenseoppgangene som må foretas for at rettstilstanden skal bli klarere i forhold til de problemstillingene som vi har reist ovenfor. Vi antar at både tilsynsmyndighetene, domstolene og markedsaktørene vil være tjent med en slik klargjøring. Under denne forutsetning kan vi gi vår støtte til forslaget. Uten denne klargjøringen frykter vi imidlertid at den foreslåtte endring kan bidra til økt usikkerhet blant markedsaktørene. 

Vi regner likevel med at de typiske tilfellene av misbruk av innsideopplysninger, og som er skadelig for markedets omdømme, vil gjelde taushetsbelagte opplysninger knyttet til utstederen av det finansielle instrumentet. Dette er hovedproblemet. Vi er derfor av den oppfatning at Kredittilsynet i sitt arbeid bør ha hovedfokus på misbruk av denne typen opplysninger, jfr de typiske eksemplene på innsidesituasjoner som tilsynet selv nevner på side 30 i notatet . 

Vi går videre ut fra at opplysninger kan være allment kjent før de er offentliggjort gjennom Børsens informasjonssystem, og at man følgelig lovlig kan foreta handler. Det må videre være tale om noe kvalitativt mer enn spekulasjoner og rykter. Vi er innforstått med at det likevel ikke behøver gjelde eksakt informasjon, idet det avgjørende må være om den er kurssensitiv.

1.3 For ordens skyld peker vi på at et sentralt rettslig kriterium for grenseoppgangen mellom det lovlige og ulovlige, gjelder "kanaler" for fremskaffelsen av den aktuelle informasjon. Bruk av informasjon, hentet gjennom dyktig anvendelse av åpne kilder, som igjen gir grunnlag for slutninger hos innsiktsfulle mennesker, er ikke ulovlig innsidehandel. Grunnlaget for eventuelle straffbarhetsvirkninger må normalt være at informasjonen er skaffet til veie gjennom eksklusive kanaler ut fra en særlig posisjon i forhold til det aktuelle selskap eller nøkkelpersoner knyttet til dette..

2. Behandling av kurssensitiv informasjon, jfr vphl § 2-2 første ledd

Kredittilsynet foreslår et presiserende tillegg i vphl § 2-2 første ledd om at kurssensitiv informasjon etter § 2-1 første ledd må behandles med tilbørlig aktsomhet. Som nevnt ovenfor ser vi dette forslaget i sammenheng med utvidelsen av definisjon av innsideopplysning i 
§ 2-1. Det sentrale i dette vil være et krav om forsvarlige rutiner i de aktuelle foretak og deres eksterne rådgivere m.h.t. håndteringen av slike opplysninger. Vi støtter den foreslåtte lovpresisering.

3. Oppheving av det periodiske handleforbudet, jfr vphl § 2-3

Vi gir vår støtte til forslaget om å oppheve det periodiske handleforbudet etter nåværende § 2-3. Det gjelder her et absolutt handleforbud for primærinnsidere i til sammen fem måneder årlig. Dette legger i vesentlig grad hindringer også for sunn og ønsket handel i finansielle instrumenter, der det ikke er tale om urettmessig misbruk av innsideinformasjon. En eventuell innføring av en bestemmelse om utilbørlig markedsatferd, jfr utk. § 2-6 tredje ledd, må ha som forutsetning at forslaget om å oppheve det periodiske handleforbudet følges opp.

4. Undersøkelsesplikten, jfr utk. ny § 2-3 jfr § 14-4 andre ledd nr. 1

Vi har ingen merknader til at undersøkelsesplikten etter nåværende § 2-1 annet og tredje ledd inngår i en egen bestemmelse som ny § 2-3 etter at bestemmelsen om det periodiske handleforbudet oppheves. Vi er enige i at dette rettstekniske grep er egnet til å få fram undersøkelsespliktens betydning klarere. Vi er videre enige i at det presiseres i lovteksten, jfr § 14-4 andre ledd, at straffesanksjonering av å tilsidesette undersøkelsesplikten, er betinget av at det faktisk forelå innsideinformasjon på handletidspunktet. Vi oppfatter det slik at dette er i samsvar med gjeldende rett.

5. Utilbørlig markedsatferd, jfr vphl § 2-6

5.1 Det foreslås etablert et eksplisitt forbud mot utilbørlig markedsatferd gjennom utk. ny § 2-6 tredje ledd. Endringsforslaget innebærer en streng aktsomhetsnorm for markedsaktørene. Vi forstår det slik at hensikten er å ramme disposisjoner som går klar av innsidebestemmelsen i § 2-1 første ledd grunnet de til dels vanskelige bevismessige spørsmål som ofte reiser seg når det gjelder å godtgjøre at ulovlig innsidehandel har funnet sted, jfr notatets redegjørelse om disse forhold side 39.

