Justisdepartementet 
Domstolavdelingen
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO 

Oslo, 31. oktober 2001

Deres ref: 01/08229 C-J IG 
              01/04881 C-J TMV
Vår ref: Spbf: SLL/- 2001 00175 
           FNH: TAH/-2001 000562 


Høring / framtidig organisering av tinglysing i fast eiendom

Vi viser til departementets to høringsutsendelser 21.09. og 03.10.2001.

Sparebankforeningen har avgitt høringsuttalelse til den første, ved brev 15.10.2001. For så vidt gjelder standpunktet til FNH vises til pkt 3.2 / 3.3 nedenfor.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen vil framholde følgende til departementets høringsutsendelse 03.10.2001:

Til pkt 2.1 Høy kvalitet og kort saksbehandlingstid mv
Banknæringen kan selvsagt bare slutte seg til departementets påpekning av betydningen av høy kvalitet i tinglysingen. Bankenes pantheftelser gjelder meget store verdier, og det er av avgjørende betydning for moderne kredittliv at det oppnås fullgodt rettsvern. 

Pantedokumenter vil normalt være relativt enkle dokumenter å håndtere for dem som til daglig arbeider med tinglysing. Men bankene er avhengig av at også foranstående heftelser, 
f eks servitutter, er tinglyst på en korrekt og dekkende måte. Her vil det ofte stilles store krav i tinglysingsarbeidet.

Det synes åpenbart å ligge til rette for store rasjonaliseringsgevinster ved en framtidig overgang til egentlig elektronisk tinglysing, EDI med elektroniske signaturer, dvs uten at pantedokumentene må gå omveien om å printes ut på papir for underskrift av pantsetter. Fortsatt må imidlertid deler av kontrollen med dokumenter til tinglysing, og ikke minst ekstrahering av ikke-standardiserte dokumenter, foretas av funksjonærer. Etter den nedbemanning som overgang til EDI-basert tinglysing vil medføre, er vi enig med departementet i at mange av tinglysingsavdelingene ved førsteinstansdomstolene kan bli for små, med tanke på sykdom, ferieavvikling og alminnelig turnover av arbeidsforhold. Det er også lettere å oppnå bred og dyp kompetanse ved en større avdeling. 

Vi fastholder derfor konklusjonen i vår felles høringsuttalelse av 23.12.1999, til NOU 1999:22 Domstolene i første instans, om at det bør etableres ett felles landsomfattende 
register for tinglysing i fast eiendom. Vi er også enig med departementet i at dette best vil sikre en ensartet tinglysingspraksis.

Til pkt 2.2 Tilbud om samordnet eiendomsinformasjon
Næringsvirksomhet vil ofte drives på flere bruksnummer, selv om det utad og geografisk kan framstå som én eiendom. Bankene vil derfor være avhengige av målebrev, ajourførte plankart med alle eiendommer inntegnet mv, for å kontrollere at de faktisk får pant i alle eiendommer som virksomheten drives fra. Tilsvarende vil bankene ved behandling av byggelån mv ofte ha behov for å kontrollere reguleringsplaner mv for den aktuelle eiendommen.

Det som er viktig for bankene, er at informasjonen er oppdatert, at den er tilgjengelig på nett og at det er relativt oversiktlig hvor en kan hente ut ulik informasjon. Det er selvsagt enklest om all eiendomsinformasjon er samordnet og kan hentes ut ett sted, men noen avgjørende betydning har dette siste neppe sett fra vårt ståsted. Og velges en modell der eiendoms-informasjon er delt på flere registre, bør det kunne legges opp linker mellom nettstedene, slik at uthenting av all informasjon om en eiendom blir forenklet for brukerne. 

Til pkt 2.3 Godt og tilgjengelig veiledningstilbud
Selv om vi går inn for sentralisering av tinglysing i fast eiendom, skal det erkjennes at en av fordelene ved den nåværende organiseringen, ved førsteinstansdomstolene, er god tilgjengelighet for personlig oppmøte og rådgivning for det brede publikum.

I den grad bankene har behov for å konferere med tinglysingføreren, vil det gjerne skje pr telefon, fax, epost eller brev. For en bank har det derfor liten betydning om tinglysing ligger til sorenskriverkontoret i samme tettsted, eller et helt annet sted i landet. Og også de mer sporadiske brukerne bør kunne få tilstrekkelig veiledning på denne måten.

Etter vårt skjønn synes det klart at fullgod veiledning best kan gis der grunnboken føres, dvs der dokumenter til tinglysing kontrolleres, innholdet ekstraheres mv., hva dette blir ett sentralt sted i landet, ved fylkesvise kontorer e l. Bare der vil en ha problemstillingene helt under huden. Det forhindrer ikke at elementær veiledning om tinglysing, kjøp av skjøte- og panteretts-blanketter o l, samt kjøp av grunnboksutskrifter mv, også bør kunne foretas f eks ved kommunale servicekontorer. En bør imidlertid ikke ha for store forhåpninger om hvor mye i dybden slik veiledning vil kunne gå, og det er også viktig at slike servicekontorer er relativt raske med å henvise videre til veiledningstjenesten ved selve registerførerenheten.

