Finansdepartementet
Postboks 8008 Dep

0030 OSLO


Deres ref.: FM CBe 
Oslo 8. juni 2001


eRegelprosjektet om tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon i lovverket - høringsuttalelse

Det vises til Finansdepartementets brev av 20. april 2001 med vedlegg. 

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen er generelt meget tilfreds med at departementene arbeider for å fjerne regler som hindrer bruk av elektronisk kommunikasjon. Banknæringen har lenge benyttet elektroniske medier i dialog med sine kunder, både for å gi informasjon til kunder, motta oppdrag fra kunder og for å inngå avtaler. Eksempler på dette er bruk av elektroniske betalingsinstrumenter som minibank, eftpos, telegiro, nettbank og så videre. Bankene har videre benyttet en rekke måter for elektroniske avtaleinngåelser, for eksempel inngå avtale om bruk av elektroniske betalingsinstrumenter i nettbanken eller bevilgning av kreditter i nettbanken eller i minibanken. Blant annet på grunnlag av et initiativ fra bankforeningene fikk bankene allerede for snart ett år siden i finansavtaleloven § 8 en lovbestemmelse som legitimerer og setter rammer for slik elektronisk kommunikasjon. Vi er i ferd med å vinne noe erfaring med denne lovbestemmelsen, men kan ennå ikke med sikkerhet gi svar om bestemmelsen oppfyller bankenes behov fullt ut. Vi mener likevel allerede å ha belegg for å si at eksistensen av finansavtaleloven § 8 har bidratt til og styrket utviklingen med hensyn til elektronisk kommunikasjon. FNH har for noen tid tilbake da også etterlyst en tilsvarende regulering på forsikringsområdet. 

De lover og forskrifter innenfor Finansdepartementets ansvarsområde som er av klart størst interesse for bank- og finansnæringen å få tilpasset til elektronisk kommunikasjon, er dessverre ikke blant de lovene som departementet nå foreslår å endre. Dette gjelder blant annet spare- og forretningsbankloven, finansieringsvirksomhetsloven, forsikringsvirksomhetsloven, hvitvaskingsforskriften, regnskapslovgivningen og ligningsloven. Vi vil nedenfor konkret omtale dette nærmere.

Til høringsnotatets punkt 2.4 om elektronisk kommunikasjon i og med forvaltningen vil vi bemerke at det offentlige bør ha en plikt til å kommunisere elektronisk med private, dersom de private ønsker det. Dersom det er nødvendig å stille bestemte krav til sikring av kommunikasjonen, for eksempel ved bruk av avansert eller kvalifisert elektronisk signatur, må det offentlige klare å oppfylle de tekniske forutsetningene for dette. En slik plikt bør aller helst komme klart fram i lov/forskrift.

Ellers mener vi generelt at lov-/forskriftsbestemmelsene klarere bør gi uttrykk for om elektronisk kommunikasjon kan benyttes eller ikke. Vi viser konkret til at det i høringsnotatets kapittel 3.2 er samlet lovbestemmelser der departementet i innledningen til kapittelet sier det er grunn til tvil om elektronisk kommunikasjon kan benyttes. Selv om departementet etter drøftinger bare "antar" at bestemmelsene ikke hindrer elektronisk kommunikasjon, foreslås det likevel ikke å endre de aktuelle lover/forskrifter for å klargjøre dette spørsmålet. Vi vil hevde at det for flere av bestemmelsene som er samlet i høringsnotatet kapittel 3.3 - der departementet har listet opp bestemmelser som de mener er til hinder for elektronisk kommunikasjon - også vil kunne reises tvil om lovene/forskriftene åpner eller hindrer bruk av elektronisk kommunikasjon. Som eksempel nevner vi her forskrift om innskyterne valg på valgmøter til forstanderskapet. At tid og sted for valgmøte skal kunngjøres ved oppslag i bankens lokale og ved lysing i minst en alminnelig lest avis, vil noen hevde også kan oppfylles elektronisk ved "oppslag " på bankens hjemmeside (evt også nettbanken) og ved annonse i den lokale nettavisa. Heller ikke ser vi at forskriftens krav om bruk av "stemmesedler" i seg selv hindrer bruk av elektroniske stemmesedler. Vi mener derfor at det beste ville være å ha et klart lovbestemt utgangspunkt om at elektronisk kommunikasjon kan benyttes, med mindre lov/forskrift bestemmer at dette likevel ikke kan skje. 

