Det vises til Fiskeridepartementets brev 04.05.04 vedlagt utkast til endret forskrift om konkurs hos innehaver av konsesjon i medhold av oppdrettsloven og havbeiteloven.
Saken er av vesentlig betydning for en rekke banker innen begge bankgrupper, og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen har derfor funnet det hensiktsmessig å avgi felles høringsuttalelse på vegne av en samlet banknæring. Under pkt. 1 til 3 gir vi til kjenne mer generelle synspunkter knyttet til sakens næringsmessige og overordnede rettslige aspekter, mens vi under pkt. 4 gir fortløpende kommentarer til de mest inngripende forslag i forskriftsutkastet. Til slutt tar vi under pkt. 5 på ny kort opp det lovpolitiske spørsmål om å legge til rette for formell pantsetting av oppdrettskonsesjoner.
1. Innledning
Oppdrettsnæringen, som er en svært kapitalintensiv næring, er fortsatt ikke ute av sin vanskeligste økonomiske periode siden Fiskeoppdretternes Salgslag gikk konkurs i 1991. Mange av næringens aktører sliter fremdeles med å få til en tilstrekkelig lønnsom virksomhet. Vi noterer dessuten at det i relasjon til vesentlige markeder tales om muligheter for alvorlige handelspolitiske tiltak.
På denne bakgrunn er vi tilfreds med at Fiskeridepartementet fortsetter arbeidet med å tilrettelegge for at virksomheter som går konkurs også skal kunne fortsette i refinansiert form. Regler om håndtering av konsesjoner i konkurssituasjonen er vesentlige i denne sammenheng.
Vi mener imidlertid fortsatt at myndighetene i den nye havbrukslov som er på trappene må gå til det skritt å gjøre oppdrettskonsesjoner pantsettbare. Dette er nødvendig for å skape et trygt og forutsigbart finansieringsgrunnlag for næringen.
2. Hjemmelsgrunnlag - havbeiteloven
Vi har notert at den foreslåtte og endrede forskrift referer til lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (oppdrettsloven) som hjemmelsgrunnlag. Av oppdrettslovens § 2 noterer vi imidlertid at ”Virksomhet som har tillatelse etter lov om havbeite av 21. desember 2000 nr. 118 [havbeiteloven] omfattes ikke av loven.”Likeledes noterer vi følgende fra havbeitelovens § 2: ”Verksemd som har løyve etter lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. blir ikkje omfatta av lova.”
Vi stiller derfor spørsmål om det er korrekt å gi forskriften med hjemmel kun i oppdrettsloven.
Uansett stiller vi spørsmål om havbeiteloven hjemler en så sterk regulering som dette. Vi er naturligvis klar over at havbeiteloven inneholder forskriftshjemler, og at slike er gitt blant annet ved havbeiteforskriften av 2003. Vi er også klar over uttalelsene i forarbeidene til havbeiteloven, Ot. prp. nr. 63 (1999-2000) pkt. 8.5, hvor det sies:
”Løyve til havbeite er ein personleg rett som ikkje kan overdragast. I forslaget er det bestemt at pantsetting er tillatt, men at det ved realisasjon av panteretten må skje ei godkjenning av ny innehavar av løyvet. Tilsvarande må det innhentast nytt løyve ved konkurs.Grunngjevinga for dette er at havbeite krev særskilt kompetanse og det er dermed behov for at styresmaktene kan kontrollere at den som driv verksemda er kvalifisert og kan drive forsvarleg.”[vår understrekning];
og at det videre i proposisjonen sies i spesialkommentaren til samme lovs § 8:
”Andre ledd seier at løyvet kan pantsettast. Panthavar har kun ein begrensa rett i løyvet som ikkje grip inn i drifta. Pantsettinga får rettsvern ved tinglysing på eigarens blad i lausøyreregisteret. Det presiserast at panthavar ikkje vil få ein bedre rett enn rettshaveren etter lova eller føresegner gitt i medhold av den. Adgangen til pantsetting av løyvet er ei særordning for havbeite i høve til øvrige offentlige løyve i fiskerisektoren.”
