Barne- og familiedepartementet
Postboks 8036 Dep
0030 Oslo
Dato: 15.09.2004
Vår ref.: 2004/00369
FJA/DR
Deres ref.: 200302216/CCWFJS
Vi viser til Barne- og familiedepartementets brev 30.06.2004 hvor ovennevnte forslag til lovendringer ble sendt på høring. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) sender høringsuttalelse både pr post og som e-post.
Vi viser også til vårt brev 03.07.2003 til departementet hvor vi ga foreløpige synspunkter vedrørende implementering av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester (heretter kalt ”direktivet”). Videre vises det til vårt brev til departementet 06.06.2003 hvor vi tar opp spørsmål om angrerettslovens anvendelse på fondsforsikring/ livsforsikring med investeringsvalg.
FNH vil i det følgende kommentere flere av departementets forslag. Vår hovedinntrykk er, sett på bakgrunn av at direktivet i utgangspunktet er underlagt totalharmonisering, at i den grad det er valgmuligheter, har departementet valgt løsninger som i store trekk må anses å være hensiktsmessige for finansnæringen. FNH er imidlertid opptatt av at det norske regelverket legger til rette for like konkurransevilkår som i de øvrige nordiske land, og vi ber departementet være oppmerksom på dette hensynet i det videre implementerings-arbeidet.
1. Forholdet til finanslovgivningen – behov for samordning av opplysningsplikt-reglene
Innledningsvis vil vi bemerke at direktivet etter FNHs syn omhandler temaer som i utgangspunktet må anses som hjemmehørende i finanslovgivningen, og at bestemmelsene saklig sett burde vært gjennomført i de enkelte spesiallover. Dette gjelder i særlig grad opplysningspliktreglene.
Direktivbestemmelsene foreslås implementert i gjeldende angrerettlov, en lov som allerede i dag er kompleks og uoversiktlig. Reglene om opplysningsplikt er i seg selv svært detaljerte og omfattende. Departementet peker selv på ulempene ved en felles regulering av så mange ulike produkter og så mange ulike salgsformer, som hver for seg gir varierende behov for forbrukerbeskyttelse og som hver for seg tilsier en nyansering av lovverket.
Bestemmelsene som skal gjennomføres i gjeldene angrerettlov skal altså supplere allerede omfattende opplysningspliktregler i spesiallovgivningen, bl.a i finansavtaleloven, forsikringsavtaleloven, verdipapirhandelloven, verdipapirfondsloven, kredittkjøpsloven og forbrukerkjøpsloven. I tillegg kommer opplysningspliktregler i e-handelsloven og personopplysningsloven.
FNH frykter at de nye reglene i angrerettloven og da særlig opplysningspliktreglene vil forsterke de problemer finansbedriftene allerede har med å forholde seg til og gjennomføre ulike lovers opplysningspliktregler med ”nesten” samme innhold. For forbrukerne fortoner den totale tjenesteinformasjonen fra finansbedriftene seg som lange og utilgjengelige avhandlinger. FNH understreker på denne bakgrunn viktigheten av at det relativt raskt etter gjennomføringen av fjernslagsdirektivet i angrerettloven, settes i gang et arbeid med sikte på en total samordning av opplysningspliktreglene for de ulike tjenesteytere på finansiell sektor. Vi legger til grunn at også Finansdepartementet og Justisdepartementet bringes inn i dette arbeidet, gjerne i samråd med næringsorganisasjonene på finanssektoren.
2. Definisjoner
Departementet foreslår en generell definisjon av begrepet finansielle tjenesteri utkast til
§ 6 bokstav f, en definisjon som tilsvarer definisjonen i direktivet. Departementet drøfter på side 12 til 16 i høringsnotatet hvilke tjenester som må anses å omfattes av begrepet og viser i den forbindelse til en liste over aktuelle tjenester som var inntatt i EU-kommisjonens opprinnelig direktivforslag. FNH tar til etterretning at denne listen ikke er en del av det vedtatte direktivet og at man har ønsket en mer dynamisk definisjon, men vil samtidig tilføye at listen kan være tjenlig som en rettesnor for hvilke tjenesetetyper som i utgangspunktet vil inngå i begrepet finansielle tjenester.
Departementet foreslår ingen endringer vedrørende definisjonen av forbrukeri gjeldende angrerettlov § 6 bokstav e. FNH støtter departementets vurdering på dette punkt og understreker viktigheten av å videreføre den forbrukerdefinisjon som nå ligger fast. Det vises også til definisjonen i finansavtaleloven § 2 og den grundige utredningen som ble foretatt av Banklovkommisjonen i denne forbindelse.
