Justis- og politidepartementet
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO 



Deres ref.:  01/7399 EP TFj/an
Deres brev  06.09.2001
Vår ref.:      2001/000516
Dato:          07.01.2002 
  

SIKRING AV TILSTREKKELIGE MIDLER TIL BOBEHANDLINGEN OG ENKELTE ANDRE ENDRINGER I KONKURSLOVGIVNINGEN MV. - HØRING

Det vises til Justisdepartementets brev 6.9.01 vedlagt et høringsnotat om ovennevnte.

1. Innledende bemerkninger

Sakens forhistorie og Stortingets vedtak 15. juni 1999 innebærer at det skal foretas en nærmere utredning av ulike måter å sikre tilstrekkelige midler i konkursboer til å kunne gjennomføre forsvarlig bobehandling. Med bakgrunn i dette hadde vi forventet en mer dyptgående analyse av ulike alternativer og deres konsekvenser. Vi konstaterer at departementet etter to års behandlingstid i hovedsak legger seg på Falkangerutvalgets forslag i NOU 1993:16 mht. det prinsipielt sett vanskelige legalpantspørsmålet, uten å begi seg inn på noen nærmere konsekvensanalyse. I tillegg drøftes enkelte alternativer/tillegg mht. finansiering, hvorav departementet selv avviser flere som mindre hensiktsmessige.

Finansnæringen deler departementets oppfatning om at det er behov for tiltak som kan sikre midler til mer reell og forbedret bobehandling. Det vesentlige hensyn bak dette er etter vår oppfatning å legge til rette for en målrettet og effektiv bobehandling som bidrar til å ivareta kreditorinteressene på en bedre måte. I tillegg vil arbeidet med bobehandlingen kunne gi indikasjon på om det er grunnlag for politiet til å etterforske mulig økonomisk kriminalitet i saken. Dette tilsier at så vel kreditorsiden som det offentlige bør bidra når det gjelder å sikre et bedre økonomisk fundament for en tilfredsstillende bobehandling. Aktuelle tiltak bør i et hvert fall ikke ha som konsekvens økte salær til bostyrer og kreditorutvalg.

Vi tar i det følgende stilling til de aktuelle forslag som er presentert i notatet.

2. Legalpant for boomkostninger

I likhet med det vi ga uttrykk for i vår høringsuttalelse 01.11.93 til Falkangerutvalgets utredning, aksepterer vi at en begrenset legalpantordning i en del tilfeller kan utgjøre et hensiktsmessig virkemiddel for å kunne gjennomføre en ønsket bobehandling istedenfor å måtte innstille bobehandlingen etter kort tid uten realitetsbehandling. Det er samtidig vårt prinsipielle syn at en slik finansieringskilde ikke skal innebære en dekningsreserve for bostyrere til å drive tilnærmet økonomisk etterforskning for å kunne avdekke mulige straffbare forhold. Slik virksomhet er primært politiets oppgave. Selv om grensegangen mellom disse formål i praksis kan bli delvis overlappende, er det etter vårt syn vesentlig å ha dette tosidige perspektiv bak bobehandlingen for øye når man drøfter aktuelle kombinasjoner av finansieringskilder.

Med utgangspunkt i at en legalpantordning bør begrenses til å ivareta de genuine kreditorinteresser, mener vi således det bør kunne åpnes for en subsidiær legalpantordning, men innenfor langt strammere rammer enn departementets forslag. Vår mer restriktive holdning må bl.a ses i sammenheng med at en legalpantordning vil ha effekter for kredittgiveres kredittvurdering og prissetting, noe som vil slå uheldig ut for lånsøkere. Innføring av en legalpantordning vil ha som konsekvens at det kan bli vanskeligere å skaffe finansiering ved at det må stilles større krav til egenkapital hos lånsøkere. I tillegg vil reduserte verdier som kan tas ut av pantet i en misligholdssituasjon medføre at finansiering som er basert på slik sikkerhet blir dyrere. Det gjelder så vel boliglån overfor private som finansiering av næringsvirksomhet. Det lar seg imidlertid vanskelig gjøre å kvantifisere slike utslag.Vi kan ikke se at departementet har overveiet denne type effekter. Vi mener at det er avgjørende at slike forhold hensyntas i den samlede vurderingen av rammen for en eventuell legalpantordning. 