Forskriften i den foreslåtte endrede form er, som vi skal komme tilbake til, imidlertid svært inngripende i en panthavers interesser fordi løyvet faller bort om ikke midlertidig løyve er innhentet innen 15 virkedager etter konkurs. Dette oppfattes av banknæringen som et vesentlig brudd med de alminnelige forutsetninger for panthavers vern, som blant annet også må innebære at pantet må kunne tvangsrealiseres ved mislighold. Vi er derfor som nevnt ovenfor i tvil om havbeiteloven gir hjemmel for en så restriktiv bestemmelse.
3. Prinsipper for kommentarene
FNH og Sparebankforeningen vil i denne høringsuttalelsen kun kommentere de av de foreslåtte endringer man oppfatter som viktigst. Dette skjer blant annet i lys av den nye havbrukslov som Fiskeridepartementet har varslet vil komme forholdsvis snart. Manglende eller sparsomme kommentarer til enkelte bestemmelser i forskriften kan dermed ikke tolkes dit hen at finansnæringen ikke vil kunne ha kommentarer til samme forhold og reguleringer i den nye lov som kommer. Likeledes vil vi naturligvis stå fritt i våre kommentarer til ny havbrukslov i forhold til de kommentarer vi gir og tidligere har gitt i forhold til forskriften.
4. Kommentarer til enkelte bestemmelser i forskriftsforslaget
4.1 § 3 - Bortfall av konsesjon ved konkurs i havbeite
Det er vanskelig for finansnæringen å se at det er i samsvar med panthavers rettigheter, at konsesjonen til havbeite skal ”falle[r] tilbake til fiskerimyndighetene” i en konkurs. Det synes åpenbart å være forutsatt i forarbeidene, se pkt. 2 ovenfor, at panthaver skal kunne realisere sitt pant, jf. ” men at det ved realisasjon av panterettenmå skje ei godkjenning av ny innehaver av løyvet. Tilsvarandemå det innhentast nytt løyve ved konkurs” [vår understrekning]. Dette må etter vårt skjønn gjelde både i og utenfor konkurs, jf. lovgivers uttrykksmåte. Etter vårt skjønn er det noe annet at det må innhentes nytt løyve, enn at ”konsesjonen faller tilbake til fiskerimyndighetene”.
Vi er naturligvis klar over kommentaren til § 13 i havbeiteforskriften hvor det sies at ”ein pantehavar kan ikkje realisere pantet utanom konkurssituasjonen, jf. forbodet mot overføring i forskrifta sitt fyrste ledd”, men stiller også spørsmål om man ikke her går for langt i forhold til forarbeidene i havbeiteloven, jf. ovenfor.
4.2 § 6 – Midlertidig konsesjon
(i) Første, tredje, fjerde, femte og sjette ledd
Vi har ikke andre kommentarer enn at vi ber Departementet i merknadene til forskriften bekrefte at dispensasjonshjemmelen i § 8 også vil kunne benyttes i forhold til ett års fristen i fjerde ledd.
(ii) Andre ledd
(a) Vi vil for det første peke på det forhold at konsesjonen i.h.t. departementets forslag må være ”innhentet” før fristen er ute. Slik bestemmelsen er utformet, vil det derfor ikke nødvendigvis være tilstrekkelig å søke innen fristen. Bestemmelsen må derfor etter vår mening omformes slik at det er tilstrekkelig at søknad er poststempletpå fristens siste dag.
(b) Hensett til konsekvensen av fristoverskridelse, som fremkommer i departementets egne kommentarer til forskriftens § 7, er fristen på 15 virkedager for kort og for kategorisk.
Det kan synes som om Departementet mener at det er kurant for en panthaver i oppdrettsaktiva å akseptere å overta virksomheten eller deler av denne under konkurslovens § 117 c, fremfor å finne seg til rette med en alminnelig abandonering, eventuelt drift i boets regi. Eventuelt kan det synes som om Departementet er av den oppfatning at det ikke nødvendigvis spiller noen stor rolle for panthaveren om det skjer en alminnelig abandonering etter konkurslovens § 117 b, eller en overdragelse under samme lovs § 117 c. I mange konkurstilfeller i andre næringer vil nok dette være mer riktig.
I oppdretts- og havbeitenæringen står man imidlertid overfor vesentlige tilleggsutfordringer.
