Kommunal- og regionaldepartementet
Postboks 8112 Dep
0032 OSLO

Dato: 14.06.2002
Vår ref.: 2002/000311 NØA/BHM
Deres ref.: 02/2305 EAA

NOU 2002:2 BOLIGMARKEDENE OG BOLIGPOLITIKKEN

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) har mottatt på høring fra Kommunal- og regionaldepartementet Boligutvalgets utredning: NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken. Utredningen, som drøfter spørsmål knyttet til framtidig boligpolitikk, vil utgjøre et viktig grunnlag for en kommende stortingsmelding om boligpolitikk som planlegges ferdigstilt i 2003.

Generell kommentar
Boligspørsmål opptar mange, og boligpolitikk utgjør en viktig del av velferdspolitikken. Betydningen av boligpolitikken forsterkes av tunge koblinger til andre politikkområder, herunder arbeidsmarkeds-, miljø- og landbrukspolitikken. Gjennomføringen av boligpolitikken er foruten statens direkte engasjement og rammebetingelser avhengig av en koordinert innsats av ressurser fra kommunene, BA-næringen, finansnæringen og en rekke andre aktører. FNH finner det derfor som en svakhet at boligutvalgets utredning og forslag til fremtidige løsninger i for stor grad synes å være konsentrert om Husbanken og dens historisk sett nære kobling til boligsamvirket. Det er grunn til å tro at dette i noen grad reflekterer boligutvalgets sammensetning. En annen generell svakhet ved forslagene til fremtidig politikk er knyttet til forutsetningen om et klart sterkere engasjement fra kommunene, uten at dette på noen måte synes forankret i lovverket og bare i begrenset grad i boligutvalgets forslag til bevilgninger.

Hovedlinjene består
Boligutvalgets utredning beskriver et marked hvor de langt fleste har tilgang til en bolig av god kvalitet i et godt bomiljø. Den skattemessige begunstigelse av boligkapital har bidratt til at 4 av 5 husholdninger eier sin egen bolig, mens leiesektoren i Norge i etterkrigstiden har hatt klart mindre betydning enn i andre land. Dagens boligpolitiske utfordringer knytter seg derfor i stor grad til vanskeligstilte grupper i boligmarkedet. Dette er en sammensatt gruppe av husholdninger som spenner fra personer med midlertidige problemer knyttet til etablering i boligmarkedet til tunge rusmisbrukere, hvor ytelser fra behovsprøvde boligtiltak bare utgjør en del av den sosiale oppfølgingen. Samtidig som boligutvalgets utredning i stor grad har lykkes med å identifisere ulike gruppers problemer i boligmarkedet, finner vi flere dissenser knyttet til løsningsforslag. Forslagene fra et samlet utvalg synes dermed lite originale, med hovedlinjer som bare i begrenset grad vil medføre endringer i dagens politikk. Den kommende stortingsmelding om boligpolitikken, og den politiske behandlingen av denne, bør derfor tillate seg å skue utover den løsningshorisont som trekkes opp av utvalgets flertall.

Konsekvenser for kredittmarkedet
FNH vil i det følgende gå nærmere inn på de vurderinger og løsningsforslag som fremkommer av utvalgets utredning. Boligpolitikk må bygges på et samspill mellom marked og boligpolitiske virkemidler på den ene side, og fordelingsvirkninger og samfunnsøkonomisk effektivitet på den annen. En vellykket boligpolitikk er en politikk som forener de ulike elementene på en god måte. Politiske prioriteringer vil i særlig grad være retningsgivende for fordelingsvirkningene av boligpolitikken. FNHs vurderinger vil derfor i stor grad konsentrere seg om de effektivitetsmessige aspekter ved utredningen. Vår rolle tilsier spesiell oppmerksomhet knyttet til boligpolitikkens påvirkning av kredittmarkedet, herunder i særlig grad Husbankens rolle.