Departementets og Falkangerutvalgets 5 pst.-forslag er etter vårt syn altfor vidtgående, og vil i en rekke botyper representere betydelige verdier (jfr. skip, borefartøyer, fly, faste eiendommer mv.). I flere slike forhold er det en åpenbar risiko for at vide rammer for finansiering av bobehandling, kan gi grunnlag for at enkelte bostyrere vil falle for fristelsen til å vidløftiggjøre bobehandlingen utover det som er nødvendig for å realisere aktuelle kreditorinteresser.

For å avdempe slike og andre uheldige sider ved å innføre et subsidiært legalpant, foreslår vi derfor at prosentsatsen settes markant lavere enn de foreslåtte 5 pst., f.eks 2 pst. Vi legger da til grunn at alle pantsatte formuesverdier er omfattet. Det er samtidig vårt syn at dette pantet bare bør aktualiseres i de tilfeller der det ikke er tilbake noen av de midler som rekvirenten har innbetalt til skifteretten som sikkerhet for boomkostninger. En generell legalpantordning på 5 pst. vil reflekteres i prisingen av lån og kreditter på en helt annen måte enn et legalpant begrenset til 2 pst. som vi dessuten forutsetter skal være subsidiært i forhold til en økning av rekvirentansvaret, og redusere de uheldige konsekvensene for kredittgivningen.

I likhet med departementet mener vi det er viktig å understreke at legalpantet må begrenses til nødvendige boomkostninger. I tråd med vårt grunnsyn bak formålet med en eventuell legalpantordning, innebærer dette at det er kreditorinteressene som må stå i forgrunnen i denne sammenheng. Det bør kun være tale om dekning av boomkostninger strengt innenfor rammen av konkursloven § 85. Vi forutsetter at dette presiseres i premissene til lovforslaget. Vi foreslår samtidig at bostyrere pålegges en plikt til å gi en grundig redegjørelse for hvorledes midlene er benyttet, og dermed forsvare kostnadene og underbygge at de har vært nødvendige for en forsvarlig bobehandling.

Departementet foreslår i sitt utkast at verdsettelsen skal kunne fastsettes enten på grunnlag av en beregnet verdi av formuesobjektet eller ved et salg. I vår høringsuttalelse fra 1993 pekte vi på at reglene omkring verdsettelsen bør ta hensyn til at en verdsettelse forut for salg nødvendigvis må bli preget av betydelig usikkerhet. Vi foreslo på denne bakgrunn at beregningsgrunnlaget for legalpant først ble fastsatt ved realisasjon.

Vi opprettholder dette syn.

Etter konkurslovens § 117 skal boets eiendeler realiseres på den måte som etter forholdene antas å ville gi størst utbytte. Denne bestemmelsen synes å forutsette at boets eiendeler skal realiseres, og at det er markedsverdiensom skal legges til grunn ved realisasjonen. Etter vår oppfatning bør dette prinsipp videreføres også for verdiberegningen av boets legalpanterett.
Et slikt prinsipp samsvarer også best med det hensyn at panthaverne ikke skal måtte avstå fra større verdier ut over den fastsatte prosentsats av objektets reelle verdi. Dette vil kunne skje dersom formuesobjektet realiseres til en lavere sum enn en beregnet verdi. 

Vi foreslår etter dette at beregningen av boets legalpanterett som hovedregel skal fastsettes ved realisasjon.

