Vergemålsutvalget
Justisdepartementet, Sivilavdelingen
Postboks 8005 Dep
0030 Oslo
Deres ref: Vår ref:
Jnr 089/02 VGJ 200200234 Spafo Oslo, 7. febr 2003
Det vises til brev av 9. desember 2003 fra Vergemålsutvalget til Sparebankforeningen og telefonsamtale med Vibeke Gjøslien 3. januar 2003.
Sparebankforeningen har sammen med Finansnæringens Hovedorganisasjon vært i kontakt med en del av sine medlemsbanker for på best mulig grunnlag kunne gi innspill til hvilke problemstillinger som gjør seg gjeldende i forholdet mellom bank og umyndige og/eller deres verger.
Det er de to foreningers generelle inntrykk at det er en stor ulempe at dagens lovgivning ikke nærmere regulerer bankkonto og betalingstjenester for umyndige. At loven ikke gjør det, er for så vidt naturlig tatt i betraktning at vergemålsloven er gammel og at bruk av konto og forskjellige typer tilknyttede "dagligbanktjenester" har vært gjenstand for en rivende utvikling de siste årene. Det er for så vidt gjort noen spredte forsøk på å regulere bankkonto for umyndige i finansavtaleloven § 25, men praksis viser at denne bestemmelsen faktisk skaper flere problemer enn den løser.
Generelt er vi videre av den klare oppfatning at beløpsgrensen for når overformynderiet skal forvalte den umyndiges midler er alt for lav.
Vi vil nedenfor omtale en del aktuelle problemstillinger om umyndige som berører bankene:
Hvilke midler vergen kan forvalte og hvordan disse kan plasseres
For midler som forvaltes av vergene synes dagens lovgivning bare åpne for at midlene kan settes inn på bankkonto, jf vergemålsloven § 53. Vi reiser spørsmål om ikke også andre spareprodukter bør aksepteres, for eksempel plassering i forskjellige typer verdipapirfond.
Vi reiser også spørsmål om man i nye regler bør legge seg på en atskillig mer liberal linje med hensyn til hvilke typer midler og hvor store beløp som kan forvaltes av vergen uten overformynderiets mellomkomst.
I denne sammenheng nevner vi også bestemmelsen i vergemålsloven § 89 om at en giver kan velge andre former for plassering samt bestemme at overformynderiet ikke skal forvalte midlene. Lovbestemmelsen åpner også for at giver på annen måte kan bestemme at gaven skal unntas fra vergemålslovens regler. En slik bestemmelse bør klart videreføres og klargjøres. Bestemmelsen har dessverre blitt tolket innskrenkende av Lovavdelingen med hensyn til åpning av gavekonto for umyndige og krav om begge vergers medvirkning for å disponere en slik gavekonto. Vi kommer tilbake til dette forholdet nedenfor.
Opprettelse av konto for umyndige
For ordinære umyndiges midler (altså midler som ikke er fri-rådighetsmidler) krever så vel vergemålsloven §§ 3 og 4 som finansavtaleloven § 25 (3) at der det er to verger, skal begge være sammen om å disponere den umyndiges konto. Den ene vergen kan selvfølgelig gi den andre fullmakt til å disponere konto alene. Nevnte regler tolker bankene slik at også begge vergene må være sammen om å opprette en konto for den umyndige.
Det er noe uklart hvorvidt en umyndig alene kan inngå avtale om å åpne konto med såkalte fri-rådighetsmidler. Den umyndige kan i utgangspunktet gjøre hva han vil med fri-rådighetsmidler; kjøpe unyttige saker, gi bort pengene eller sløse midlene bort på annen måte. Det virker da noe underlig hvis den umyndige skal hindres dersom han isteden ønsker å disponere pengene fornuftig; for eksempel ved å åpne en bankkonto og sette pengene trygt inn på denne. Dette spørsmålet bør klargjøres i ny lovgivning. Vi nevner for ordens skyld her at bankene i sine standardkontrakter krever begge vergenes samtykke også for å åpne konto med fri rådighetsmidler. Banken får da samtidig en bekreftelse fra verge(ne) på at midlene virkelig er fri rådighetsmidler.
Det har i praksis vist seg å være behov for at en av vergene i enkelte situasjoner alene skal kunne opprette og disponere over en mindreårigs konto, selv om den mindreårige formelt har to verger. Det forekommer for eksempel at verger på grunn av motsetningsforhold etter samlivsbrudd ikke evner å bli enige om enkle ting som opprettelse av konto for barn som de har felles foreldreansvar for, og om senere disponering av denne kontoen. Typisk er også at den ene vergen etter et samlivsbrudd ønske å spare for barnet, men føler det lite tilfredsstillende at den andre vergen da skal måtte samtykke ved åpning av slik konto og senere disponering av disse midlene. Det hender også at den ene av to verger mer eller mindre permanent ikke er tilgjengelig for å medvirke til slike disposisjoner, for eksempel på grunn av geografisk avstand, personlige problemer (rusmisbruk, spillegalskap eller lignende), oppholder seg på ukjent sted og så videre. Også fosterforeldre opplever problemer dersom de ønsker å opprette og disponere over en konto for fosterbarnet, men ikke ønsker å involvere de biologiske foreldrene - de formelle vergene - i dette.