Oppføringslånets rolle

Endringene av de boligpolitiske overordnede mål gjennom 80- og 90-tallet kan tolkes som en dreining fra et offentlig ansvar for boligforsyning, til et primært ansvar for boligforholdene til utsatte grupper. Oppføringslånet er imidlertid fortsatt Husbankens klart viktigste låneordning. Av et samlet utlån fra Husbanken på 13 milliarder kroner i 2001, utgjorde ikke-behovsprøvde oppføringslån om lag 6,5 milliarder kroner. Dette utgjorde 50 prosent av samlet utlånsramme. Selektive låneordninger (Etableringslån og kjøpslån) utgjorde på sin side knapt 38 prosent av Husbankens utlån samme år.

Begrenset boligpolitisk effekt
På tross av at Husbanken i 2001 grunnfinansierte om lag 11.300 nye boliger har oppføringslånets rolle blitt klart svekket som boligpolitisk virkemiddel gjennom de siste årene. I utvalgets egen gjennomgang av låneordningen (kapittel 16) vises det til at tilgang på kreditt til boligfinansiering ikke er et generelt problem, men ivaretas for de flestes vedkommende tilfredstillende av ordinære kredittinstitusjoner. Det konkluderes samtidig med at lånet i sin nåværende form bare i beskjeden grad bidrar til å øke boligproduksjonen. En evaluering av låneordningen gjennomført av Byggforsk (Chen 2000) kan i tillegg tyde på at kostnadsgrensene og kostnadskontrollen i Husbanken ikke lengre har en kostnadsdempende effekt. Samme undersøkelse synes også å gi liten støtte til oppfatningen om at nye boliger finansiert i Husbanken har en mer "nøktern" standard enn boliger finansiert av ordinære kredittinstitusjoner. Tvert i mot viser undersøkelsen at blant de som bor i blokkleiligheter er andelen som er svært fornøyd med leilighetens størrelse betydelig større for de med husbanklån enn for de som ikke har husbanklån. Det faktum at leilighetene finansiert i Husbanken faktisk er større, reiser samtidig spørsmålet om hva Husbanken/departementet legger i begrepet "nøkternt". En undersøkelse i regi av Norsk Gallup/Nova fra 2001, som gir en oversikt over årsaker til at Husbanken benyttes som lånegiver, bidrar heller ikke til å bygge opp under oppføringslånets betydelige omfang også gjennom de siste årene. Hele 59 prosent oppgir bedre betingelser (dvs. lavere rente) som viktigste årsak til å velge Husbanken ved finansiering av ny bolig. Deretter oppgis tilbud fra utbygger (25 prosent) og trygghet ved statlig bank (20 prosent) som de to nest viktigste årsakene. Bare 4 prosent opplyste at de ikke fikk lån andre steder. Tilsvarende andel i 1997 var 1 prosent. Det er dermed grunn til å stille spørsmål ved den siste tidens krav fra mange hold om å utvide Husbankens låneramme for 2002.

Utvalget viser likevel til at lånet fortsatt bidrar til forutsigbarhet og trygghet i boligproduksjonen, og sammen med lånetillegg, kvalitetstilskudd og rådgivning til høyere kvalitet i boligproduksjonen. Dette er imidlertid kvaliteter som også kunne vært oppnådd med alternative virkemidler, uten at Husbanken hadde trådt inn som långiver.

Delt innstilling fra utvalget
Utvalgets samlede evaluering av oppføringslånet har medført en delt innstilling knyttet til fremtiden for låneordningen. Utvalget har delt seg i en flertallsinnstilling og to mindretallsinnstillinger. Hele utvalget ønsker å videreføre ordningen med oppføringslån, men deler seg i spørsmål knyttet til organisasjonsform og grad av boligpolitiske føringer:

• Utvalgets flertall er av den oppfatning at dagens oppføringslån spiller en avgjørende rolle for kvalitet og nivå i boligbyggingen. Flertallet ønsker derfor ingen vesentlige endringer i oppføringslånets innretning, omfang eller organisering. Flertallet mener at Husbanken generelt, og oppføringslån spesielt, må ha en rolle og funksjon som skiller det fra tilsvarende lån gitt i det private kredittmarkedet. Flertallet foreslår å styrke oppføringslånets rolle som virkemiddel i boligbyggingen ved å øke lånets rentefordel med 0,3 prosentenheter. Som et ledd i styrkingen av låneordningen foreslår flertallet også at Husbanken bør kunne tilby fastrentelån med lenger bindingstid enn fem år.
  
