Justisdepartementet
Postboks 8008 Dep
0030 Oslo



Dato: 01.03.2001
Vår ref.: 2000/000352 FJA/MSR/egb
Deres ref.: 


HØRING - FORSLAG OM ENDRINGER I STRAFFEPROSESSLOVEN OG ENKELTE ANDRELOVER

Det vises til Justisdepartementets brev av 11.12.2000 hvor forslag om endringer i straffeprosessloven og enkelte andre lover ble sendt på høring med høringsfrist 01.03.2001. 

Finansnæringens Hovedorganisasjons (FNHs) kommentarer til høringsnotatet er begrenset til forslaget i pkt. 14 om vitners taushetsplikt og forslag til endringer i taushetspliktsreglene for finansinstitusjoner.

Tillits- og tjenestemenn i finansinstitusjoner er underlagt taushetsplikt om kundenes forretningsmessige og private forhold etter ulike bestemmelser i bank- og finanslovgivningen, med mindre de etter lov har plikt til å gi opplysinger. Taushetsplikten er avgjørende for tillitsforholdet mellom kunden og institusjonen. Hensynet til at den enkelte skal ha vern om sin private sfære tilsier at man utviser varsomhet med å innføre vidtgående unntak fra taushetspliktreglene. FNHs prinsipielle standpunkt er at enhver utvidelse av adgangen til gi eller innhente informasjon som i utgangspunktet er underlagt lovbestemt taushetsplikt bør vurderes nøye i forhold personvernhensyn.

Departementet uttaler i høringsnotatet s. 112 at man anser det som lite hensiktsmessig at vitner som har plikt til å forklare seg for retten på grunn av taushetsplikten ikke har adgang til å forklare seg for politiet eller utlevere opplysninger uten at det foreligger et rettslig utleveringspålegg. Etter dagens situasjon er politiet henvist til å begjære rettslig avhør etter straffeprosessloven § 237 for at ansatte i bank- og forsikringsvirksomhet skal kunne avgi forklaring om forhold som er underlagt taushetsplikt, eller få rettens avgjørelse om utlevering etter straffeprosessloven § 210 for at taushetsbelagte opplysninger skal kunne utleveres til politiet. Terskelen for å oppnå en slik rettsavgjørelse er imidlertid lav, ved at retten er pliktig til å etterkomme begjæringen med mindre den finner at forholdet ikke er straffbart, at straffeansvaret er bortfalt eller at det ikke er lovlig adgang til å ta begjæringen til følge. Kravet om at det må foreligge en rettsligavgjørelse før opplysningene gis, innebærer likevel en viktig rettssikkerhetsskranke. Bestemmelsen medfører formodentlig at politiet vil tenke seg grundigere om før man går til det skritt å anmode retten om en beslutning om utlevering eller rettslig avhør i stedet for at det rettes mer eller mindre formelle henvendelser til institusjonene med krav om utlevering av opplysninger som kan tenkes å ha interesse uten at behovet for opplysningene er grundig gjennomtenkt. Kravet om at opplysninger som hovedregel gis til retten kan dermed bidra til at utlevering av taushetsbelagt informasjon begrenses til saker hvor det foreligger et gjennomtenkt behov for opplysningene. 

Hensynet til å beskytte tillitsforholdet mellom institusjonen og kunden er ikke like beskyttelsesverdig hvis det er begått kriminelle handlinger. Adgangen til å utlevere eller kreve utlevert informasjon i forbindelse med etterforskning av straffbare forhold må imidlertid avveies i forhold til at dette ikke lar seg fastslå før en eventuell etterforskning er avsluttet og forholdet påtalt og pådømt. Finansinstitusjoner ønsker naturlig på et generelt grunnlag å bidra med opplysninger til politi og påtalemyndighet for at kriminelle forhold kan bli oppdaget og påtalt, og FNH stiller seg i utgangspunktet positive til et forslag som innebærer en lemping av taushetpliktreglene med det formål å lette oppklaring og etterforskning av kriminelle handlinger.