Definisjonen av telefonsalger etter utkastet § 6 første ledd bokstav c) begrenset til tilfeller der selgere eller tjenesteyteren uanmodet ringer opp forbrukeren. FNH legger til grunn at definisjonen ikke omfatter tilfeller der forbrukeren foretar oppringingen, og i samme samtale uanmodet blir tilbudt andre produkt/ tjenester enn det oppringningen i utgangspunktet gjaldt. Når forbrukeren selv foretar oppringningen er det vist et initiativ som innebærer at det ikke er tale om en ”aggressiv salgsform” som tilsier ekstra forbrukerbeskyttelse. Dette må under enhver omstendighet gjelde sett i forhold til de konsekvensene et slikt ekstra forbrukervern ved telefonsalg kan få. Se nærmere om dette i forbindelse med lovutkastet § 22c fjerde ledd under punkt 4.3. nedenfor.
3. Opplysningsplikt
- Generelt
Det vises til det som innledningsvis er uttalt vedrørende behov for en forenklet tilgjengelighet til regelverket, spesielt når det gjelder reglene om opplysningsplikt. FNH understreker behovet for samordning av reglene på dette området.
- ”Innledende avtale” – behov for presiseringer
Etter direktivets artikkel 1 nr 2 første avsnitt skal direktivets bestemmelser kun gjelde den ”innledende avtale” dersom slik avtale foreligger. Departementet uttaler på side 17 i høringsnotatet at det ikke anses nødvendig å gjennomføre denne bestemmelsen idet en etter anvendelse av alminnelige prinsipper for avtaletolkning vil komme til det samme resultat som etter ordlyden i artikkel 1 nr 2. FNH mener det er viktig for både tjenesteyter og forbruker å ha klart for seg denne avgrensningen av bestemmelsenes anvendelsesområde både med hensyn til opplysningsplikt og angrerett, og det vil derfor være hensiktsmessig at dette fremkommer uttrykkelig i lovteksten.
Etter lovutkastet § 7a femte ledd, jf direktivet artikkel 1 nr 2 annet avsnitt, gjelder bestemmelsene om opplysningsplikt kun den ”første avtalen” dersom flere avtaler om separate transaksjoner av samme type inngås mellom de samme parter innenfor et tidsrom på ett år. Departementet drøfter på side 23 hva som kan anses som påfølgende operasjoner eller operasjoner av samme type, og det gis som eksempel nye andeler i samme kollektive investeringsfond. FNH mener det her bør fremgå av lovteksten at dette gjelder de tilfeller det ikke er noen ”innledende avtale” eller hovedavtale/ rammeavtale. For eksempel vil ikke en sparekonto uten bevegelse i løpet av et år forplikte banken til å gi nye opplysninger til kontoinnehaver.
For de avtaler dette gjelder, vil dette altså innebære at alle opplysningene skal gis på nytt dersom det ikke foretas noen ny transaksjon innen et år. FNH antar at dette i mange tilfeller vil kunne oppfattes som unødvendig og også kompliserende for tjenesteyter, men vi innser at bestemmelsen er underlagt totalharmonisering og at valgmulighetene her er små. FNH mener imidlertid at en slik ”fornyet opplysningsplikt” bør komme klarere frem i lovteksten. Det må videre antas at angrefristen er utløpt på det tidspunkt som her er aktuelt, og FNH stiller spørsmål ved hva konsekvensene i så fall vil være av å ikke etterkomme denne plikten.
- Opplysningsplikt ved telefonsalg
I lovutkastet § 7a fjerde ledd, jf direktivets artikkel 3 nr 3, er det lagt opp til en forenklet opplysningsplikt før avtale inngås ved telefonsalg. Forutsetningen er at forbrukeren uttrykkelig samtykkeri at det over telefon gis færre opplysninger og at et fullstendig sett med opplysninger ettersendes kunden på papir eller annet varig medium. FNH er positive til denne forenklingen, men er i tvil om hvordan dette samtykke skal kunne gis. Dette vil i praksis innebære at forbrukeren må få tilfredsstillende kjennskap til hvilke opplysninger han samtykker i at han ikke skal motta. Hvorvidt samtykke er gitt og hvorvidt tilstrekkelig informasjon er gitt vil være vanskelig å etterprøve, og FNH stiller spørsmål ved om det her kan ligge en mulighet til å forlenge angrefristen ut fra en påstand om at samtykke/ tilstrekkelige opplysninger ikke er gitt.