• Utvalgets ene mindretall (Kielland og Mosli) mener at rollen som bank i visse situasjoner kommer til fortrengsel for andre viktige oppgaver i Husbanken, og ønsker derfor å skille bankens lånevirksomhet ut i en egen stiftelse (Den nye Husbanken). Det resterende av dagens oppgaver i Husbanken foreslås organisert sammen med planlegging i et nytt Plan- og boligdirektorat. Mangelen på et klart budsjettmessig skille mellom bankdriften og øvrige aktiviteter anses som uheldig, hvor eksemplet med dagens kobling mellom husbankfinansiering og bostøtte trekkes frem. Kielland og Mosli foreslår at den nye Husbanken konsentrerer sin virksomhet til finansiering av nybygg og rehabiliteringsprosjekter i storbyer og andre vekstkommuner, der potensialet for miljø- og kvalitetsgevinster er størst, og til boligprosjekter i distriktene der det ellers kan være vanskelig og oppnå annen akseptabel finansiering De mener også at den nye Husbanken bør kunne yte alle typer boliglån, som bygge-, grunn- og topplån.
  
• Det andre mindretallet (Rødseth og Skrede) slutter seg til Kielland og Mosli på to hovedpunkter, nemlig deling av Husbanken i et direktorat og en bank, og konsentrasjon om bankvirksomheten om større prosjekter i sentrale strøk og boliger i distriktene. Rødseth og Skrede mener imidlertid at etter avviklingen av lavrentepolitikken og av rentesubsidiene i Husbanken er oppføringslånenes effekt som boligpolitisk virkemiddel betydelig svekket, og stiller spørsmålet om låneordningen bør avvikles. Rødseth og Skrede foreslår likevel at oppføringslånene blir videreført i et statlig kredittforetak "Husbanken ASA". Kredittforetaket forutsettes å drive innenfor samme lov- og regelverk som andre kredittforetak. For å kunne gi lån på tilstrekkelig gunstige vilkår må Husbanken ASA sannsynligvis være en nisjeinstitusjon med lave kostnader. Rødseth og Skrede ser det derfor ikke som ønskelig at banken blir pålagt å yte byggelån og topplån.
  
  

Oppføringslånet og EØS-avtalen
Husbankens oppføringslån har det siste tiåret vært gjenstand for vedvarende oppmerksomhet, ikke minst i konkurransepolitisk sammenheng. Den ikke-behovsprøvde, subsidierte låneordningen og dens konkurransevridende effekter i kredittmarkedet var da også hovedårsaken til at Den norske Bankforening, nå FNH, i 1995 klaget Husbanken inn for EFTA Surveillance Authority (ESA) for brudd på EØS-avtalens bestemmelser om statlig støtte og konkurranse. FNH konstaterer at boligutvalgets evaluering av låneordningen i stor grad støtter opp om de argumenter som lå til grunn for Bankforeningens klage i 1995. FNH finner det derfor overraskende at utvalgets flertall, i strid med sin egen evaluering av låneordningen, har kommet fram til at dagens oppføringslån spiller en avgjørende rolle for kvalitet og nivå i boligbyggingen. FNH deler ikke flertallets oppfatning. FNHs generelle syn er at ikke-behovsprøvde boligpolitiske virkemidler må innrettes på en slik måte at de virker nøytralt på konkurransen i kredittmarkedet.

Mulig å skille lånevirksomhet og boligpolitikk
Bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet blir ofte benyttet som en begrunnelse for en videreføring av ordningen med oppføringslån. De svært rommelige lånerammer og den betydelige subsidiering av husbanklånene som fant sted i denne perioden, førte til at nesten alle som satte i gang nybygging søkte, og fikk tildelt oppføringslån. Dette er imidlertid ikke det samme som om nybyggingen uten denne form for subsidiering ville blitt borte. Situasjonen i boligmarkedet på begynnelsen av 1990-tallet var i første rekke preget av høy risiko både i markedet for brukte, men særlig nye boliger som følge av betydelig prisforskjell mellom nye og brukte boliger. Paradoksalt nok førte derfor den gunstige finansieringen i Husbanken, en i mange tilfeller svært høy låneutmåling og tilhørende mangel på kredittvurdering av kundene, til at de finansielt sett svakeste husholdningene ble kanalisert inn i de dyreste boligene.