Til pkt 2.4 Gebyr på supplerende veiledningstilbud og på utskrifter
Etter vårt skjønn bør veiledning i tilknytning til forvaltningstjenester ikke være gjenstand for særskilt gebyr. Det gjelder også for tinglysing. Det betyr ikke at staten skal bære utgiftene ved slik veiledning, men at veiledningen dekkes inn av gebyrene for tinglysing.

Det synes pr i dag å være godt rom for fortsatt å dekke kostnadene ved veiledning på denne måten. Iflg departementets tall i Stortingsmelding nr 23 (2000-2001) hadde staten i 1997 gebyrinntekter på 442 mill kr (i tillegg kom dokumentavgiften på 2 358 mill kr, men det er en ren fiskalavgift) på tinglysing i fast eiendom, mens kostnadene er beregnet til ca 90 mill kr (lønn, drift og husleie). Det vil si at mer enn 80 % av gebyrene er ren netto for statskassen.

Uavhengig av spørsmålet om dekning av kostnadene ved veiledning, vil vi på det sterkeste framholde at vi finner en slik overprising fra statens side helt uakseptabel. Og det er ikke bankene som får svi her, slike kostnader faktureres videre krone for krone til låntakerne, slik at det er den jevne mann og kvinne, og enhver næringsvirksomhet med pantelån, som får 
denne ekstra beskatningen. Tinglysingsgebyrene bør reduseres vesentlig umiddelbart, og settes ytterligere ned når staten oppnår den forventede rasjonaliseringseffekten ved ny organisering av tinglysingen (en anslått reduksjon fra 90 mill kr til ca 50 mill kr pr år, ved omlegning til en sentral eller regional løsning kombinert med bruk av ny teknologi).

Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvorvidt en bør opprettholde dagens situasjon om at det ikke gis ubekreftede (gratis) utskrifter. Dette er intet stort poeng for bankenes del. Vi vil likevel framholde at det bør være størst mulig åpenhet omkring eierforhold mv til fast eiendom, og at det ikke bør være hindringer for slikt innsyn i form av unødig høye gebyrer på utskrifter. Dersom grunnboken blir tilgjengelig på nett, bør dette behovet være tilfredsstilt. Under enhver omstendighet bør gebyrene for utskrift ikke være større enn at de dekker registerførerens faktiske kostnader ved å gi slik utskrift. 

Til pkt 2.5 Overgangsperioden - omstillingsprosessen
Tinglysingsarbeidet krever stor kompetanse. Selv om en meget stor andel er kurante, standardiserte dokumenter, vil det likevel være et stort antall dokumenter som krever mer individuell vurdering. Om vi som en ren gjetning sier at disse kan utgjøre f eks 5 % av totalvolumet, taler vi likevel om ca 50 000 dokumenter pr år på landsbasis.

Det vil derfor kunne være av avgjørende betydning om en velger en modell som ikke innebærer fullt kompetansebrudd, men hvor en kan videreføre mye av den kompetansen som i dag ligger ved førsteinstansdomstolene. Også i en slik sammenheng er ideen om fylkesvise tinglysingskontorer, som i første rekke bemannes med funksjonærer som kommer fra de nærmest beliggende domstoler, svært interessant.

Løsøreregisteret i Brønnøysund ble i sin tid etablert som en enhet ved sorenskriverkontoret samme sted. Etableringen var meget vellykket. Vi framholder likevel at tinglysing i fast eiendom er et vesentlig videre felt, og at utfordringene i overgangsperioden blir betydelig større, uansett hvor registeret legges.

Som nevnt i pkt 2.2 over er det viktig for bankene at det er relativt oversiktlig hvor en kan hente ut informasjon. Det innebærer at også kopier fra gamle pantebøker må kunne bestilles fra den nye registerføreren. Antagelig vil det gi raskest respons om de gamle pantebøkene blir overført til den nye registerføreren, men også andre løsninger bør kunne vurderes.