Departementet foreslår at tjenesteyter ved enhver kommunikasjonsform skal gi opplysninger om risikoen knyttet til investeringer i finansielle instrument. Dette innebærer en utvidet opplysningsplikt i den forstand at adgangen etter artikkel 3 nr 3 til å gi en forenklet opplysningsplikt før avtale inngås ved telefonsalg, ikke benyttes for denne type opplysninger, jf lovutkastet § 7a fjerde ledd, med henvisning til første ledd bokstav d).
Foretak som yter investeringstjenester er etter gjeldende rett underlagt et omfattende sett med opplysningsplikter. I tillegg skal et nytt EU-direktiv på verdipapirmarkedsområdet (direktiv 2004/39/EF) gjennomføres i norsk rett, jf. nedsettelsen av et lovutvalg som skal foreslå nødvendige regelverksendringer for gjennomføring av dette direktivet samt to andre EØS relevante direktiver. Det antas at disse direktivene til dels vil kunne ha overlappende virkeområder. Det er derfor viktig at man ser disse ulike regelverkene i sammenheng og foretar ønskelige og nødvendige samordninger slik at de som skal praktisere regelverkene får oversikt og ikke blir stilt overfor motstridende krav i ulik lovgivning.
- Avtalevilkår og opplysninger på varig medium
Etter lovutkastet § 9a første ledd, jf direktivet artikkel 5 nr 1, skal avtalevilkår og alle opplysninger gis forbrukeren på varig medium i rimelig tid før forbrukeren blir bundet av avtalen. I vårt brev 03.07.03 pekte vi på behovet for en klargjøring av begrepet ”avtalevilkår” og viste til at når det gjelder forsikring benyttes gjerne flere forsikringsdokumenter betegnet som ”forsikringsavtalen”, ”forsikringsbeviset” og ”forsikringsvilkårene”. Departementet uttaler på side 26 at det ikke kan gis noe entydig svar på dette og viser til de opplysninger og avtalevilkår som tjenesteyter og forbruker kan påberope seg i henhold til avtalen. Etter FNHs syn kan det være hensiktsmessig med en presisering av dette i lovteksten, eventuelt i forarbeidene, noe som også er viktig for angrefristens start etter utkastet § 22a annet ledd, jf nedenfor under punkt 4.1.
- Angrefristskjema
Departementet foreslår at hjemmelen i angrerettloven § 10 endres slik at det blir mulig å fastsette angreskjema også ved salg av finansielle tjenester. Departementet mener imidlertid dette må utredes nærmere på et senere tidspunkt og ber om høringsinstansenes syn. FNH er pr i dag usikker på behovet for standardisert angrefristskjema, men forutsetter at dersom finansielle tjenesteytere blir pålagt krav om bruk av slikt skjema, vil det være tilstrekkelig at dette gjøres tilgjengelig for forbrukeren i elektronisk form, for eksempel på Internett. Dersom departementet bestemmer seg for å innføre angrefristskjema for finansielle tjenester, forutsetter vi at berørte næringsorganisasjoner blir tatt med på råd i forbindelse med utformingen.
- Språkkrav
Departementet foreslår i lovutkastet § 7a tredje ledd et krav om at opplysningene skal gis på norsk dersom markedsføringen er rettet mot norske forbrukere eller dersom markedsføringen er på norsk. De opplysninger det i denne sammenheng dreier seg om vil ofte være omfattende og kompliserte og ut fra forbrukerhensyn er FNH enig med departementet i at det bør være et slikt krav som inntatt i lovutkastet § 7a tredje ledd om at opplysningene skal gis på norsk.
4. Angrerett
4.1. Generelt
I lovutkastet § 22a første ledd, jf direktivet artikkel 6 nr 1 første avsnitt er det ”forbrukeren” i entall som gis angrerett. I vårt brev 03.7. 2003 tok vi i denne forbindelse opp det generelle spørsmålet om når forbrukeren anses legitimert til å handle på vegne av en annen forbrukers vegne i de tilfeller det er inngått fellesavtaler, for eksempel der ektefeller sammen inngår en låneavtale. Etter det vi kan se er dette ikke drøftet i høringsnotatet og FNH antar at det kan være hensiktsmessig med en klargjøring i forarbeidene på dette punkt.