Tilbakeholdenheten i kredittgivningen fra ordinære kredittinstitusjoner til boligmarkedet på begynnelsen av 1990-tallet må i første rekke ses i sammenheng med et behov for risikoavlastning, ikke minst knyttet til byggingen av nye boliger. Et alternativ til utlån fra Husbanken kunne derfor vært en helt eller delvis statlig garantiordning for lån i ordinære kredittinstitusjoner. I statsbankutvalgets utredning: NOU 1995:11 Statsbankene under endrede rammevilkår gir utvalgets flertall følgende tilrådning for Husbanken:

"Hvis man ønsker å bruke nybyggingen av boliger som virkemiddel i stabiliseringspolitikken, mener utvalgets flertall at det mest effektivt kan gjøres gjennom kontantstøtte eller momsrefusjon. Opprettholdelse av Husbankens utlånsvirksomhet er unødvendig for å oppnå økonomisk stabilisering".

Utvalgets egne vurderinger konkluder med at låneordningen som boligpolitisk instrument er lite treffsikker. Konkurransesituasjonen i kredittmarkedet og det faktum at låneordningen ikke er behovsprøvd gir dermed i liten grad argumenter for en ytterligere økning i lånets rentefordel sammenliknet med vilkår som kan oppnås i markedsbaserte kredittinstitusjoner.

Også når det gjelder kvalitetsmål knyttet til boligbyggingen er det mulig å finne alternative løsninger uten oppføringslånets konkurransevridende effekt i kredittmarkedet. De mest åpenbare kvaliteter vil mest hensiktsmessig kunne oppnås gjennom byggeforskrifter. Andre vil mest effektivt kunne oppnås gjennom direkte tilskuddsordninger.

Utvalgets ene mindretall
Utvalgets ene mindretall (Kielland og Mosli) skiller seg blant annet fra flertallets syn ved at de ønsker å skille Husbankens lånevirksomhet ut i en egen stiftelse, mens bankens øvrige oppgaver foreslås videreført i et nytt Plan- og boligdirektorat. Forslaget må ses på bakgrunn av et ønske om økt prioritering av boligfaglige oppgaver, men innebærer også en kritikk av koblingen mellom husbankfinansiering og ulike boligsubsidier som blir formidlet av banken. Den mest omfattende av disse ordningene er bostøtten, men omfatter også tilskudd, rentestøtte og tap på utlån. FNH deler innenfor en slik modell dette mindretalls syn om behov for et skille mellom Husbankens boligfaglige og bankfaglige roller. En mulig løsning på et slikt skille kan være opprettelse av et nytt Plan- og boligdirektorat. FNH har tidligere påpekt den kobling som har foreligget mellom Husbankens låneordninger og tilskudds- og støtteordninger. Kriterier knyttet til husholdningens situasjon og boligmessige kriterier bør være utløsende for støtteordningene, ikke hvor boligen har sin finansiering.

Dette mindretallet har ikke gitt en konkretisering av hvilke betingelser stiftelsen (Den nye Husbanken) skal kunne tilby sine lån til. Det vises imidlertid til at "Den nye Husbanken" fortsatt skal være et viktig supplement og korrektiv til de øvrige boligfinansieringsinstitusjoner, og en vesentlig bidragsyter i norsk boligpolitikk. Korrektiv vil i en slik sammenheng trolig måtte innebære at "Den nye Husbanken" fortsatt skal tilby oppføringslån med et element av statsstøtte, noe som derved vil gjøre institusjonen i stand til å tilby gunstigere lånevilkår enn markedsbaserte kredittinstitusjoner. Et slikt statsstøtteelement i boligfinansieringen krever imidlertid ikke eksistensen av en egen statsbank, men vil alternativt kunne formidles via ordinære kredittinstitusjoner. FNH vil igjen vise til det syn at ikke-behovsprøvde boligpolitiske virkemidler må innrettes på en slik måte at de virker nøytralt på konkurransen i kredittmarkedet.