Bankene har i forhold til dagens lovgivning søkt å avhjelpe noen av disse problemene ved at den ene vergen får opprette en gavekonto, slik at vergen alene kan disponere kontoen, jfr vergemålsloven § 89. Lovavdelingen har gjennom en uttalelse i brev av 6. september 2001 (ref 01/02539 EP TO/IHO/PR/an) langt på vei blokkert for denne måten å løse problemet på.
Vi håper på det sterkeste at Vergemålsutvalget drøfter og finner en løsning på dette problemet.
Vi har i det ovennevnte allerede vært inne på spørsmålet om gavekonto, det vil si konto opprettet av en annen enn den som skal eie kontoen. Det er ganske vanlig at gavekontoer opprettes av andre enn den umyndiges verger. Slike gavekontoer reiser en del generelle spørsmål uavhengig av om gavemottaker er umyndig, blant annet om legitimasjonskontroll ved opprettelse, disposisjonsrett for giver, fullbyrdet/ufullbyrdet gave, mottakers vedtakelse av avtalevilkårene for kontoen og så videre. Disse spørsmål blir ofte særlig vanskelige ved gavekonto til umyndige, nettopp på grunn av at man her både må forholde seg til en kontohaver (den umyndige) og dennes to verger. I tillegg kommer at gavekontoer i de langt fleste tilfeller nettopp opprettes for personer som er umyndige. Særlig kan også her fremheves de problemstillinger som kan oppstå fordi det er uklart hvor langt giver kan unnta gaven fra vergemålslovens bestemmelser om forvaltning og disponering i henhold til bestemmelsen i vergemålsloven § 89.
I forbindelse med gavekonto til umyndige nevner vi også at giver i en del tilfeller ønsker å sette begrensninger i mottakers disposisjonsrett. Dette gjelder også der giver selv ikke betinger seg særlig disposisjonsrett. Slike begrensninger kan gå på bruk av gavemidlene, for eksempel at de skal brukes til bestemte formål eller at de ikke skal tas ut før mottaker når en bestemt alder - som kan være mye høyere enn myndighetsalderen og så videre. Et særlig problem kan være der slike vilkår ønskes knyttet til midlene på et senere tidspunkt enn gavetidspunktet, for eksempel fordi det etter hvert viser seg at den umyndige synes å mangle evne til å forvalte de midler han vil få hånd om på 18-årsdagen.
Kontoinformasjon til den umyndige/vergene/overformynderiet
Det har lenge vært praksis i bankene at kontoutskrifter adresseres til kontohaver, uten at man gjør forskjell der kontohaver er umyndig. Det går vanligvis greit for familien å fordele posten riktig mellom familiemedlemmene etter at den er blitt lagt i felles postkasse. Har overformynderiet bedt banken om å sende kontoutskrifter direkte til overformynderiet, har bankene registrert dette og utfører adresseringen i samsvar med oppdraget.
Finansavtaleloven § 25 (2) synes å kreve en noe annen praksis på dette feltet. Fri rådighetsmidler skal fortsatt adresseres til den umyndige. "Ordinære" umyndigemidler skal derimot adresseres til "verge eller overformynderiet". Selv om vergene ikke bor sammen er det nok å sende kontoutskrift til den ene, med mindre vergene har bedt om å få hver sin kontoutskrift.
Det vil ta noe tid for bankene å endre de registrerte adressesopplysningene i samsvar med vergemålsloven § 25 (2) slik at vergene får kontoutskriften. Vi ser videre for oss at det kan være et praktisk problem å endre adresseopplysningene når en mindreårig fyller 18 år.
Problemene er likevel størst der den umyndige har midler som overstiger kr 75.000,-. Lovavdelingen har i et brev av 6. september 2001 (ref 01/02539 EP TO/IHO/PR/an) uttalte at banker i henhold til finansavtaleloven § 25 (2) uoppfordret må sende kontoutskrifter og annen kontoinformasjon til rette overformynderi dersom den umyndiges konto overstiger kr 75.000,-For oss virker det som om Lovavdelingen mener plikten inntrer når den enkelte konto overstiger kr 75000,-, til tross for at loven bestemmer at det er samlede midler som utløser overformynderiets forvaltningsplikt. Unntak fra denne opplysningsplikten gjelder dersom kontoen inneholder fri-rådighetsmidler, jfr vergemålsloven § 33 eller en giver eller arvelater har bestemt at midlene skal holdes utenfor overformynderiets forvaltning, jfr vergemålsloven § 89.