Etter lovutkastet § 22a annet ledd, jf direktivet artikkel 6 nr 1 annet avsnitt annet strekpunkt, løper angrefristen fra det tidspunkt avtalen er inngått eller det tidspunkt forbrukeren har mottatt alle opplysninger og avtalevilkårene. Det vises til det som overfor under punkt 3 er sagt med hensyn til viktigheten av avklaring av hva som skal regnes som ”avtalevilkårene”.
4.2. Unntak fra angreretten
- Unntak for visse korttids forsikringer
Etter lovutkastet § 22b bokstav b gjelder angreretten ikke korttids reise- og reisegodsforsikring og ”tilsvarende forsikringsavtaler” med kort varighet. FNH påpekte i brev 03.07.2004 at for eksempel en arrangementforsikring bør omfattes av unntaket på grunn av den spekulasjonsadgang som ligger i å kunne angre en slik avtale. FNH ber departementet presisere i ordlyden at dette gjelder alle korttidsforsikringermed varighet mindre enn en måned, ikke bare reiseforsikringer og lignende.
- Unntak for tjenester hvis pris avhenger av svingninger på finansmarkedet
Etter lovutkastet § 22b bokstav a, jf artikkel 6 nr 2 er det gjort unntak fra angreretten for finansielle tjenester der prisen er avhengig av svingninger på finansmarkedet som er utenfor tjenesteyterens kontroll, og som kan finne sted i tidsrommet når angreretten gjelder. Departementet foreslår at bestemmelsen implementeres i angrerettloven med en ordlyd tilsvarende direktivets, men uten at listen i direktivet med eksempler på tjenester er inntatt i lovutkastet.
Etter direktivet omfatter unntaket bl.a. veksling av utenlands valuta, pengemarkedsinstrument, omsettelige verdipapirer, deler i foretak for kollektiv investering, finansielle terminkontrakter, inkludert tilsvarende instrument med kontant oppgjør, fremtidige renteavtaler (FRA), renteutbytteavtaler, valutabytteavtaler og aksjebytteavtaler, opsjoner på kjøp eller salg av alle instrument som er nevnt her, inkludert tilsvarende instrument med kontant oppgjør.
FNH har merket seg at departementet på side 39 i høringsnotatet uttaler at såkalte ”unit-linked-avtaler” må antas å falle inn under dette unntaket. FNH legger til grunn at dette spørsmålet som tidligere er tatt opp med departementet nå synes å bli fulgt opp på en positiv måte, jf referanse innledningsvis til vårt brev 6.6.2003. FNH ber imidlertid om at departementet uttaler klart i forarbeidene at slike avtaler skal falle inn under unntaket fra angrerett.
Unit-link avtaler er forsikringsavtaler som også kan selges utenfor fast utsalgssted. FNH mener de samme hensyn for å unnta dette produktet fra angrerett gjør seg gjeldende ved denne salgsformen, og vi ber departementet om å presisere dette, eventuelt ved å benytte forskriftshjemmelen i utkastet § 22e annet ledd. Det samme vil gjelde for de øvrige finansielle tjenestene som etter fjernsalgsdirektivet unntas fra angrerett ved fjernsalg, og det kan være hensiktsmessig at departementet presiserer dette eventuelt ved å benytte den nevnte forskriftshjemmelen.
- Unntak for boliglån og lån med pantesikkerhet i fast eiendom og lignende
FNH er enig med departementet i at denne unntaksadgangen må benyttes. FNH mener som også påpekt i vårt brev 03.7.2004 at fastrentelånbør unntas fra angrerett og viser i denne sammenheng til de støtteargumenter som departementet fremfører under punktene 3.3.2.2. og 3.3.2.3. FNH viser videre til begrunnelsen om dette som er lagt til grunn i Danmark om at slike lån gir adgang til å spekulere i svingningene på markedet til skade for långiver.
Forbrukerne har allerede i dag en rett til førtidig tilbakebetaling etter finansavtaleloven §§ 53 og 54. Etter FNHs syn vil det være unødvendig og kompliserende å innføre en angrerett for slike lån i angrerettloven når det allerede eksisterer en tilsvarende rett i finansavtaleloven for forbrukere til å komme fri fra en inngått låneavtale av denne type.
4.3. Virkninger ved bruk av angreretten
FNH legger til grunn at når angrerett benyttes innebærer det at selve avtalen blir å anse som en nullitet og at partene stilles som om avtale aldri har vært inngått. FNH mener imidlertid at dette er uklart og ikke tilstrekkelig redegjort for i høringsnotatet og departementet bør foreta en klargjøring på dette punkt.
