Justisdepartementet
Sivilavdelingen
Deres ref. 01/2075 A-AG IIJ
Deres brev 10.04.2003
Vår ref. 2003/00203 BEH
200300086 SLL
Dato 3. juni 2003
Høring / blankettforskriften / pantedokumenter
Vi viser til departementets brev 10.04.2003, der spørsmålet om blankettforskriftens (forskrift 18.07.2001 nr 845 om standardisert oppsett for blanketter til tinglysing) regulering av pantedokumenter ble sendt ut på begrenset høring, og til telefonsamtale 30.05.03 der vi fikk forlenget svarfrist til 06.06.03.
1. Innledningsvis vil vi gjerne gi uttrykk for at det er positivt at departementet sender saken ut på høring på nytt. Dels grunnes det på de organisatoriske endringer i departementet, i det den tidligere domstolsavdelingen er nedlagt, men først og fremst ved at vi nå har fått en ekstern vurdering av problemstillingen, ved professor Thor Falkangers betenkning av 17.08.02, sendt departementet ved vårt fellesbrev 20.08.2002. Falkangers konklusjon er dekkende sitert i departementets høringsutsendelse 10.04.03, og som kjent har vi ettersendt Falkangers betenkning i sin helhet til samtlige høringsinstanser.
Samtidig minner vi om at også brevet 20.08.2002 var et fellesbrev fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (som er næringsorganisasjon bl a for forretningsbankene) og Sparebank-foreningen (som er næringsorganisasjon for sparebankene). I departementets brev 10.04.2003 refereres det ved en inkurie til brevet som en henvendelse fra FNH alene.
2. I høringsutsendelsen 10.04.2003 skisserer departementet tre hovedalternativer å løse spørsmålet på. Vi vil pånytt gi vår klare støtte til alternativ 3, dvs at en opprettholder nåværende bestemmelse i blankettforskriften § 5 (jfr likevel pkt 3 nedenfor). Vi forutsetter her at departementets helomvending ved brev 27.05.2002 blir gjort om, og at departementet i nytt brev presiserer at forskriften skal forstås etter sin ordlyd: Standarddokumentet for å sikre en aktuell, beløpsfastsatt og ubetinget gjeld vil være det rene pantedokumentet uten skyld-erkjennelse. Pantobligasjon og skadesløsbrev vil i så fall ikke være regulert direkte av blankettforskriften, men være karakteristikker av unntaksvise spesialvarianter, avhengig av hvordan felt 6 ”Gjeldsansvar” er fylt ut.
Bankenes pantedokumenter har tradisjonelt vært pantobligasjoner, dvs at de har kombinert en skylderkjennelse og en pantsettelse til sikring av denne gjelden. Det ga god mening den gang bankene benyttet reelle pantobligasjoner, dvs pantobligasjonen inneholdt den fulle låneavtalen
med klausuler om renter og renteendringer, om avdrag og løpetid osv. Etter hvert gikk stadig flere banker over til lånedokumentasjon med et underliggende gjeldsbrev, med sikkerhet ved en gjort pantobligasjon. Skylderkjennelsen i pantobligasjonen var derved unødvendig. Og etter at finansavtaleloven trådte i kraft 01.07. 2000, og kravene til låneavtalens innhold ble så omfattende at de i praksis ikke var mulig å ta inn i en pantobligasjon, har den reelle pant-obligasjonen ikke kunnet brukes av bankene.
Etter vårt skjønn var det derfor en betimelig opprydding departementet foreslo ved sin høringsutsendelse 27.03.2001. I det vedlagte høringsnotatet ble det pekt på problemer ved underskriftsfelt og vitnepåtegninger på pantobligasjoner, og departementet fortsatte:
”Mye av forvirringen omkring underskriftskrav på pantedokumenter skyldes kravene til feltinnhold etter blankettforskriften § 5. Bestemmelsen gjelder etter sitt innhold kun pantobligasjoner, ikke andre pantedokumenter. For øvrig bygger bestemmelsen på en for tinglysingen noe unødvendig sammenblanding av panterett og gjeldsansvar, som bl a viser seg ved at begrepet ”skyldneren” blir vanskelig å klarlegge fordi det i det aktuelle tilfellet kan bety enten den gjeldsansvarlige, hjemmelshaver eller begge deler.
Vi ønsker å skape et klarere skille mellom panteretten og gjeldsansvaret, og vil slå fast at det er panteretten som sådan som tinglyses. Vi foreslår derfor å la blankettforskriften § 5 gjelde pantedokumenter generelt, med pantobligasjoner som en undergruppe. En eventuell erklæring om gjeldsansvar, som gjør et pantedokument til en pantobligasjon, vil kunne tas med i dokumentet, men vil ikke være nødvendig for tinglysing av panteretten.”