Vi kan ikke se at Lovavdelingens syn om at det inntrer en automatisk rapporteringsplikt når saldo på en umyndigs konto overstiger kr 75.000,- har hjemmel i loven. Vi har også fremhold overfor Lovavdelingen at en slik rapporteringsrutine blant annet vil kunne medføre at vergene setter den umyndiges penger på flere kontoer og/eller i flere banker for å unngå rapporteringen. Det er videre vår erfaring at mange overformynderier av kapasitetsgrunner ikke ønsker disse opplysningene tilsendt. Hertil kommer at bankene heller ikke har systemer for å oppfylle slik rapportering overfor overformynderiet. Systemene måtte i så fall sortert ut kontoene ut fra beløp, kontohavers alder og dessuten valgt riktig overformynderi i forhold til den umyndiges bosted.
I denne forbindelse reiser vi også spørsmålet om vergene fortsatt skal ha kontoutskrift dersom overformynderiet får. Dette kan innebære en kostnad som det ikke er unaturlig gjenspeiles i bankenes vilkår for "overformynderikontoer".
Bankens taushetsplikt/opplysningsplikt
Et spørsmål vi også synes fortjener en nærmere gjennomgang, er bankenes taushetsplikt/opplysningsplikt for umyndiges konto. Det er uten videre klart at bankene ikke har taushetsplikt overfor overformynderiet eller vergen når det gjelder "ordinære" midler for umyndige. Vi går videre ut fra at det ikke er nødvendig at begge vergene må opptre sammen for å be om slike opplysninger fra banken. Derimot kan det reises spørsmål om hvilken rett den umyndige selv - altså uten medvirkning fra vergen(e) - har til å gjøre seg kjent med slike "ordinære" midler (altså ikke fri-rådighetsmidler) som han eier. Vi har enkelte eksempler på at vergen(e) uttrykkelig har gitt uttrykk overfor banken at den umyndige ikke skal ha innsyn i kontoforholdet.
Spørsmålet om i hvilken grad vergen(e) har rett til å kreve opplysninger fra bankene om kontoer med såkalte fri-rådighetsmidler og kanskje særlig be om opplysninger om betalingstransaksjoner (typisk korttransaksjoner) fra kontoer med fri-rådighetsmidler, tror vi bør gjøres til gjenstand for nærmere drøftelse i Vergemålsutvalget. Vi peker i denne sammenheng på at utfallet av drøftelsen kan være forskjell avhengig av hvor de fri-rådighetsmidlene stammer fra, for eksempel om de er selvtjente penger etter fylte 15 år, og hvor gammel den umyndige er.
Betalingstjenester til umyndige. Ansvar for misbruk/overtrekk
Et ofte stilt spørsmål er om det bør være noen nedre aldersgrense for å kunne benytte forskjellige typer betalingstjenester og om det kanskje bør være forskjellig aldersgrense for forskjellige tjenester. Spørsmålet oppstår først og fremst for fri-rådighetsmidler.
En del banker tilbyr i dag betalingskorttjenester ned til aldersgruppen 13 år. Andre banker har nederste aldersgrense 15 år for å få kort. Korttjenesten er en svært praktisk tjeneste for de unge og gir normalt god sikkerhet mot tap av penger med videre, samtidig som tilgang til kortet og koden normalt gir tilgang til mer penger enn om den umyndige normalt ville hatt om det hadde vært benyttet kontanter. Regningsbetaling ved bruk av nettbank eller girotjenesten vil derimot de færreste umyndige ha behov for, men det finnes også eksempler - for eksempel unge på internatskoler - der den umyndige kan ha reelt behov for å betale sine regninger ved bruk av bankenes betalingstjenester.
En annen side ved å gi unge tilgang til konto- og betalingstjenester er ansvarsspørsmålene som oppstår i tilfelle eget overtrekk eller andres misbruk av konto. Det er vår oppfatning at der den umyndige trekker over sin konto - bevisst eller ubevisst, vil dette normalt være en situasjon der den umyndige kan holdes erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsrettslige regler, hensyntatt blant annet reglene om umyndiges erstatningsansvar i skadeserstatningsloven. Vi er kjent med at Forbrukerombudet hevder at slikt uberettiget overtrekk må likestilles med at den umyndige pådrar seg gjeld. Dette siste forplikter jo ikke den umyndige. Det kunne også vært ønskelig om spørsmålet om vergenes erstatningsansvar ved overtrekk av fri-rådighetsmidler kunne blitt avklart bedre. Også spørsmålet om den umyndiges ansvar ved eget uberettigede uttak fra en konto med "ordinære" umyndigemidler er nokså uavklart. Det samme gjelder for vergens ansvar etter skadeserstatningsloven for den umyndiges uberettigede uttak fra "egen" konto. Den umyndiges ansvar i tilfelle andres uberettigede bruk av konto og betalingsinstrumenter tilhørende en umyndig er det også sterkt ønskelig å vå vurdert nærmere.