Vi går ut fra at ligningsloven hører under Finansdepartementets ansvarsområde, men vi kan ikke se at høringsnotatet omtaler denne loven. Ligningsloven har allerede en rekke pålegg om elektroniske innrapporteringer, og dels finnes det hjemler for at departementet kan bestemme elektronisk innrapportering (for eksempel ligningsloven § 4-2 nr 6 om elektronisk selvangivelse fra næringsdrivende). Vi mener at ligningsloven, som på mange områder har vært en "pionerlov" med hensyn til å gi hjemmel til eller pålegge elektronisk kommunikasjon, bør gjøres til gjenstand for en systematisk gjennomgang og tilpasses den nye systematikken som de øvrige lover nå tilpasses til. 

Til høringsnotatet kapittel 3.1
Høringsnotatet kapittel 3.1 samler lover og forskrifter som ikke foreslås endret fordi det allerede pågår endringsarbeid. Blant annet for kredittilsynsloven (høringsnotatets punkt 3.1.1), sparebankloven (3.1.2), forretningsbankloven (3.1.3), forsikringsvirksomhetsloven (3.1.4) og finansieringsvirksomhetsloven (3.1.5) foreslås eventuelle endringer utsatt i påvente av Banklovkommisjonen. Etter det vi kjenner til, vil spørsmål om bruk av elektronisk kommunikasjon ikke bli tatt opp av Banklovkommisjonen i utredningen som kommer sommeren 2001. Det må imidlertid påregnes at Banklovkommisjonen også vil måtte lage en avsluttende utredning, der muligens også spørsmålene om elektronisk kommunikasjon kan utredes nærmere. Det er imidlertid høyst usikkert når den avsluttende utredningen vil kunne foreligge. Vi antar at de nevnte lover blant annet vil omhandle kommunikasjon, for eksempel dialog med tilsynsmyndighetene, og at bruk av elektroniske medier til slik kommunikasjon "fortjener" en utredning tidligere enn det som vil kunne skje ved å vente på Banklovkommisjonen. 

Legitimasjonsforskriften (hvitvaskingsforskriften - høringsnotatets punkt 3.1.5) foreslås ikke endret nå på grunn av forventede endringer i EU-direktiv om forholdet. Med den utviklingen som i dag skjer innen nettbankbruk og filialløse banker, er det imidlertid behov for at legitimasjonsforskriften gjennomgås snarest mulig. De norske legitimasjonsforskriftene legger mye snevrere rammer for "fjernkontroll" av nye kunder enn det gjeldende direktiv tillater. Vi går ut fra at mange av hovedretningslinjene i nytt EU-direktiv allerede er kjent, og vi vil anbefale at man på dette området så snart som mulig begynner nødvendig oppdatering av forskriften til dagens virkelighet slik også gjeldende direktiv gir anledning til. Etter det vi erfarer har de fleste andre EØS-stater med grunnlag i gjeldende hvitvaskingsdirektiv allerede tilpasset sine legitimasjonskontrollregler til elektronisk kommunikasjon og annen fjernkommunikasjon mellom (ny) kunde og bank. 

Også regnskapsloven (3.1.9) er det behov for å få endret snarest mulig for tilpasning til elektronisk handel som når som helst kan forventes å "ta av". Det vil her stilles nye krav til elektroniske bilag, kvitteringer med videre. Vi innser imidlertid at det ikke er realistisk å forvente en forsering i forhold til det arbeid som departementet antyder i høringsnotatet, men vi påpeker her viktigheten av at arbeidet ikke forsinkes.

