Høringssaken gjelder gjennomføringen i norsk rett av EUs rådsforordning nr. 2157/2001 av 08.10.01 om vedtektene for det europeiske selskap (SE). Som departementet ber om, sender vi vår høringsuttalelse både pr. post og som e-post.

Behandlingen av denne høringssaken fra Justisdepartementet skjer parallelt med den høringssak som er utsendt fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, med sikte på en særskilt forskrift om arbeidstakernes innflytelse i SE-selskaper, der høringsfristen er 01.09.04.

1.      FNHs hovedsynspunkter

• FNH understreker viktigheten av en aktiv norsk oppfølgning av EUs lovgivningsprosess vedrørende europeiske selskaper (SE). En slik aktiv oppfølgning må ikke begrenses til de deler av EUs lovverk som Norge er formelt forpliktet til å følge, men også omfatte sideaspekter som blant annet skatt (avsnitt 2.2 nedenfor).
  
  
• FNH ber norske myndigheter om å ha fortsatt fokus på den norske tilpasningen, også etter lovvedtaket nå. Det bør legges opp til en evaluering av de norske tiltakene i løpet av 2 år. For å sikre en nødvendig fleksibilitet bør departementet straks ta inn i loven en forskriftshjemmel, slik at man vil være i stand til å avklare forholdet mellom SE-forordningen og norsk aksjelovgivning når dette viser seg nødvendig (se avsnitt 2.4, 2.5 og 3.2).
  
  
• Med disse generelle forbehold finner FNH å kunne støtte Justisdepartementets forslag til norsk SE-lov. Følgende innvendinger fremmes likevel mot selve lovforslaget:
  
  
• FNH mener at den norske ordningen med bedriftsforsamling er lite egnet som referanseramme for det kontrollorganet som er forutsatt i SE-forordningen (etter to-nivåsystemet). Forholdet illustrerer at norsk aksjelovgivning bygger på en organstruktur som ikke harmonerer med de grunnmodeller man har samlet seg om i den felleseuropeiske selskapslovgivningen (avsnitt 3.3).
  
  
• Med henblikk på de reglene vi har i Norge om særskilte selskapsorganer i banker, forsikringsselskaper og andre finansforetak (representantskap og kontrollkomité), bør det raskt fremmes forslag til lovendringer for å gjennomføre de tiltak som ble foreslått av Banklovkommisjonen i 1988. Dette hører under Finansdepartementet (avsnitt 3.4).
  
  
• FNH ber Justisdepartementet stramme inn en regel i lovforslaget som omhandler norske myndigheters innsigelsesadgang hvis et SE ønsker å flytte sitt forretningskontor til utlandet. Regelen bør utformes slik at den gir større forutberegnelighet for berørte parter og mindre risiko for problemer i forhold til EØS-avtalen (avsnitt 3.5). Et alternativt lovforslag som er utarbeidet i Finansdepartementet, fremstår i denne sammenheng som mer velegnet (avsnitt 4.1).

2.       Betydningen av aktiv oppfølgning i norsk lovgivning

2.1    EU-vedtakene i 2001 om å etablere ordningen med europeiske selskaper (SE-selskaper) vil få full virkning fra 08.10.04. Det er pr. i dag vanskelig å forutse hvilken reell betydning dette vil få for europeiske virksomheter og deres fremtidige veivalg mht. omstruktureringer og internasjonalisering. Dertil er EU-reguleringene av 2001 for fragmentariske og ufullstendige. Blant annet har EU ennå ikke fått på plass et viktig element vedr. beskatningsordningen for grensekryssende fusjoner (se 2.3 nedenfor).

Betydningen av å få de samlede rammevilkår raskt på plass, er fremhevet fra flere hold. