Justis- og Politidepartementet
Postboks 8005 DEP
0030 OSLO 


Dato 15.06.2000 
Vår ref.: 2000/000364
FJA/EAM
Deres ref.: 99/5997 
E/VIL/bmj


RAPPORT OM GJELDSORDNINGER I NORDEN 

Vi viser til departementets brev av 22.05.00 og den der vedlagte rapport vedrørende gjeldsordninger i Norden. Rapporten ble ved dette sendt på uformell høring til et begrenset antall adressater, og departementet ba om eventuelle synspunkter innen 13.06.00, en frist vi i telefonsamtale med saksbehandler Løvold fristdagen fikk forlenget til i dag.

Rapporten inneholder komparativ analyse av reglene om gjeldssanering i de nordiske landene samt en vurdering av behovet for endringer som vil innebære at en beslutning om gjeldsordning i et land vil få rettskraftsvirkning også i de øvrige nordiske land. Den er utabeidet på oppdrag for Nordisk Ministerråd, og bakgrunnen for høringen er at Embetsmannskomiteen nå skal drøfte om, og i tilfelle hvordan dette spørsmålet skal følges opp videre.

På bakgrunn av den relativt korte høringsfristen, som vi forstår er satt av hensyn til berammet møte i Embetsmannskomiteen, har vi ikke hatt anledning til å forelegge saken for våre medlemsbedrifter eller behandle den i våre fagutvalg. Vi har imidlertid følgende generelle kommentarer:

1. Etter dagens regler vil en gjeldsordning kun ha rettsvirkning i det landet en skyldner er innvilget gjeldsordning. Utenlandske kreditorer vil likevel falle inn under gjeldsordningen, og kan i utgangspunktet ikke inndrive krav utover det som følger av den fastsatte gjeldsordning. Ettersom gjeldsordningen imidlertid ikke har rettsvirkninger utenfor landets grenser vil en skyldner som flytter til utlandet kunne risikere å bli krevet for den resterende del av det opprinnelige krav. Det er denne problemstillingen som, så vidt vi forstår, ligger til grunn for Nordisk Ministerråds initiativ. 

Rapporten konkluder med at det er et behov for en nordisk regulering som vil innebære gjensidig anerkjennelse av gjeldsordningsbeslutninger i landene. Det er ikke foretatt noen grundig undersøkelse av i hvor mange av gjeldsordningssakene i landene det er kreditorer fra de øvrige nordiske land, men det begrensede materiale som er innhentet fra enkelte namsmyndigheter synes å indikere at det grovt sett kan dreie seg om ca. 2-3 %. Ovennevnte problemstilling må således antas å gjøre seg gjeldende i et relativt beskjedent antall saker. Dette er imidlertid ikke noe argument mot en nordisk overenskomst på området.

2. Innledningsvis i rapporten vises det til at alle de nordiske land med unntak av Island har gjeldssaneringslover. Det fremheves at de aktuelle lover har store likhetstrekk, men påpekes at det også finnes endel materielle forskjeller. Det heter videre at

"I en tid av ökande internationalisering som innebär att människor rör seg på ett allt mera gränsöverskridande sätt mellom länderna, ökar kraven på en samordning av de olika ländernas lagstiftning."

(........)

"En samordning av de nordiska ländernas skuldsaneringslagstifning underlättar dessutom en framtida anpassning av lagstiftningarna sett ur ett europaperspektiv."

Så vidt vi forstår har man i rapporten imidlertid ikke foreslått generell harmonisering av de nordiske regler på dette området, noe som vel også ville falle utenfor prosjektets mandat. 

3. FNH har ingen prinsipielle motforestillinger mot at gjeldsordningsbeslutninger i et nordisk land også gis rettsvirkning i de øvrige nordiske land. En slik overenskomst vil først og fremst være en fordel for skyldnere som er innvilget gjeldsordning, men vi kan ikke se at for kreditorsiden foreligger vektige innvendinger. Den praktiske konsekvens blir så vidt vi kan se nettopp at en kreditor som befinner seg i et annet nordisk land enn skyldner må respektere en gjeldsordning selv om skyldneren skulle flytte til et annet Nordisk land.

4. Ved utformingen av en slik overenskomst er det imidlertid en del spørsmål som må avklares. Ettersom det ikke er snakk om noen harmonisering av de ulike lands regler må det forutsettes at forskjellene i de enkelte lands ordninger anerkjennes. Dette reiser endel problemstillinger av tildels viktig prinsipiell betydning. Det vises f.eks. til den svenske preklusjonsreglen, som vi i utgangspunktet finner det vanskelig å akseptere. Videre vises til spørsmålet om litispendensvirkning av en beslutning om åpning av gjeldsforhandlinger, og det krav til kunngjøring og informasjon dette forutsetter. Rapporten peker også på andre særregler som etter vårt syn bør utredes nærmere. På grunn av den relativt kort høringsfristen har vi dessverre ikke hatt kapasitet til å gjennomgå disse spørsmål grundig. Vi utelukker derfor heller ikke at det kan foreligge andre problematiske områder enn dem som er tatt opp i rapporten.

5. I rapporten er det skissert tre mulige alternative løsninger for innføring av internordisk anerkjennelse av gjeldsordninger: enten at reglene innføres i den Nordiske konkurskonvensjonen, at det inngås en ny konvensjon eller ved at reglene inntas i de nasjonale lover. Fra norsk side er det under arbeidsseminarene gitt uttrykk fra norsk side om at selv om alle alternativene er mulige, bør man i første omgang velge en konvensjonsløsning. FNH har forståelse for denne holdningen, men vil likevel påpeke at reglene vil være mer tilgjengelige for såvel skyldnere som kreditorer dersom de inntas i de nasjonale regler. (Dette vil muligens komplisere saken for Island, som ikke har noen gjeldsordningslov.)


Med vennlig hilsen


Ingvar Strøm
Viseadministrerende direktør 

Erik A. Mathisen
Kontorsjef