Lovutkastet § 22c, jf artikkel 7 i direktivet regulerer oppgjøret mellom partene ved bruk av angreretten. Ved bruk av angreretten skal forbrukeren betale for den delen av tjenesten som er levert og beløpet skal stå i rimelig forhold til den delen av tjenesten som er levert sett i forhold til avtalen i sin helhet. FNH registrerer som positivt at departementet legger til grunn at etableringsomkostninger, m.v., herunder stiftelsesomkostninger, er utgifter forbrukeren må bære ved bruk av angreretten. Det vises til at en slik tolkning er lagt til grunn i Danmark og Sverige. Videre legger FNH til grunn slik som departementet gjør, at det etter forslaget uansett ikke er tjenesteyteren som skal bære utgifter til tredjemann, for eksempel tinglysningsgebyr. Dette faller utenfor reglene om angrerett og blir et oppgjør mellom forbrukeren og den aktuelle tredjemann.
- Særlig om forsikringsavtaler
Departementet har benyttet seg av direktivets opsjon i artikkel 7 nr 2 til å innføre lempeligere tilbakebetalingsregler for forbrukeren ved anvendelse av angrerett etter telefonsalg av forsikringer, jf lovutkastet § 22c fjerde ledd. Angreretten gjelder i slike tilfeller kun ved uanmodet oppringning fra tjenesteyter, jf § 6 første ledd bokstav c).
Departementet begrunner forslaget med at telefonsalg er en aggressiv salgsform, der behovet for forbrukervern tilsier ekstra beskyttelse. Departementet uttaler at selv om dette kan åpne for spekulasjon, er det erfaringsmessig slik at det skal noe til før forbrukeren tar seg bryet med å bytte bank eller forsikringsselskap.
FNH er av den oppfatning at det er prinsipielt uheldig at telefonsalg av forsikringsavtaler skal behandles forskjellig i forhold til andre typer tjenester ved gjennomføring av angreretten. Her er det også et spørsmål om definisjonen av telefonsalg også omfatter de tilfeller der forbrukeren foretar oppringningen, men i samme telefonsamtale blir tilbudt et annet produkt. Se ovenfor under punkt 2 vedrørende definisjon av telefonsalg hvor FNH legger til grunn at eventuelle tilleggssalg ikke skal behandles annerledes enn det produktet forbrukeren opprinnelig tok kontakt for å kjøpe.
FNH reiser uansett spørsmål ved om det er tilstrekkelig utredet hvilke konsekvenser denne bestemmelsen vil kunne få. Ved for eksempel helårs reiseforsikringer vil forbrukeren sett i forhold til produksjonstiden for en slik forsikring, i prinsippet kunne ha avsluttet reisen før angrefristen utløper.
Videre er det spørsmål om disse reglene er i overensstemmelse med bestemmelsene om oppgjør i forsikringsavtaleloven (FAL), jf for eksempel § 3-5. FAL kan fravikes dersom det er til fordel for forbruker. FNH ber imidlertid departementet om å samordne reglene om oppgjør i FAL og reglene om angrerett i angrerettloven.
Videre bes det om en samordning med regler i forskrift av 19.11.1999 nr 1158, til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven. Det gjelder bestemmelsene om livrente, jf § 5-41 og bestemmelsene om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA), jf § 6-47. Tilføring av innskudd til forsikring vil være i strid med bestemmelsene om bindingstid i § 5-41-2 a) for livrente og § 6-47-7 for IPA. I forbindelse med at forsikringsselskapene opplyser om angreretten, vil de også måtte opplyse om at tilbakeføring av innskudd kan føre til straffeskatt for forbrukeren.
- Opphevelse av visse tilknyttede avtaler
Etter lovutkastet § 22d, jf direktivet artikkel 6 nr 7 annet avsnitt, skal visse avtaler som er tilknyttet den avtale som angreretten benyttes på, oppheves. Departementet har på side 42 og 43 i høringsnotatet beskrevet denne bestemmelsen nærmere. FNH er positiv til at departementet her foreslår at forbrukeren også for den tilknyttede avtale skal bære både etableringsgebyr og lignende stiftelsesomkostninger, samt vederlag for den tjeneste som er levert (premie, rente og lignende). Det er opplyst at dette er i samsvar med det danske og svenske lovforslaget.