Dette var fullt i samsvar med bankenes oppfatning. I vår felles høringsuttalelse 10.05.2001 ga vi full støtte til både forslag og begrunnelse.
Blankettforskriften ble deretter endret 18.07.2001 i samsvar med dette, og departementets begrunnelse for endringen ble gjentatt i rundskriv G-20/2001 med redegjørelse for endringene.
Kort tid før utløpet av overgangsperioden gjorde departementet helomvending ved brev 27.05.2002. Bakgrunnen var ingen endring av den prinsipielle begrunnelsen for juli-endringen, å skape et klarere skille mellom panterett og gjeldsansvar, men at departementet nå var kommet til at ”tinglysingsregelverket forutsetter at alle frittstående pantsettelses-erklæringer er enten pantobligasjoner eller skadesløsbrev, se f eks tinglysingsloven § 32 og rettsgebyrloven § 21”.
I utredningen 17.08.2002 har professor Thor Falkanger gjort det klart at dette var en misforståelse fra departementets side. For det første var det ikke grunnlag for departementets oppfatning av at de selvstendige pantedokumenter måtte være ett av to: Enten pantobligasjon eller skadesløsbrev. For det andre ville en slik to-deling være direkte misvisende i andre relasjoner: Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 er ”registrert avtalepant” tvangsgrunnlag, men dette begrepet favner videre enn det departementet definerte som pantobligasjon etter tinglysingsreglene. Videre er det etter tvfl § 11-2 gjort unntak for skadesløsbrev, men dette begrepet etter tvangsfullbyrdelsesloven er snevrere enn hva departementet definerte som skadesløsbrev etter tinglysingsreglene.
Dersom departementet skulle fastholde den to-delingen som det ga uttrykk for i brevet 27.05.2002, vil konsekvensen for bankene være følgende: Det vil ikke være mulig å bruke
skadesløsbrev som standard pantedokument, i det det her åpenbart vil bli problemer med å få alle landets namsmenn til å forstå at ”skadesløsbrev” etter tinglysingsreglene er noe annet enn ”skadesløsbrev” etter tvangsfullbyrdelsesloven. Bankene ville altså måtte ta pantobligasjonen i bruk igjen. Det ville i og for seg være til å leve med, slik vi også klarte det før 2001-endringen i blankettforskriften. Men samtidig måtte det åpnes for en rekke spesialvarianter,
f eks der hjemmelshaver/pantsetter ikke er skyldner, typisk ved realkausjon. Og derved vil en være tilbake igjen til de praktiske problemer departementet tok utgangspunkt i ved hørings-notatet forut for 2001-endringen.
Sammenfatningsvis: Departementet hadde både en prinsipiell og en praktisk begrunnelse for 2001-endringen, og begge var tungtveiende. Departementets brev 27.05.2002 skyldtes ingen revurdering av disse begrunnelsene, men bygget på en misforståelse, og innebar en begrepsbruk som vil være villedende i andre relasjoner. Den eneste fornuftige konklusjon er derfor at en vender tilbake til det som var hovedinnholdet i 2001-endringen: Det rene pantedokumentet vil være den praktiske hovedregelen, og pantobligasjoner og skadesløsbrev spesialvarianter.
3. I fellesbrev 11.03.2003 har vi tatt opp de problemer som har oppstått i praksis overfor flere tinglysingskontorer, ved tinglysing av pantedokumenter hvor hjemmelshaver ikke er reell eier. En typisk situasjon kan være hvor overdragelsen er konsesjonsavhengig: Skjøte kan ikke tinglyses før konsesjon er gitt, samtidig som konsesjonsrisikoen normalt er kjøperens og han derved vil måtte betale kjøpesummen før spørsmålet er avklart. Kjøperen vil være reell eier, mens opprinnelig eier fortsatt er hjemmelshaver.
Dette problemet bør løses nå. I blankettforskriften § 2 femte ledd framgår at (alle) dokumenter skal ha et eget felt for hjemmelshavers samtykke, og plass for nødvendige vitnepåtegninger, der dokumentet er utstedt av en annen enn hjemmelshaver. Det er et dekkende utgangspunkt. De øvrige bestemmelser i blankettforskriften § 5 bør harmoniseres med denne:
I beskrivelsen av felt 1 bør definisjonen ”Som pantsetter regnes hjemmelshaver til den pantsatte eiendom, pantsatte del av eiendom eller pantsatte rettighet i eiendom” utgå. Den er unødvendig, og misvisende: Som det framgår av § 2 forekommer det at pantsetter og hjemmelshaver ikke er samme personer.