Den vesentligste utfordringen er at tillatelsen til å forstette driften blir borte etter 15 virkedager, selv om det ikke er noe å legge panthaver til last. Forholdet kan belyses med følgende eksempel:
- Boet velger ikke å være ansvarlig for drift med tilhørende plikter, og vil enten abandonere eller overføre til panthaver.
- Panthaver ønsker ikke å tre inn i driften og påta seg ansvaret for hele virksomheten, herunder opprydding med mer, og aksepterer derfor ikke overføring etter § 117 c i konkursloven.
- Boet abandonerer derfor etter konkurslovens § 117 b, det vil si at kreditorbeslaget heves og aktiva føres tilbake til debitor.
- Debitor har ingen interesse i virksomheten, idet debitor er uten midler og heller ikke vil få midler gjennom fortsatt drift, fordi alt er pantsatt.
- Debitor er i en konfliktsituasjon i forhold til panthaver av ulike årsaker, for eksempel fordi debitor mener at den oppsigelse av bankengasjementet som skjedde like før konkursen var urettmessig. Debitor velger derfor ikke å søke om ny konsesjon.
- Som følge av at det ikke søkes om konsesjon innen fristen, faller den bort, og avviklingsdriften blir lovstridig og synes å kunne føre til et ansvarspotensial for en realiserende panthaver som vil kunne lede til at pantet vesentlig får redusert sin verdi. I enkelte tilfelle kan man faktisk snakke om negativ verdi.
På denne bakgrunn ber vi om at Departementet revurderer forslaget om at løyvet skal falle bort, hvis det ikke er innhentet nytt løyve innen 15 virkedager etter konkursåpning.
I havbeitelovens § 9 siste ledd er det videre bestemt at ”Den som på privatrettsleg grunnlag har rett på verdien av organismane i lokaliteten, mister ikkje denne retten sjølv om løyvet blir trekt tilbake”.Vi ser ikke helt klart hvorledes denne retten harmonerer med det regelverk som nå foreslås innført. Det må være tillatt for panthaver både i havbeite og oppdrett å ta vare på og realisere sitt pant i organismer med mere uten å bryte loven ved at nytt løyve ikke er innhentet. Det må m.a.o. ikke legges opp til et regelverk der panthaver hindres i å bidra til ta vare på pantet raskt på en fornuftig måte; ikke minst sett hen til at det her dreier seg om levende vesener. Dette må kunne gjøres uten at panthaver derved står i fare for å bryte regelverk og/eller dra på seg utilsiktede tillegssrisiki/-ansvar. Noe annet vil klart virke dempende på evnen og viljen til kredittyting til næringen.
Vi presiserer dessuten at regelverket ikke må hindre en panthaver i å realisere pantet sitt uten å komme i ansvar for oppryding mm. Her viser vi til at panthavers ansvar for opprydding mm. ble diskutert i NOU 1993:16 pkt. 7.3.3.4 og Ot. prp. nr. 26 (1998-99) pkt. 10.3 om etterkontroll av konkurs- og pantelovgivningen, men hvor dette ikke ble forfulgt videre.
(iii) Tilleggsfrist etter abandonering/overdragelse til panthaver
Etter en abandonering (konkurslovens (kkl) § 117 (b)) eller overdragelse til panthaver (kkl § 117 (c)) vil de aktører som da kommer inn i bildet også trenge områingstid for å vurdere hva man skal gjøre.
Som vi har forsøkt å beskrive i det foregående, vil situasjonen for en panthaver kunne være vesensforskjellig i de to tilfelle.
(a) Ved en overføring til panthaver etter kkl § 117 (c) vil det holde med en tilleggsfrist på 5 virkedager.
(b) Ved en ordinær abandonering vil sitasjonene kunne være forskjellige, fra de helt kurante til tilfelle der panthaver ikke har mulighet for å påvirke om konsesjonen tas vare på eller ikke.
Vi foreslår derfor at det etter en slik handling løper en frist på 10 virkedager etter at vedtaket blir gjort skriftlig kjent for styreformannen i foretaket og panthaver(ne) i landbruksløsøre eventuelt etter undertegning av avtale mellom boet og panthaver, før konsesjonen bortfaller.