5. Betaling med kort, jf finansavtaleloven § 35
Justisdepartementet har etter oppdrag fra Barne- og familiedepartementet utredet spørsmålet om finansavtaleloven § 35 første og annet ledd fullt ut oppfyller de krav direktivet stiller i artikkel 8 om annullering av betalingskorttransaksjoner etter andres misbruk. Her foretas det en utførlig drøftelse hvor hovedkonklusjonen er at det ikke kan anses å være motstrid mellom disse bestemmelsene. Artikkel 8 foranlediger således ingen endringer i norsk rett. FNH støtter dette standpunktet.
6. Tvisteløsning
Direktivet artikkel 14 stiller krav til medlemsstatenes utenrettslige klageorgan for forbrukertvister om fjernsalg av finansielle tjenester. Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvordan tvisteløsning bør innrettes hos oss i fremtiden.
Bankklagenemnda og Forsikringsklagekontoret og de nemnder som ligger til dette (Forsikringsklagenemnda og Avkortningsnemnda), er private klagenemnder som er opprettet i samarbeid mellom bransjeorganisasjonene og Forbrukerrådet. Bankklagenemnda er etablert av FNH, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Verdipapirfondenes Forening (fra 2002) og Forbrukerrådet.
Forsikringsklagekontoret er etablert ved avtale mellom FNH, NHO og Forbrukerrådet. Begge nemndene treffer avgjørelser som er rådgivende for partene i tvister vedrørende finansielle tjenester. Forbrukertvistutvalget (FTU) treffer vedtak med bindende virkning i tvister som er knyttet til gjeldende bestemmelser om finansielle tjenester i angrerettloven (det vil si telefonsalg av finansielle tjenester).
Departementet inviterer som nevnt i denne forbindelse til synspunkter på hvordan tvisteløsningsordninger bør innrettes for fremtiden med sikte på håndtering av klager vedrørende fjernsalg av finansielle tjenester. Det er særlig tre spørsmål som reises fra departementets side under punkt 3.5.3.: 1) Forholdet til offentlige institusjoner som yter finansielle tjenester (for eksempel Husbanken og Statens Lånekasse for utdanning), 2) at fondsmegling ikke omfattes av mandatet til Bankklagenemnda, men av Fondsmeglerforbundets Etiske råd og 3) forholdet til Forbrukertvistutvalget som har kompetanse til å behandle klager etter angrerettloven.
FNH mener at klager på finansielle tjenester etter angrerettloven bør behandles av de etablerte klageordninger på finanssektoren. Det vil være uheldig og sløsing med samfunnets ressurser om også Forbrukertvistutvalget skal behandle slike tvister. Et to-sporet system vil også kunne medføre at kundene velger den klagenemnd der de statistisk sett oppnår best resultat for sin sak.
Til punkt 1 ovenfor skal opplyses at Bankklagenemnda gjennom vedtektsendringer allerede har åpnet for at finansinstitusjoner (også offentlige institusjoner) som ikke er medlem av en de nevnte næringsorganisasjonene kan få behandlet tvister i Bankklagenemnda i kraft av en tilslutningsordning. For øvrig er FNH innstilt på å legge til rette for alle tvister vedrørende finansielle tjenester som springer ut angrerettloven skal kunne behandles av de to nemndene, herunder omsetning av finansielle instrumenter, jf punktet ovenfor om fondsmegling.
7. Enkelte lovtekniske forhold
I lovutkastet er det ingen regulering av forhåndsopplysninger ved salg av finansielle tjenester utenfor fast utsalgssted tilsvarende utkastet § 7a for fjernsalg. FNH antar at det kan være hensiktsmessig å klargjøre hvorvidt også denne salgsformen skal reguleres i angrerettloven. I denne sammenheng påpekes også at utkastet § 7a fjerde ledd ikke har en henvisning til første ledd bokstav d, slik det uttykkelig fremgår på side 22 i høringsnotatet. Videre nevnes at utkastet § 22g annet ledd henviser til et tredje ledd som ikke eksisterer.
8. Ikrafttredelse
FNH har på telefon med departementet fått opplyst at det ved fastsettelse av ikrafttredelsestidspunkt skal tas hensyn til finansnæringens behov for å innrette seg etter de nye reglene, og det ble med alle forbehold antydet omkring 01.03.2005. Selv om dette er regler som i stor grad er gitt ved direktivet, og dermed allerede kjent, så understreker FNH at det her er behov for omfattende tilpasninger i de enkelte institusjoner.
Vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON
Arne Skauge
Adm. direktør
Dagny Raa
Kontorsjef