Departementet har videre foreslått at enhver panthaver eller annen interessent skal kunne innløse boets panterett og at boet eller den interesserte skal kunne kreve verdien fastsatt av skifteretten. Lovforslaget inneholder ingen bestemmelser om hvorledes en skal forholde seg dersom flere interessenter ønsker å benytte seg av innløsningsretten. Vi foreslår derfor at bestemmelsen gis et tillegg om at dersom flere interessenter/panthavere ønsker å innløse boets panterett, skal den best prioriterte ha fortrinnsrett. Dersom partene ikke er enige om verdiberegningen kan begge parter som foreslått bringe saken inn for skifteretten. Dersom ingen ønsker å benytte seg av innløsningsretten bør objektet realiseres. Verdiberegningen vil følgelig da skje på grunnlag av hovedregelen om realisasjon.

3. Øking av rekvirentansvaret

Departementet foreslår å øke rekvirentansvaret til nivået for 1989, og at dette knyttes til grunngebyret i rettsgebyrloven, tilsvarende i størrelsesorden 40/45 ganger grunngebyret. Vi er enige i at rekvirentansvaret bør heves betydelig. Dette beløpet er reelt sett vesentlig redusert siden den gang, noe som åpenbart har bidratt til å aktualisere problemstillingen med manglende midler til bobehandling. Vi gir derfor vår tilslutning til departementets forslag om å knytte størrelsen på rekvirentansvaret til grunngebyret for å motvirke tilsvarende verdireduksjon i fremtiden. Etter vårt skjønn bør imidlertid rekvirentansvaret med bakgrunn i de foreliggende problemer økes utover 1989-nivået, og vi foreslår et beløp tilsvarende 55 R (f.t. kr 36 850). Det er vår erfaring at det i hovedsak er det offentlige, som kreditor for skatte- og avgiftskrav, som er konkursrekvirent. En heving av rekvirentansvaret vil etter vår vurdering ikke utgjøre noe problem for det offentliges konkursbegjæringer, slik at mulige uheldige virkninger i form av senere eller færre konkursbegjæringer, neppe bør tillegges særlig vekt.

Vi peker på at det i første rekke bør være en offentlig oppgave å sørge for at bobehandlingen blir forsvarlig, ikke minst med henblikk på å avdekke indikasjoner på økonomisk kriminalitet som politiet kan etterforske videre. I tilknytning til foranstående minner vi om at verdien av rekvirentansvaret for bobehandlingen etter gjeldende regler reduseres gjennom det offentlige gebyret etter rettsgebyrloven § 16 nr 1 jfr. § 18 annet ledd. Dette utgjør i dag kr 8 375. Vi foreslår at dette gebyret i det minste halveres. Dette innebærer at nettobeløpet for dekning av boomkostninger med utgangspunkt i vårt forslag mht. størrelse på rettsgebyret, vil bli i 
overkant av kr 32 000. Vi legger til grunn at disse midlene belastes før eventuelt legalpant for boomkostninger. 

4. Fond for boomkostninger

Departementet ber i høringsnotatet pkt. 4 om synspunkter på opprettelsen av et fond for boomkostninger og hvilke regler som i så fall bør gjelde for et slikt fond. Forslaget innbærer at virksomhetsutøvere pålegges å betale et beløp til et felles fond som skal benyttes til å finansiere bobehandling i tilfeller hvor det ellers ikke finnes midler til dette.

FNH og Sparebankforeningen stiller seg i prinsippet positive til en ordning med opprettelse av et fond for boomkostninger som en alternativ måte å skaffe midler til bobehandling på. En slik fondsoppbygging bør imidlertid inngå som en del av et totalt opplegg for å finansiere bobehandling i tilfeller hvor det ellers ikke finnes midler til dette. Det bør derfor sees i sammenheng med ovennevnte forslag om legalpant for konkursboet og økning av rekvirentansvaret. 