Kielland/Mosli foreslår å konsentrere den nye Husbankens virksomhet til finansiering av større nybygg- og rehabiliteringsprosjekter i storbyer og andre vekstkommuner, samt boligprosjekter i distriktene der det ellers kan være vanskelig å oppnå annen akseptabel finansiering. FNH vil ikke utelukke at en generell dreining av de boligpolitiske virkemidlene mot regioner hvor problemene i dag synes spesielt store vil kunne bidra til å øke den samlede effektiviteten av virkemidlene. Forslaget har samtidig fordelingsmessige konsekvenser, ved at husholdninger i andre regioner (som kan ha tilsvarende problemer knyttet til boligetablering) blir utelukket. Problemet med høye boligpriser i storbyene kan i utgangspunktet bare løses ved økt boligbygging. Mangel på byggeklare tomter, en uklar ansvarsdeling i boligpolitikken mellom staten og kommunene og mangel på kvalifisert arbeidskraft i byggenæringen utgjør her de største hindringene. Tilgangen på kreditt, både fra ordinære kredittinstitusjoner og Husbanken, synes i denne sammenheng å spille en svært begrenset rolle.

Vanskeligheter knyttet til å oppnå finansiering av ny bolig i distriktene knyttes som oftest til "tynne" markeder, hvor en ordinær kredittinstitusjon vil kunne få problemer med å oppnå en akseptabel pantesikkerhet i boligen ved mislighold av lån. En slik situasjon vil best kunne avhjelpes ved statlige lånegarantier, eventuelt en statlig ordning for toppfinansiering som risikoavlaster for ordinære kredittinstitusjoner. Kielland/Moslis forslag om topplån fra den nye Husbanken vil således være en alternativ løsning som imøtekommer dette behovet. Dagens oppføringslån vil i de fleste tilfeller utløse et behov for toppfinansiering i annen institusjon, og har dermed ikke de egenskaper som synes nødvendig for å løse denne typen problemer.

Det er samtidig svært vanskelig å se hvilke samfunnsøkonomiske gevinster som følger av Kielland/Moslis forslag om byggelån fra Husbanken. FNH er ikke kjent med at foreligger kompetansemangler eller konkurransemessige mangler knyttet til et forretningsområde som i dag involverer bredden av forretnings- og sparebanker. I en slik situasjon kan en vanskelig se at det er fornuftig bruk av fellesskapets ressurser å bygge opp tilsvarende kompetanse i Husbanken.

Utvalgets andre mindretall - støtte fra FNH
Det andre mindretallets (Rødseth og Skrede) innstilling skiller seg fra Kielland/Moslis forslag når det gjelder organiseringen av virksomheten i den nye Husbanken. Oppføringslånene foreslås videreført i et statlig kredittforetak ("Husbanken ASA") organisert etter samme lov- og regelverk som andre kredittforetak, og uten statsgaranti for utlånene. Personrettede, behovsprøvde lån foreslås gitt av kommunene og finansiert via "Boligdirektoratet". FNH finner å kunne støtte hovedtrekkene ved en slik modell, blant annet fordi den løser de konkurransemessige problemene i finansmarkedet knyttet til dagens oppføringslån. De svakeste gruppene i boligmarkedet blir, som tidligere, et offentlig ansvar.

Startlånet

Kommunal- og Regionaldepartementet sendte i september 2001 på høring et forslag om innføring av en ny låneordning - Startlån - som erstatning for etableringslånet og kjøpslånet. I FNHs høringssvar av 21.12.2001 delte vi departementets vurdering av at innføringen av Startlån som erstatning for Etableringslån og Kjøpslån isolert sett ville innebære en forenkling for de aktuelle lånetakergruppene og bidra til en mer effektiv ressursutnyttelse innenfor offentlig forvaltning.