Høringsnotatet kapittel 3.2
Høringsnotatet kapittel 3.2 samler bestemmelser som ikke foreslås endret fordi de ikke hindrer elektronisk kommunikasjon. Vi viser til det som er sagt ovenfor om at flere av disse bestemmelsene ikke er helt entydige med hensyn til om elektronisk kommunikasjon er tillatt eller ikke og at en del av bestemmelsene burde endres slik at dette spørsmålet blir avklart. Vi finner det lite tilfredsstillende at lovbrukerne må forholde seg til "lovforarbeidene" der departementet uttaler om de "antar" at elektronisk kommunikasjon kan benyttes. Vi anbefaler derfor at man har et klart lovbestemt utgangspunkt om at elektronisk kommunikasjon kan benyttes, med mindre lov/forskrift bestemmer at dette likevel ikke kan skje.

Høringsnotatet kapittel 3.3
Høringsnotatet kapittel 3.3 samler bestemmelser som hindrer elektronisk kommunikasjon, men som ikke foreslås endret. Vi viser til det som er sagt ovenfor om at det ikke alltid er like klart at bestemmelsene her hindrer elektronisk kommunikasjon. Også her gjentar vi derfor vår anbefaling om at man har et klart lovbestemt utgangspunkt om at elektronisk kommunikasjon kan benyttes, med mindre lov/forskrift bestemmer at dette likevel ikke kan skje. 

Departementet foreslår ikke endringer i forskrifter om valg i sparebanker/forretningsbanker (høringsnotatets punkt 3.3.3), som i følge departementet er til hinder for at elektroniske valg til blant annet forstanderskapet kan gjennomføres. Begrunnelsen er at man ikke har vurdert mulige løsninger for å sikre kontroll av stemmerett samtidig som avstemmingen skal være hemmelig. Som foran nevnt synes vi ordlyden i loven/forskriften ikke gir klar nok anvisning på om elektroniske valg kan gjennomføres eller ikke. Vi har imidlertid heller ingen klar formening om det finnes tekniske løsninger som sikrer de forskjellige sikkerhets- og anonymitetshensyn som må ivaretas ved et valg. Vi tror imidlertid at det her vil være hensiktsmessig at man i utgangspunktet åpner for elektroniske valg, men at man i lov/forskrift generelt stiller de krav som et slikt elektronisk valgsystem må oppfylle.

Høringsnotatet kapittel 4
Høringsnotatet kapittel 4 samler bestemmelser som hindrer elektronisk kommunikasjon og som foreslås endret.

Vi støtter fullt ut forslaget til endring i lov om sikringsordninger for banker med videre (høringsnotatet punkt 4.8), om at informasjonen til kunder om innskuddsgarantiordninger kan gis elektronisk dersom kunden ønsker det, jfr ordlyden i finansavtaleloven § 8.

Vi legger ellers merke til at i flere tilfeller må den ene part uttrykkelig ha godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon for å måtte "tåle" dette. Dette er i samsvar med Kartleggingsprosjektets anbefalinger om at der meldinger kan innebære vesentlige rettsvirkninger for mottaker, må vedkommende på forhånd få klar beskjed om at rettslig relevant informasjon kan komme på elektronisk måte. Vi forstår godt at mottaker må få klar beskjed om forholdet og være bevisst på det han vedtar i slike sammenhenger. Vi er likevel noe reserverte til å skulle "gradere" vedtakelser på denne måten. For det første er vi i tvil om begrepet "uttrykkelig"; hvor mye som må til før man løfter en "alminnelig" vedtakelse opp til en "uttrykkelig" vedtakelse. Dernest frykter vi at et krav om uttrykkelighet skal kunne misforstås som et krav om valgfrihet for parten hvorvidt han ønsker elektronisk kommunikasjon eller papirkommunikasjon. Vi ser nemlig ikke bort i fra at en del "leverandører" etter hvert kun vil forutsette at informasjon for sine leveranser bare gis elektronisk. Ønsker kunden ikke dette, må kunden velge et annet "produkt" eller en annen "leverandør". Ut fra våre erfaringer med finansavtaleloven § 8 foreslår vi at der en part skal gi sin aksept til bruk av elektronisk kommunikasjon, benyttes begrepet at vedkommende "ønsker" dette. 


Med vennlig hilsen
for                                                                    for
FINANSNÆRINGENS SERVICEKONTOR           SPAREBANKFORENINGENS SERVICEKONTOR


Tore A Hauglie                                                    Gunnar Harstad