Næringslivet betaler allerede i dag store summer i gebyrer til staten for registrering, tinglysing og uthenting av opplysninger m.v. i Brønnøysundregistrene. I henhold til opplysninger i Brønnøysundregistrenes årsmelding økte gebyrinntektene for registrering i 2000 med ca. 14%, noe som i all hovedsak skyldes Stortingets økning av gebyrsatsene. Etter vår oppfatning bør gebyret til et boomkostningsfond kunne dekkes av de gebyrinntekter staten i dag allerede har som følge av registrering m.v. i Brønnøysundregistrene. Sett i sammenheng med forslagene under pkt. 2 og 3, vil fondet finansiert på denne måten sørge for at både kreditorer, panthavere, selskapet selv og det offentlige bidrar med midler til en tilfredsstillende bobehandling. Dersom det statlige bidrag til slike ordninger tas fra nåværende gebyrinntekter, unngår man at næringslivet belastes med nye eller økte avgifter og gebyrer.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke bedrifter som skal nyte godt av utbetalinger fra fondet, samt hvor store beløp som skal kunne betales ut, vil vi foreslå at det utarbeides retningslinjer for dette for eksempel i regi av Konkursrådet. 

5. Forsikringsordning

Departementets forslag om å innføre en obligatorisk forsikringsordning som et alternativ til å skaffe midler til bobehandling ble kommentert i brev fra Norges Forsikringsforbund 10.12.96. FNH fastholder de synspunkter Norges Forsikringsforbund her gav uttrykk for. Forslaget har ellers etter vår oppfatning, slik dette er presentert, mer form av administrasjon av et boomkostningsfond. Et slikt fond kan for så vidt i prinsippet administreres av forsikringsnæringen. Forsikringsnæringen kan likevel, slik dette forslaget er utformet, ikke uten videre sies å ha større forutsetninger for å ivareta en slik ordning enn andre.

Det er ikke minst forholdene knyttet til premieberegningen som skaper vanskeligheter. Dette gjelder i forhold til vurderinger av mulighetene for at konkurs inntreffer og risiko for økonomisk kriminalitet og kreditorsvik. Dersom et slikt behov skulle tenkes løst gjennom en forsikringsordning, må det, som påpekt i brevet fra Norges Forsikringsforbund, forutsettes at det skjer reelle risikovurderinger og individuell prissetting.

6. Personlig ansvar for boomkostninger

Etter FNHs og Sparebankforeningens oppfatning er det sterke prinsipielle betenkeligheter forbundet med innføring av en regel om personlig ansvar for boomkostninger ved konkursbehandling. Disse betenkelighetene gjør seg ikke minst gjeldende i forhold til å innføre slike regler for selskapets eiere. 

Etter de någjeldende regler i aksjeloven og allmennaksjeloven § 17-1, kan selskapet kreve at styremedlemmer, medlemmer av bedriftsforsamlingen, daglig leder, aksjeeiere m.fl. erstatter tap som de forsettlig eller uaktsomt har voldt selskapet under utførelsen av sin oppgave. Et skyldansvar i tillegg til dette fremstår som unødvendig, samtidig som et objektiv ansvar synes å gå for langt. 

Innføring av et objektivt ansvar for foretakets eiere vil for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, stride mot den grunnleggende ansvarsbegrensning knyttet til denne selskapsformen. Når det gjelder selskaper der deltakerne helt eller delvis hefter for selskapets forpliktelser (ansvarlige selskaper), vil en slik regel antakelig få liten betydning, ettersom kreditorene her kan gjøre sine krav gjeldende også overfor deltakerne.

Selv om et slikt personlig ansvar gjøres beløpsbegrenset, vil et slikt ansvar innebære en risiko og et uforutsigbart element for eiere og investorer. Dette vil kunne medføre at interessen for investeringer i norske selskaper reduseres, til fordel for selskaper hjemmehørende i land som ikke har tilsvarende regler om at eiere kan bli ansvarlige for dekke kostnadene ved en konkursbehandling, noe som igjen vil kunne bidra til å svekke norsk næringslivs tilgang på kapital. Vi vil derfor sterkt fraråde at det innføres et slikt personlig ansvar for boomkostninger.