Umyndige som disponenter av konto
Det forekommer ikke så rent sjelden at umyndige skal stå som disponenter for kontoer tilhørende foreninger, klassesparekasser og så videre. Dette antar vi i dag er rettslig sett akseptabelt så fremt vedkommende som gir disposisjonsfullmakten til den umyndige har rettslig handleevne. En lovregulering av forholdet kunne imidlertid være hensiktsmessig. Blant annet kan det reises spørsmål om ansvar ved overtrekk/underslag og om foreldrenes ansvar i en slik sammenheng. Dette kan tale for at foreldre/verge bør involveres også i en slik disposisjonsfullmakt. Videre kan det reises spørsmål om en forenings rettslig handleevne for eksempel i tilfelle en forenings årsmøte helt eller for en større del har bestått av umyndige personer. I denne forbindelse kan vi også nevne de praktiske problemer som kan oppstå i forbindelse med kontoer til og disposisjon av kontoer for såkalte elevbedrifter. Vi håper derfor at Vergemålsutvalget kan vurdere nærmere og eventuelt gi regler om slike ungdomsorganisasjoner/ungdomsbedrifter.
Hjelpevergeordningen med videre
Bankene har svært få erfaringer med umyndiggjorte personer - sannsynligvis fordi umyndiggjøring skjer svært sjelden. Derimot forekommer det relativt ofte at det oppnevnes hjelpeverge for noen eller at det inngås "frivillige" avtaler mellom to myndige personer der den ene på grunn av manglende evner eller lignende behøver bistand i økonomiske saker, typisk for disponering av konto. Både der det er oppnevnt hjelpeverge og der "frivillig" avtale er inngått kan det oppstå uklarheter med hensyn til den ressurssvake personens (klientens) disposisjonsrett til egne midler. Dette skyldes dels uklarhet med hensyn til hva hjelpevergeordningen egentlig innebærer, men også at hjelpeverge nok oppnevnes i en rekke tilfeller der klienten er så vidt førlig at vedkommende selv kan kontakte banken og disponere midlene sine på en måte som hjelpevergen mener har vært uheldig. Man får i denne forbindelse også spørsmål i hvilken grad hjelpevergen overfor klienten kan nedlegge disposisjonsforbud til egne midler/kontoer og meddele dette til banken. Når det gjelder de "frivillige" avtalene kan det reises spørsmål om i hvilken grad klienten egentlig har adgang til å si fra seg disposisjonsretten til egen konto og eventuelt hvilken adgang vedkommende har til å fragå en slik avtale.
Realkausjon med overformynderiets samtykke
I sjeldne tilfeller oppstår det behov for at vergen med overformynderiets samtykke bør kunne pådra den mindreårige realkausjonsansvar. Dette åpner ikke dagens vergemålslov for, jfr vergemålsloven § 55 siste ledd. Slikt behov vil typisk kunne oppstå der den mindreårige blir eier av en boligeiendom, men foreldrene må ta opp lån mot pant i eiendommen for å kunne beholde boligeiendommen som bolig for familien. Et annet eksempel er der den umyndige blir eier en fritidseiendom og pantsettelse av denne synes nødvendig for å skaffe familien ny fast bolig. Alternativet i dag er at den umyndige selv - med overformynderiets samtykke - må stå som låntaker.
Verge/foreldres ansvar etter skadeserstatningsloven
For så vidt faller reglene om den umyndiges erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven og foreldrenes ansvar for den umyndiges skadevoldende handlinger utenfor vergemålsloven, og muligens utenfor det Vergemålsutvalget skal ta opp til behandling. Vi ønsker likevel å peke på at reglene her er svært skjønnspreget og lett skaper unødvendig mye diskusjon. Et praktisk eksempel er der en umyndig klarer å narre banken og uberettiget får tatt ut penger fra egen konto med ikke fri-rådighetsmidler, og foreldre/verge krever at banken dekker inn det uttatte beløp. Spørsmålet som lett oppstår er hvilket erstatningsansvar banken i så fall kan rette mot den umyndige og/eller foreldrene. Vi reiser dessuten spørsmålet hvor langt skadeserstatningslovens bestemmelser rekker i forhold til for eksempel fosterforeldre og verger som ikke er foreldre.
Med vennlig hilsen
for Finansnæringens Servicekontor for Sparebankforeningens Servicekontor
Tore A Hauglie Gunnar Harstad
Avdelingsdirektør Advokat