Kritisk til tapsdeling og forvaltning i Husbanken
FNH var imidlertid kritisk til forslaget om at kommunenes andel av eventuelle tap under låneordningen begrenses til 25 prosent, samt forslaget om å la Husbanken forvalte disse lånene uten krav til fortjeneste og dermed rimeligere enn private forvaltere av slike lån. FNH bemerket at det i den nye låneordningen ville være kommunene alene som treffer beslutningen om utlån, noe som burde tilsi at kommunenes andel av mulige tap settes høyere. Dette syn forsterkes av det faktum at kommunenes tap ved Etableringslån så langt har vært marginale, noe som har bidratt til at kommunale fondsavsetninger for tap ved låneordningen ved utgangen av 2001 var kommet opp i 195 millioner kroner. FNH gikk videre imot forslaget om å la Husbanken forvalte Startlånene "rimeligere" enn private kredittinstitusjoner. Vi anbefalte i den forbindelse departementet å ta de nødvendige skritt for å få forholdet til EØS-avtalen av sitt forslag utredet og klarlagt, for eksempel med Konkurransetilsynet eller EFTAs overvåkingsorgan ESA, før forslaget eventuelt ble iverksatt.

En sterkere forankring av det private kredittmarkedet
I midten av februar mottok FNH og Sparebankforeningen en invitasjon fra Kommunalminister Erna Solberg til et møte for "å drøfte et opplegg for en ny låneordning som forankrer det private kredittmarkedet bedre". Departementet besluttet i etterkant av dette møtet å sette ned en arbeidsgruppe for å arbeide videre med disse spørsmålene. Foruten departementet og de to nevnte organisasjoner er også Husbanken, Kommunenes sentralforbund og Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd representert i arbeidsgruppen. Gruppen har i oppdrag å legge fram forslag til modeller for samfinansiering mellom det private kredittmarkedet og det offentlige. Fristen for dette arbeidet er satt til 15. juni.

Fleksibilitet - akkurat nok
FNH er i utgangspunktet positiv til departementets initiativ for et sterkere innslag av privat finansiering for husholdninger med etableringsproblemer i boligmarkedet. Departementets mandat til arbeidsgruppen innebærer imidlertid at statlige garantier utelukkes som virkemiddel i modellforslagene, noe som betyr at lånetaker i målgruppen normalt må forholde seg til to lånegivere, kommunen (Startlån) og privat kredittinstitusjon. Fra FNHs side er vi overrasket over departementets negative holdning til bruk av statlige garantier. Vi ikke kan se noen prinsipiell forskjell på økonomiske konsekvenser av mislighold for utlån av statlige midler og statlige garantier for tilsvarende utlån i private institusjoner. Med dette som begrensning finner FNH det mest hensiktsmessig at kommunene benytter Startlån som toppfinansiering, mens øvrig finansiering gis på markedstilpassede vilkår av privat kredittinstitusjon. Stor spennvidde i målgruppen tilsier høy grad av fleksibilitet i kommunenes bruk av Startlån. Husholdninger med lite eller ingen egenkapital, men med gode lønns- og arbeidsmarkedsutsikter, vil kunne klare seg med en moderat grad av toppfinansiering med Startlån. Husholdninger uten egenkapital og i en økonomisk situasjon som tilsier lav evne til å betjene boliglån på markedsbestemte vilkår vil på sin side kunne ha behov for fullfinansiering med Startlån, eventuelt i kombinasjon med boligtilskudd og/eller andre boligpolitiske virkemidler.

Lindring av et problem - ikke endelig løsning
Bruken av Etableringslån og Kjøpslån har økt betydelig de siste årene, og i 2001 ble det gitt til sammen mer enn 16.000 lån fra kommunene/Husbanken. Dette er betydelig tatt i betraktning at et årskull nordmenn normalt utgjør om lag 60.000. I områder av landet med betydelig bruk av disse låneordningene, og hvor presstendensene i boligmarkedet er betydelige, kan vi ikke utelukke at låneordningene har medvirket til stadig høyere priser innenfor markedssegmentet for små boliger i det lavere prissegmentet. Når utlånsmidler tidligere "øremerket" Etableringslån og Kjøpslån nå samles under ordningen Startlån, og dermed også utløser nye utlån fra private institusjoner, er det grunn til å advare mot de konsekvenser dette kan få for prisdannelsen i boligmarkedet. Det er derfor viktig at kommunenes formidling av Startlån begrenses til akkurat nok for å avhjelpe boligsituasjonen for husholdninger med etableringsproblemer. I så måte må ordningen med Startlån ses på som lindring av et problem, og ikke en endelig løsning. Den endelige løsningen ligger på tilbudssiden i boligmarkedet, og innebærer at det må bygges flere boliger.