Vi har forståelse for de tungtveiende hensyn som ligger til grunn for en "sekkebestemmelse" i form av en slik skjønnsmessig aktsomhetsnorm eller redelighetsstandard for å fange opp straffverdige forhold som i praksis ofte må antas å falle utenfor rammen for § 2-1 første ledd. Forutsatt en skjønnsom håndhevelse, vil en bestemmelse av denne type trolig kunne bidra til å styrke den allmenne tillit til verdipapirmarkedet. På den annen side kan det være vanskelig for markedsaktørene på forhånd å vite hvor grensen for det straffbare går, slik at det av den grunn oppstår usikkerhet omkring investeringsbeslutninger. Dette taler mot å innføre en bestemmelse som foreslått, jfr her også notatets grundige redegjørelse s. 42-43. Vi stiller også spørsmål om det er samme behov for en slik skjønnsmessig standardbestemmelse dersom forslaget om å senke terskelen for ulovlig innsidehandel etter § 2-1 første ledd, følges opp. 

Det kan være en viss fare for at en slik bestemmelse virker hemmende på den alminnelige investeringsvirksomhet , og at den også kan motvirke aktivt eierskap i næringslivet. På den annen side kan det innvendes at man bør ha andre motiver for eksempelvis å påta seg styreverv i børsnoterte selskaper, enn å utnytte de særlige informasjonsprivilegier posisjonen måtte gi, til egen vinning. 

Vi reiser ellers spørsmål om det tas litt for "lett" på grenseoppgangen mot vphl § 2-5. Denne bestemmelsen angir også en rettslig standard som for en stor del i realiteten vil dekke samme forhold som den foreslåtte bestemmelsen. Det bør i tilfelle vurderes en bedre samordning, idet det blant annet utfra et mer lovteknisk synspunkt kan synes mindre hensiktsmessig med en egen bestemmelse for å "utfylle og konkretisere forbudet" i en annen bestemmelse i samme lov.

5.2 Etter en samlet vurdering er vi likevel kommet til at vi ikke vil gå imot endringsforslaget, i første rekke fordi utilbørlighetskriteriet innebærer at det her er tale om svært kritikkverdige forhold. En skjønnsmessig aktsomhetsnorm av denne karakter må imidlertid være betinget av klare føringer når det gjelder håndhevingspraksisen. Det sentrale må være å finne fram til en tilfredsstillende balanse mellom hensyn til forutberegnelighet og næringsfrihet på den ene side, og det legitime behov for å motvirke disposisjoner som skader tilliten til dette markedet på den annen side. Departementet bør vurdere å ta inn i motivene forutsetninger for håndhevelsen i likhet med det Kredittilsynet selv anfører i sitt notat nederst s. 42.

Vårt standpunkt er også knyttet til en forutsetning om å oppheve det periodiske handleforbundet etter vphl § 2-3, slik som foreslått i notatet.

5.3 Vi peker for øvrig på at forbudet mot utilbørlig markedsatferd også omfatter uaktsom medvirkning, jfr forslaget til straffebestemmelse i vphl § 14-4. Dette innebærer at kredittinstitusjoner risikerer straffeforfølgelse der kunder har nyttet kreditten i forhold som faller inn under vphl § 2-6 (3). Med de mange vide skjønnstemaer som bestemmelsen omfatter, vil det kunne være meget vanskelig å fange opp om det dreier seg om transaksjoner som vil eller kan falle inn under forbudet. Det er her vesentlig at aktsomhetsnormen i praksis tilpasses det som følger av vanlig gode kredittvurderings-rutiner i næringen. Det bør i forarbeidene ikke minst i denne sammenheng forutsettes sterke krav til kvaliteten i tilsynets skjønnsmessige vurdering av kredittbehandlingen.

5.4 Vi nevner avslutningsvis under dette punkt at forslaget til utforming av bestemmelsen er relativt omstendelig og framtrer som noe tungt tilgjengelig. Vi reiser derfor til overveielse spørsmål om det ikke vil være i bedre samsvar med vår lovgivertradisjon og rettsteknisk vesentlig enklere å utforme bestemmelsen kortere, for eksempel sålydende: "….. ingen må foreta tegning osv. som må anses utilbørlig i forhold til den informasjon vedkommende hadde på det aktuelle tidspunkt". De konkretiseringer som er gjort i lovforslaget bør heller hensyntas gjennom utforming av motivene.

