Justis- og politidepartementet
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO 


Deres ref.: 00/16453 EP LST/mk 
Deres brev: 15.01.2001
Vår ref.: 2001/000060
Dato: 28.02.2001 
  

e-Regelprosjektet om tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon i lovverket - høringsuttalelse

Det vises til Justisdepartementets brev av 15. januar 2001 med vedlegg. 

1. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen er generelt meget tilfreds med at departementene arbeider for å fjerne regler som hindrer bruk av elektronisk kommunikasjon. Banknæringen har lenge benyttet elektroniske medier i dialogen med sine kunder, både for å gi informasjon til kunder, motta oppdrag fra kunder og for å inngå avtaler. Eksempler på dette er bruk av elektroniske betalingsinstrumenter som minibank, eftpos, telegiro, nettbank og så videre. Bankene har videre benyttet en rekke måter for elektroniske avtaleinngåelser, for eksempel inngå avtale om bruk av elektroniske betalingsinstrumenter i nettbanken eller bevilgning av kreditter i nettbanken eller i minibanken. Blant annet på grunnlag av et initiativ fra bankforeningene fikk bankene allerede for ca tre kvart år siden i finansavtaleloven § 8 en lovbestemmelse som uttrykker aksept av og setter rammer for slik elektronisk kommunikasjon. Vi er i ferd med å vinne noe erfaring med denne lovbestemmelsen, men kan ennå ikke med sikkerhet gi svar om bestemmelsen oppfyller bankenes behov fullt ut. Vi mener imidlertid allerede å ha belegg for å si at eksistensen av finansavtaleloven § 8 har bidratt til og styrket utviklingen med hensyn til elektronisk kommunikasjon. FNH har for noen tid tilbake da også etterlyst en tilsvarende regulering på forsikringsområdet. 

2. De lover og forskrifter som er av klart størst interesse for banknæringen å få tilpasset til elektronisk kommunikasjon, omfattes etter det vi kan se dessverre ikke av eRegelprosjektet. Vi forstår det slik at blant annet tinglysingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven er unntatt fra eRegelprosjektet da det faller inn under Justisdepartementets domstolsprosjekt. Vi nevner likevel her at bankene naturlig nok er svært opptatt av mulige rasjonalitetsgevinster ved at låntakere kan undertegne elektroniske sikkerhetsdokumenter som pantedokumenter og eksigible gjeldsbrev, samt at disse elektroniske pantedokumenter kan sendes inn elektronisk til tinglysingsmyndighetene. Disse forhold forutsetter vi derfor blir tatt opp i domstolsprosjektet. Det samme antar vi også vil gjelde blant annet sjølovens og luftfartslovens bestemmelser om pant og tinglysing av pant.

3. Vi kan ikke se av høringsbrevet noen nærmere grunn for at det ikke er vurdert mulighetene for å gjøre tilpasninger for elektronisk kommunikasjon i forhold til gjeldsbrevlovens bestemmelser. Vi går ut fra at også på dette lovområdet vil det kunne ligge til rette for bruk av ny teknologi. Vi ber derfor om at dette utredes nærmere.

4. En generell innvending mot de fremlagte forslag til lovendringer, er at begrepsbruken ikke er ensartet. Et eksempel på slik forskjell kan vi for eksempel finne i skriftlighetskravet i henholdsvis personopplysningsloven § 24 og i inkassoloven §§ 9,10 og 11. I forarbeidene til personopplysningsloven (Ot prp nr 92 - 1998-99 side 122 annen spalte) står at lovens krav om skriftlighet innebærer at informasjonen må gis ved bruk av skrifttegn, men ellers ikke er til hinder for bruk av elektroniske dokumenter. Vi viser her også til det som er sagt om personopplysningsloven i høringsnotatet punkt 1.10. Ut over disse bemerkningene i forarbeidene, inneholder ikke personopplysningsloven ytterligere anvisninger om spørsmålet. I inkassoloven §§ 9,10 og 11 benyttes også begrepet "skriftlig", men her tar Justisdepartementet i følge høringsnotatet punkt 10.1 det motsatte standpunkt, nemlig at når de varsler som omtales i de nevnte paragrafer etter loven skal være "skriftlig", er detikke rom for bruk av elektronisk kommunikasjon. Det er uholdbart at tilsynelatende samme lovkrav skal forstås så forskjellig, og at en slik forskjell bare skal fremgå av forarbeidene og ikke av selve lovteksten. Ytterligere forvirring kan skapes når det dessuten i prosjektet foreslås en rekke steder at det skal presiseres i lovteksten at et skriftlighetskrav ikke er til hinder for at også elektronisk kommunikasjon kan benyttes. Et eksempel på slik presisering (uten at det er stilt noen tilleggsvilkår om aksept fra noen av partene eller lignende), er lovutkast om endringer i agenturloven, høringsnotatets punkt 3.6. 