7. Sikkerhetsstillelse

Departementet drøfter i høringsnotatet pkt. 7 hvorvidt det bør innføres en regel som pålegger det enkelte foretak å stille sikkerhet for en eventuell konkursbehandling. FNH og Sparebankforeningen stiller seg negative til en slik løsning for å skaffe midler til bobehandlingen. Vi noterer med tilfredshet at heller ikke departementet er innstilt på å gå inn for en slik ordning.

Et krav om sikkerhetsstillelse i form av at et beløp settes inn på sperret konto idet næringsdriften etableres, vil innebære en uproduktiv båndleggelse av midler. Dette utgjør i realiteten en økning av kravet til bundet egenkapital. Et slik krav vil måtte vurderes i en bredere sammenheng hensett til de økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av en slik ordning. Et slikt krav om sikkerhetsstillelse bør ikke innføres for isolert sett å bidra til dekning av utgifter til konkursbehandling, som tross alt ikke rammer alle foretak.

8. Andre endringer i konkurslovgivningen

Det pekes i høringsnotatet pkt. 8 nr. 2 på problemene med "planlagte" konkurser hvor det spekuleres i at skyldnere skal kjøpe tilbake boets eiendeler etter konkursen og hvor slike konkurser antas å påføre øvrige kreditorer store tap.

Når bobestyrer realiserer konkursboets eiendeler, må det forutsettes at bostyrer har foretatt en vurdering av hva eiendelene kan innbringe. Det må kunne legges til grunn at bostyreren er av den oppfatning at man gjennom tilbakesalg til skyldner kan oppnå den beste pris, som igjen sikrer kreditorene et best mulig oppgjør. Vi vil derfor advare mot å innføre en regel som foreslått av ØKOKRIM. En slik regel innebærer et generelt forbud mot å selge anleggs- og/eller omløpsmidler i det konkursrammende selskapet tilbake til skyldneren eller noen som opptre på skyldnerens vegne, med mindre skifteretten gir dispensasjon. Dersom man skal innføre spesielle regler for tilbakesalgstilfellene bør dette være begrenset til å gjelde beslutningsprosessen, slik departementet foreslår. Terskelen for å unnlate kunngjøring eller sette en kortere frist for å gi bud bør imidlertid være lav. 

I de tilfeller hvor boet realiserer overbeheftede gjenstander, vil det kun være panthaver som lider et tap. I slike tilfeller hvor verken boet eller uprioriterte kreditorer vil lide tap, har en regel om begrensninger av tilbakesalg av boets eiendeler til konkursskylder eller hans nærstående lite for seg. Vi legger ellers til grunn at bestemmelsen ikke får anvendelse i de tilfeller hvor boet abandonerer eiendeler.

Etter vår oppfatning oppstår de største problemene i tilfeller hvor realisasjonen av boets eiendeler skjer før konkursåpningen. Den foreslåtte regel vil medføre at i tilfeller av styrte konkurser vil skyldner i stedet velge å realisere aktiva like før konkursen. Det foreliggende forslag medfører derfor etter vår oppfatning ikke uten videre at man oppnår det som er formålet med bestemmelsen. 

Når det gjelder forslaget i høringsnotatets del II nr. 3 om innføring av en regel om at leieavtaler ikke kan overdras sammen med overdragelse av den virksomhet som drives i lokalene, ikke er bindende for boet, har foreningene ingen innvendinger. 
Foreningene har heller ikke merknader til forslagene i del II nr. 4-6.


Med vennlig hilsen

Finansnæringens Hovedorganisasjon                                     Sparebankforeningen i Norge



Sverre Dyrhaug                                                                    Olav Breck
Direktør                                                                              Avd. direktør