6. Justering av meldepliktens innhold, jfr § 3-1 fjerde og femte ledd

Endringsforslagene innebærer at meldepliktens innhold utvides til også å omfatte personnummeret til primærinnsiderne og deres nærstående, samt foretaksnummeret for selskapers vedkommende. Vi tar til etterretning at dette er nødvendig for å effektivisere kontrollen gjennom det elektronisk baserte registeret Børsen har under etablering. Disse endringsforslagene har derfor vår støtte. 

7. Opplysningsplikten overfor Kredittilsynet, jfr utk. ny § 12-2 sjette ledd

Det gjelder her spørsmål om å innarbeide en særbestemmelse i vphl som sikrer Kredittilsynet tilstrekkelige opplysninger også om foretakets kundeforhold når dette er nødvendig for å ta stilling til blant annet bestemmelsene om ulovlig innsidehandel og utilbørlig markedsatferd. Vi ser det slik at dette reelt sett ikke innebærer noen substansiell utvidelse av foretakenes opplysningsplikt utover det som allerede følger av tilsynsloven og någjeldende vphl § 12-2. Vi antar det er hensiktsmessig å innarbeide en klar hjemmel om at denne opplysningsplikten også omfatter foretakenes kundeforhold, samtidig som Kredittilsynets begrensede adgang til bruk av slike opplysninger blir presisert.

8. Overføring av kompetanse til Kredittilsynet m.h.t. ileggelse av overtredelsesgebyr, jfr utk. § 14-2 alt. 1 og alt. 2, samt forelegg om vinningsavståelse etter utk. § 14-3 

8.1 Det tilligger etter dagens regler ØKOKRIM å håndheve overtredelse av meldeplikten etter vphl § 3-1 for ansatte og tillitsvalgte i selskapet. Det fremgår av notatet at dette fortrinnsvis skjer i form av bøter. I forkant har saken vanligvis også vært behandlet av Børsen og Kredittilsynet før ytterligere etterforskning skjer i ØKOKRIM. Mange av disse sakene er relativt bagatellmessige. Vi har merket oss at de samlet sett etter dagens praksis legger beslag på mer ressurser enn det som synes rimelig ut fra en vurdering av alvorsgraden. Vi er enige i at dette taler for å åpne for at overtredelse av meldeplikten etter vphl § 3-1 behandles og avgjøres av Kredittilsynet gjennom sivilrettslige sanksjoner i form av overtredelsesgebyr. Det må her forutsettes i motivene at det utøves et forsvarlig skjønn av Kredittilsynet over hvilke saker som faller inn under denne kategori. Kriteriet slik det fremgår s. 55 nederst i notatet må være at det gjelder transaksjoner som fremstår som lite kursrelevante, og der overtredelsen samtidig må anses mindre vesentlig i forhold til hensynet bak meldepliktregelen.

Det er utarbeidet to alternative forslag til ny vphl § 14-2 om overtredelsesgebyr, der skillet går på et prinsipielt viktig prosessuelt spørsmål knyttet til klagebehandlingen over Kredittilsynets vedtak. Mens alt. 1 innebærer at klager eventuelt bringes over til ØKOKRIM for strafferettslig vurdering av om påtale skal uttas, legger alt. 2 opp til at gebyret eventuelt kan innklages direkte til forhørsretten til avgjørelse etter straffeprosessuelle regler. Realiteten i sistnevnte alternativ er at Kredittilsynet tillegges påtalekompetanse. Dette reiser prinsipielle spørsmål om oppgave- og ansvarsfordelingen mellom Kredittilsynet og ØKOKRIM på det straffeprosessuelle felt. Det er en forutsetning for støtte fra oss at Kredittilsynet ikke gis slik kompetanse innenfor ØKOKRIMs naturlige område uten etter en vesentlig bredere gjennomgang av de prinsipielle og praktiske sider. Vi tilrår derfor at alt. 1 legges til grunn ved den videre oppfølging. For øvrig legger vi til grunn at det vil finne sted en reell klagebehandling via styret i Kredittilsynet, i tilfelle gebyret ikke vedtas, før saken eventuelt oversendes til ØKOKRIM.