En manglende konsistens i begrepsapparatet på tvers av lovbestemmelsene som beskrevet ovenfor, skaper uklarhet. Vi mener det er viktig at lik begrepsbruk gjennomføres for alle lover på dette området. Hvis man ikke klarer det, tror vi det vil være en bedre løsning at man heller lager en felles lov om bruk av elektronisk kommunikasjon som gjelder på tvers av alle rettsforhold.

5. Et annet område der det er noe ulik begrepsbruk er i forbindelse med krav om at aktørene på ett eller annet vis forutsettes å ha akseptert bruk av elektronisk kommunikasjon. I den generelle omtale av problemstillingen i høringsnotatet punkt 1.9 sies at en eller begge parter skal ha godkjent bruk av elektronisk kommunikasjon. For eksempel sies det i utkast til kredittkjøpsloven § 3a første ledd at opplysninger kan gis skriftlig dersom kjøper har uttrykkelig godtatt det. I utkast til kjøpsloven § 5a bestemmes at meldinger, varsler med videre kan sende elektronisk hvis den annen part har godtatt det. I utkast til tomtefestelov § 6a kan varsler, krav med videre skje elektronisk hvis partene er "er samde"(altså er enige). I utkast til kredittkjøpsloven § 3a i annet ledd foreslås at avtalen kan inngås elektronisk hvis kjøperen ønsker det. I avhendigslova § 1-3 foreslås at avtalen kan gjøres elektronisk dersom partene "er samde" (altså er enige). Også i utkast til tomtefestelov § 6a kan avtale inngås elektronisk hvis partene "er samde" (altså er enige). I finansavtaleloven § 8 sies at elektronisk kommunikasjon kan benyttes både for å sende meldinger/informasjon og for å inngå avtaler "dersom kunden ønsker dette". 

Vi ser at variasjonen i språkbruk delvis kan skyldes at noen lover gjelder typiske forbrukerforhold og at det dessuten kan være forskjeller med hensyn til hva slags informasjon som skal gis. Vi tør likevel anbefale en mer ensartet språkbruk her. Ut fra våre erfaringer med finansavtaleloven § 8 foreslår vi at der en part skal gi sin aksept til bruk av elektronisk kommunikasjon, benyttes begrepet at vedkommende "ønsker" dette. Dette begrepet mener vi gir god fleksibilitet med hensyn til valg av akseptmåte, samtidig som denne ene parten ikke fremstilles som "underlegen" den andre. Slik fleksibilitet mener vi blant annet er nødvendig i de sammenhenger der slik aksept er nødvendig for å kunne motta informasjon i elektronisk form allerede før det egentlig er etablert noe avtaleforhold. Dette er tilfelle for eksempel i kredittkjøpsloven. Vi viser i denne sammenheng dessuten til at det vil være en rekke tilfelle der kunden selv leter opp informasjon i elektroniske medier eller henvender seg i elektronisk form til en tjenesteyter og med da en naturlig forventning om å få svar tilbake i elektronisk form. Disse eksemplene mener vi viser at det mest dekkende og samtidig det som åpner for mest mulig fleksibilitet med hensyn til "godkjennelsesform", vil være hvis loven uttrykker som forutsetning for elektronisk kommunikasjon at kunden "ønsker" dette.

6. Det bør videre neppe lages "nivåforskjeller" for slik aksept for bruk av elektronisk kommunikasjon, slik det foreslås ved å kreve at en part i enkelte sammenhenger uttrykkelig må ha gitt aksept. Det er selvfølgelig et viktig prinsipp at alle praktisk viktige avtalevilkår blir klart og tydelig kommunisert, slik at kundene eller partene i en avtale kjenner til hvordan de skal opptre i løpende kommunikasjon og samhandling. Det som da er viktig er ikke om slike rettigheter/plikter står skrevet på den ene eller andre måten eller med en avkryssingsrubrikk eller lignende i avtalen, men at kunden er gjort kjent med vilkåret på en slik måte at han virkelig er blitt klar over forholdet. Det bør således ikke være avgjørende om vilkåret står i standardtekst eller ikke, men at kunden har fått klar og god informasjon om forholdet. 