Som framholdt innledningsvis er bankene svært interessert i å få etablert mulighet til elektronisk tinglysing ved EDI. Samtidig erkjenner vi at det vil kunne ta tid før det store flertall av pantsetterne har anskaffet seg elektronisk signatur. Det reiser spørsmål om en i en overgangsperiode skal akseptere en ordning der det underskrevne papirdokumentet forblir i bankens depot, mens en elektronisk "kopi" med bankenselektroniske signatur sendes inn for tinglysing. Ulempen er at en ved en slik ordning vil gi fra seg den mulighet til realkontroll av underskriftene som elektronisk signatur åpner for (i dag foretar tinglysingskontorene i all hovedsak kun en formal-kontroll av at dokumentet er underskrevet med hjemmelshavers navn), samtidig som det innebærer et habilitetsproblem at en i et offentlig register skal stole på kun rettighetshaverens erklæring om at han har slik rett som dokumentet gir uttrykk for. På den annen side fungerer dette systemet utmerket allerede i dag ved tinglysing i Verdipapir-sentralen, tilfredsstillende sikkerhet vil kunne oppnås ved å sette strenge kriterier for hvilke brukere som gis anledning til slik innsending, og som nevnt vil det være både i registerets og brukernes interesse raskest mulig å få et størst mulig volum over på elektronisk tinglysing. 
- Vi nøyer oss her med å peke på problemet, og regner med at departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet i annen forbindelse. 

Til pkt 2.6 Rask og oversiktlig tilgang til opplysningene
Det meste av behovet for opplysninger fra grunnboken bør kunne dekkes ved internett, telefon og fax, eller ved bestilling av utskrifter. Opplysninger bør evt også kunne gis ved personlig oppmøte hos registerføreren, eller på kommunale servicekontorer.

Vi ser ikke for oss at bankene kan ha noen rolle her, særlig fordi formidling av fakta-opplysninger fra grunnbok og pantebok ofte vil utløse behov for forklaring og veiledning, jfr pkt 3.2 nedenfor.

Til pkt 3.2 og 3.3 Bør deler av oppgaven utføres av andre enn det offentlige / Veiledning / Innlevering
Bankenes mulige rolle som mellommenn har som kjent vært gjenstand for en særskilt høringsrunde. Vi viser til Sparebankforeningens høringsuttalelse 15.10.2001, der det ble gitt uttrykk for at dette var en helt urealistisk tanke. 

FNH er i det alt vesentlige enig i denne høringsuttalelsen, og slutter seg herved til konklusjonen. 

Etter vårt skjønn bør veiledning, innlevering og registerføring sees under ett, og fortsatt være en offentlig oppgave.

Til pkt 4 Fylkesvise registerenheter, eller sentralisering
Det er mulig at det vil gi størst rasjonaliseringsgevinst å sentralisere registerføringen til ett kontor for hele landet. Vi har imidlertid ikke sett noen beregninger her. Under enhver omstendighet vil stordriftsfordeler kunne avta etter hvert, og dempes av "stordrifts-ulemper". 

Vi slutter oss til de vurderinger som departementet gjør om Brønnøysundregistrene i Stortingsmelding nr 23. Vi er trygge på at Brønnøysundregistrene på sikt vil kunne utføre også tinglysing i fast eiendom på en utmerket måte, men de vil stå overfor en formidabel oppgave i oppbyggingsfasen. Det vil nok være en viss rasjonaliseringseffekt ved å legge tinglysing i fast eiendom til et eksisterende register, men vi antar den vil være begrenset. Til syvende og sist vil det være et politisk spørsmål om hvor stor enheten i Brønnøysund bør være, og om også andre steder bør tilgodeses.

Ut fra flere vurderinger finner vi modellen med fylkesvise registerførerenheter, som alle arbeider mot én felles grunnbok for hele landet, ganske interessant. Registreringsenhetene vil bli store nok til å sikre høy kompetanse, nærheten til publikum vil bli klart bedre enn om alt sentraliseres (selv om den ikke blir like god som i dagens system, og svært avhengig av hvor i landet en befinner seg), og en vil kunne få videreført mye av den tinglysingskompetansen som dommerkontorene har i dag. 

Vi legger til grunn at de fylkesvise kontorene også skal kunne ta imot tinglysinger som gjelder eiendommer utenfor eget fylke, dvs slik at f eks bankenes depotavdelinger med engasjementer spredt rundt i landet skal kunne forholde seg til ett tinglysingskontor.

Dersom en velger modellen med å legge tinglysingen til Statens kartverk, dvs at fylkes-kartkontorene bygges ut til også å bli registerfører for tinglysing i fast eiendom, vil en kunne lette samordningen mellom ny matrikkel og grunnboken. Etter vårt skjønn bør imidlertid tinglysing kunne skje ved fylkesvise kontorer, også om den ikke legges til Statens kartverk. Og det er klart at også Statens kartverk vil stå overfor en formidabel oppgave i oppbyggings-fasen, særlig på bakgrunn av at dette foretaket i dag ikke har nevneverdig tinglysings-kompetanse overhodet. 

Med vennlig hilsen

for FINANSNÆRINGENS                                        for SPAREBANKFORENINGENS
SERVICEKONTOR                                                 SERVICEKONTOR



Tore A. Hauglie                                                       Sven L'Abée-Lund
Avd direktør                                                            Ass direktør