8.2 Det tilligger i dag ØKOKRIM å utferdige forelegg om eventuell vinningsavståelse etter gjeldende vphl § 14-2 når det er konstatert overtredelse av bestemmelsen om ulovlig innsidehandel m.v. Vi har merket oss at ØKOKRIM så langt ikke har benyttet sin hjemmel på dette punkt, og isteden valgt virkemidlet inndragning etter straffeloven § 34. Vinningsavståelse er et sivilrettslig sanksjonsmiddel, der sivilprosessens bevisbyrderegler skal legges til grunn. Vi har forståelse for at man har bruk for andre og mer smidige sanksjonsmidler som alternativ til straff. 

Vi har merket oss at det her legges opp til de samme prosessuelle regler som i dag. Selv om dette rent juridisk ikke er en strafferettslig sanksjon, kan den nok oppleves slik av dem som er rammet. Det må erkjennes at bestemmelsen ikke er uproblematisk ut fra et rettssikkerhetshensyn. Det er uheldig dersom Kredittilsynet oppfattes som en del av strafferettsapparatet. Dersom bestemmelsen vedtas, er det derfor desto viktigere at Kredittilsynet bruker denne sanksjonsmuligheten med stor forsiktighet. Vi forutsetter at Kredittilsynet sørger for at saken blir skikkelig opplyst, blant annet ved at den som forelegget rettes mot får uttale seg, før det bestemmer seg. Vi finner grunn til understreke det samme som tilsynet selv skriver om rettssikkerheten på side 61 i notatet. Det er av vesentlig betydning at man ikke ødelegger for det tillitsforholdet som er og må være mellom Kredittilsynet og finansinstitusjonene under tilsyn.

Etter dette finner vi å kunne støtte forslaget fra Kredittilsynet, i det vi legger avgjørende vekt på den effektivisering som ligger i forslaget.

9. Differensiering av strafferammen, jfr vphl § 14-4 

Vi gir videre vår tilslutning til den foreslåtte differensiering av strafferammen for overtredelse av innsidebestemmelsen i § 2-1 første ledd og forbudet mot kursmanipulering i § 2-6, jfr utk. § 14-4. Dette er naturlig, blant annet hensett til forslaget om å senke kvalifikasjonskravet for straffbar innsideinformasjon. Det fremtrer samtidig som et mer målrettet signal fra lovgiver til påtalemyndighet og domstoler om at det gjør seg gjeldende til dels betydelige forskjeller i straffverdighet innenfor et så vidt spenn av overtredelseskategorier på verdipapirområdet. Forhåpentligvis vil en slik differensiering kunne føre til en mer effektiv rettshåndhevelse, også i forhold til mindre graverende, men dog straffverdige, overtredelser av innsidelovgivningen.

III Konsekvenser for Kredittilsynets ressurssituasjon og kostnadsinndekking 
Forslagene innebærer i sum en betydelig økning av Kredittilsynets formelle kompetanse og plikter. Ikke minst vil det få betydning for ressursinnsatsen hva angår overvåkningen av børs og andre autoriserte markedsplasser. Etter forslaget til ny børslov, jfr. NOU 1999:3, vil børser og autoriserte markedsplasser være underlagt Kredittilsynets tilsyn. Forslaget har vært på høring og en Ot. prp. ventes å komme i nær fremtid, og antagelig vil den nye børsloven kunne vedtas før eller samtidig med det nye innsideregelverket som foreslås her. Tatt i betraktning at den økte ressursbruken vil rette seg mot markedsovervåkningen, og en vesentlig del av dette arbeidet vedrører de noterte selskapene, må det skje en tilsvarende fordeling av utgiftene ved at børser og autoriserte markedsplasser under Kredittilsynets tilsyn får et krav om å dekke sin respektive del av kostnadene. Disse må så dekke seg inn ved noteringsavgifter rettet mot utstederne av de noterte verdipapirer mv.

IV Forslag til endringer i børsforskriften
Avslutningsvis vil vi gi vår tilslutning til de fremlagte forslag fra Oslo Børs om å samordne børsforskriften §§ 5-1 og 10-1, som omhandler henholdsvis børsnoterte selskaper og låntakeres behandling av kurssensitiv informasjon før offentliggjøring, med innsidehandelforbudet i vphl § 2-1. Vi anser det viktig at Børsen får forhåndsvarsel også om opplysninger i.h.t. vphl § 2-1 første ledd slik at den tidsnok får mulighet til å iverksette adekvate tiltak. 

Med vennlig hilsen

FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON


Arne Skauge 


SPAREBANKFORENINGEN NORGE


Einar Forsbak