Dersom panthaver i perioden notifiserer fiskerimyndighetene skriftlig om at man ikke får trygghet for at debitor søker om midlertidig tillatelse, må det være en sikkerhetsventil som hindrer at konsesjonene bortfaller. Det bør gis uttrykk for en kurant dispensasjonshjemmel for slike tilfeller i tilknytning til forskriftsforslaget § 8.
4.3 § 7 – Retildeling av konsesjon etter konkurs
4.3.1 Noen sentrale forutsetninger for våre kommentarer
Vi forstår det slik at forskriftens kjerneformål er at det skal kunne skje en samlet overdragelse av de vesentligste av foretakets oppdrettstilknyttede aktiva i forvissning om at erververen av disse også får seg retildelt foretakets konsesjoner, og at dette skal bidra til å gjøre finansiering av slik virksomhet mer attraktiv og forutsigbar.
4.3.2 Første og fjerde ledd
Det er viktig at det i forskriften eller kommentaren til denne sies at det er den kvalifiserte søker som byr mest samlet settfor konsesjoner og landbruksløsøre som det skal retildeles til. Man kan ellers få en konflikt mellom boet og panthaver, der boet foretrekker en byder som betaler mest for konsesjonene, men ikke mest samlet. Dette er ikke kredittfremmende.
4.3.3 Annet ledd
FNH og Sparebankforeningen stiller spørsmål ved om det ikke bør ligge en mulighet til å reparere brudd i forhold til annet ledd, dersom dette skjer etter søknad og kan skje innen rimelig frist.
4.4 § 8 - Dispensasjoner
I kommentarene er det bemerket at dispensasjonshjemmelen skal praktiseres strengt. Dette er etter vårt skjønn alt for kategorisk. Det er viktig at forskriftskommentaren her differensierer mellom ulike situasjoner.
Vi har i det foregående blant annet vist til situasjonen ved abandonering, i et tilfelle der debitor ikke gjør noe for å ivareta konsesjonen. Her må det kunne dispenseres fra frister inntil panthaver har fått tid til å områ seg og får tatt vare på verdiene.
Tilsvarende må gjelde for muligheten til å reparere brudd på vilkår som ellers skulle gi grunn for å trekke tilbake konsesjonen.
5. Pant i konsesjoner
I vår høringsuttalelse av 28.03.2003 om utkast til forskrift om konkurs hos innehaver av konsesjon i medhold av fiskeoppdrettsloven uttalte vi bl.a.:
”Det viktigste grunnlaget for en videre finansiering av oppdrettsnæringen er å basere seg på realistiske forventninger av markedet de nærmeste 12-18 mnd. De enkelte selskapers aktivitet vil i prinsippet måtte fastlegges innenfor rammen av den egenlikviditet som selskapet kan generere gjennom drift og de kreditter som bankene innenfor sine krav til kontantstrøm og sikkerheter kan gi. I tillegg kommer selvsagt de muligheter som evt. ny egenkapital kan gi. Gjennom hele 90-tallet har bankene bidratt til en helt nødvendig omstrukturering av oppdrettsbransjen ved bl.a. å legge vekt på å finansiere de verdier som har ligget i konsesjonene. I den restrukturering som nå vil måtte komme, er det avgjørende at de aktuelle verdiene i slike rettigheter kan videreføres i finansieringsopplegget. Det samme gjelder for anleggsmidlene, der verdiene vil kunne bli sterkt forringet dersom driften gjennom ny eierstruktur ikke vil kunne fortsette som ”going concern”. I motsatt fall vil fremtidig finansiering i det vesentligste kun måtte baseres på de verdier som ligger i selskapenes omløpsmidler (fisk og fordringer). En slik situasjon vil i vesentlig grad innskrenke finansieringsmulighetene til næringen, og dermed redusere muligheten for gjenoppbygging av soliditet og internasjonal konkurransekraft.”
Disse synspunkter fastholdes.
Vi mener derfor at det er viktig at den nye havbruksloven som kommer hjemler rett til pant i konsesjonsverdiene. Av signaler mottatt i ulike kanaler, forstår vi at myndighetene også arbeider langs disse linjer, noe vi støtter sterkt.
Vi ser derfor fram til lovarbeidet rundt ny havbrukslov, og kommer gjerne med innspill i denne forbindelse.
Med vennlig hilsen
Alf A. Hageler
Direktør
Olav Breck
Avd. direktør