Forslaget om å innføre en forklarings- og utleveringsrett for institusjonene overfor politi og påtalemyndighet er imidlertid ikke uproblematisk. Dersom finansinstitusjoner skal ha en rett til å utlevere taushetsbelagt informasjon til politiet, må det i hvert enkelt tilfelle foretas en vurdering av i hvilke situasjoner forklarings- og utleveringsretten skal benyttes (for eksempel i forhold til handlingens alvorlighetsgrad), hva slags informasjon som skal utleveres i det enkelte tilfelle og i hvilket omfang informasjon skal gis. En forklarings- og utleveringsrett vil derfor i praksis være vanskelig å håndtere for ansatte i institusjonene. I forholdet mellom institusjonen og kunden vil en slik vurderingsregel skape usikkerhet og uforutsigbarhet i forhold til kundens behov for tillit til at institusjonen bevarer taushet om kundeforholdet. I tillegg vil det kunne utvikle seg ulik praksis i de enkelte finansinstitusjoner når det gjelder hvorvidt en slik forklarings- og utleveringsrett vil bli benyttet og i hvilket omfang opplysninger gis. 

Mot denne bakgrunn bør det som et alternativ vurderes om påtalemyndigheten bør få en begrenset adgang til å pålegge tillits- og tjenestemenn i finansinstitusjoner å avgi utenrettslig forklaring eller utlevere opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Dette vil kunne ivareta hensynet til at politiet effektivt skal få tilgang til nødvendige opplysninger i forbindelse med etterforskning av kriminelle handlinger.

Før adgangen til å kreve slik taushetsbelagt informasjon utlevert benyttes, bør det i hvert enkelt tilfelle foretas en vurdering av behovet for innhenting av de aktuelle opplysningene. Beslutningen bør videre treffes på et overordnet nivå, for eksempel påtalemyndigheten på statsadvokatnivå, slik at ikke den enkelte polititjenestemann uten videre har fri tilgang til kundeopplysninger i finansinstitusjoner. Adgang til å gi pålegg om utlevering eller forklaring bør være begrenset til saker som gjelder etterforskning av forbrytelser. Et alternativ er at retten til å kreve utenrettslig forklaring eller utlevering av opplysninger er begrenset til saker som gjelder etterforskning av kriminelle handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Dette kriteriet vil også tilsvare kravet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 når det gjelder finansinstitusjoners plikt til å utlevere opplysninger til ØKOKRIM ved mistanke om at transaksjoner har tilknytning til utbytte av en straffbar handling, se nedenfor.

Departementet foreslår at det i de ulike taushetspliktbestemmelser inntas en regel om at taushetsplikten ikke er til hinder for at politiet underrettes dersom det fremkommer forhold som gir grunn til mistanke om at det er foretatt en straffbar handling. FNH vil fraråde at man innfører en slik bestemmelse, jfr. det som er sagt foran om forslaget til en forklarings- og utleveringsrett. Dersom påtalemyndigheten gis en begrenset rett til å kreve utenrettslig forklaring eller utlevering av taushetsbelagt informasjon, bør en slik regel være overflødig. 

For øvrig viser til vi at finansinstitusjoner allerede i dag, ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 er forpliktet til av eget tiltak å oversende opplysninger om alle forhold knyttet til den mulige overtredelsen til ØKOKRIM. Institusjonene plikter også på anmodning fra ØKOKRIM å gi ØKOKRIM alle nødvendige opplysninger vedrørende den mulige overtredelsen. Meddelelse av slike opplysninger er ikke et brudd på institusjonens taushetsplikt. Hensynet bak forslaget til nytt ledd annet punktum i de ulike taushetspliktbestemmelser er til dels ivaretatt gjennom den nåværende bestemmelse i finansieringsvirksomhetslovens § 2-17.

Dersom det innføres en regel som gir påtalemyndigheten på et visst nivå en begrenset adgang til å gi pålegg om utlevering eller forklaring uavhengig av lovbestemt taushetsplikt, kan en slik bestemmelse inntas i straffeprosessloven. Det er derfor ikke nødvendig å foreta endringer i de enkelte virksomhetslover slik departementet foreslår.


Med vennlig hilsen 



Merethe S. Riddervold
Kontorsjef