Vi frykter vidre at et krav om uttrykkelighet skal kunne misforstås som et krav om valgfrihet for kunden hvorvidt han ønsker elektronisk kommunikasjon eller ikke. Det kan imidlertid ikke være meningen at et slikt vilkår skal gi kunden rett til også å motta leveransen uten elektronisk kommunikasjonsform. Vi ser nemlig ikke bort i fra at en del leverandører etter hvert kun vil tilby sine tjenester der informasjon gis eller avtalene skal inngås elektronisk. Dette mener vi i få fall må bety at de kunder som ikke ønsker å inngå avtale på slike vilkår heller må velge andre leverandører.

7. Under punkt 8.1.1 i høringsnotatet fremgår det et forslag til en ny bestemmelse i § 8-15 i aksjeloven og allmennaksjeloven hvor det i annet ledd skal hete: 
"Meldinger mv. som aksjeeieren skal gi selskapet etter loven her kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon." 

Det er for slike meldinger fra aksjeeieren ikke - slik det er foreslått i første ledd i § 8-15 - gitt anledning for selskapet å uttrykkelig godta dette. Det er heller ikke i selve lovteksten åpnet opp for at selskapet skal kunne reservere seg mot meldinger ved bruk av elektronisk kommunikasjon eller at selskapet skal kunne styre slike meldinger til en bestemt adresse og fastsette at meldinger til andre adresser skal anses som ikke mottatt. Departementet viser i denne sammenheng til "at det ikke er urimelig å kreve at et aksjeselskap som faktisk har en elektronisk adresse til enhver tid må sørge for å følge med i hva som kommer til den
elektroniske "postkassen"".

For et aksjeselskap er ikke poenget at selskapet "har en elektronisk adresse". De fleste har svært mange e-postadresser. Hertil kommer at mange av disse meldingene ikke sendes "selskapet", men for eksempel banken som kontofører utsteder for "selskapet" og således som selskapets aksjekontor. Hvor skal da en melding fra en aksjeeier til selskapet sendes? Etter vår vurdering bør denne problemstillingen løses i lovteksten, subsidiært omtales nærmere i forarbeidene.

Selskapet må kunne bestemme hvilken(e) adresser som aksjeeieren skal benytte for elektroniske meldinger. Vi viser her til tilsvarende problemstilling etter finansavtaleloven. I følge forarbeidene til finansavtaleloven § 8 skal det legges til grunn samme utgangspunkt; nemlig at kunden skal kunne sende elektroniske meldinger med videre til finansinstitusjonene med de rettsvirkninger som følger av loven, uten krav om at institusjonen på forhånd skal ha godtatt en slik meldingsform. For å redusere risikoen for at kundene skal sende elektroniske meldinger til forskjellige uønskede adresser i finansinstitusjonen, har banknæringen utformet vilkår i kontoavtalen med kunden som gir banken rett til å anvise en e-postadresse som skal benyttes av kunden: "Dersom kontohaver ønsker å benytte elektronisk kommunikasjon for innsending av meldinger til banken skal meldingen sendes til den e-postadresse banken har oppgitt for formålet".

Etter vårt syn bør departementet vurdere en tilføyelse i asl og asal § 18-5 annet ledd med tilnærmet samme ordlyd som nevnt ovenfor, for eksempel som følger: 
"Meldinger med videre som aksjeeieren skal gi selskapet etter loven her, kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Dersom aksjeeieren ønsker å benytte elektronisk kommunikasjon for innsending av meldinger med videre til selskapet, skal meldingen sendes til den e-postadresse selskapet har oppgitt for formålet".

8. I enkelte sammenhenger kreves i lovforslagene at en avtale må sikres ved elektronisk signatur. Der det ikke er krav bruk av kvalifisert elektronisk signatur, altså der det "bare" henvises til lov om elektronisk signatur § 3 nr 1, tror vi begrepet fra finansavtaleloven § 8 om at "det er benyttet en betryggende metode for å autentifisere inngåelsen av en avtale med det angitte innhold" er bedre og mer beskrivende uttrykk for hvilke sikringskrav som er nødvendig. 

9. I høringsnotatet omtales problemstillinger omkring når en melding, varsel med videre er kommet fram i forbindelse med forvaltningsloven, jfr punkt 2.1.2.5 og 2.1.2.6. Vi savner en tilsvarende redegjørelse for disse problemstillingene på privatrettens område.



Med vennlig hilsen
for                                                                for
FINANSNÆRINGENS SERVICEKONTOR       SPAREBANKFORENINGENS SERVICEKONTOR


Tore A Hauglie                                               Gunnar Harstad