Svakheter ved rollefordelingen i boligpolitikken

Den største enkeltstående utfordringen for norsk boligpolitikk
Hovedstrukturen i arbeidsdelingen i boligpolitikken har ligget fast i mange år. Denne rollefordelingen har i svært liten grad vært lovbasert, med unntak av en viss forankring i lov om sosiale tjenester og plan- og bygningsloven. Kommunenes ansvar har tradisjonelt vært å skaffe boliger til husholdninger med svak økonomisk evne, samt bidra med tilstrekkelig tilgang på byggeklare tomter. Med en stadig sterkere vektlegging av selektive virkemidler i boligpolitikken, har kommunenes innsats det siste tiåret i økende grad blitt dreid mot tiltak for svake grupper i boligmarkedet. Negative erfaringer under lavkonjunkturen på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet synes samtidig å ha gjort kommunene klart mindre villige til å påta seg økonomisk risiko knyttet til erverv og tilrettelegging av tomtearealer. Som stor tomteier har imidlertid også staten sviktet sin rolle knyttet til en tilstrekkelig forsyning av byggeklare tomter. De senere årene har vi også sett en klar utvikling i retning av at kommunene i økende grad pålegger utbygger kostnader knyttet til generell infrastruktur som vei, vann og kloakk, men også barnehager og andre lokaliteter som feltutbygginger normalt fører med seg. Dette har bidratt til at tomteområder som etter hvert har blitt klargjort for boligbygging ofte har fått en svært høy kvadratmeterpris for husholdninger med ordinære inntekter. Mangelen på byggeklare tomter må trolig ses på som en vesentlig forklaring til den pressede situasjonen i boligmarkedet i mange av våre større byer, og tilgangen på rimelige tomter utgjør i dag den største enkeltstående utfordringen for norsk boligpolitikk. Dagens problemer i boligmarkedet illustrerer svakheter ved organiseringen av boligpolitikken, ikke minst knyttet til økonomiske incitamenter.

Behov for grunnleggende endringer
Tatt i betraktning at kommunenes oppgave med tomteerverv ikke er hjemlet i dagens lovverk ser FNH det derfor som en svakhet ved utredningen at utvalgets forslag til fremtidig boligpolitikk i så vidt stor grad er knyttet til forutsetningen om et stadig sterkere engasjement fra kommunenes side. Blant utvalgets ulike forslag knyttet til å øke kommunenes engasjement i boligforsyningen har særlig forslaget om yte et fast beløp pr bolig som bygges i kommunen blitt møtt med stor interesse. Forslaget representerer et direkte virkemiddel for å øke boligbyggingen, og et foreslått beløp på 20.000 kroner pr bolig kan ses på som en delvis kompensasjon for kommunes kostnader til teknisk og sosial infrastruktur. Det er samtidig uklart hvor høyt tilskuddet må være for å ha den ønskede effekt på boligbyggingen. I denne sammenheng er det grunn til å peke på faren for at en riksdekkende ordning kan få et budsjettmessig omfang som i samfunnsøkonomisk forstand ikke står i stil med deresultater som oppnås. Det fremstår derfor som viktigere å avklare om vekstkommunene har et utgiftsbehov knyttet til tilrettelegging for boligbygging som ikke fanges opp av inntektssystemet. Dette bør i så fall reflekteres i fordelingsnøklene for rammeoverføringer til kommunene, og vil således ikke utløse et økt netto behov for overføringer fra staten.

Med vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon

Arne Skauge
Adm. direktør                                                                                      ________________
                                                                                                         Bjørn H. Martinsen
                                                                                                         Underdirektør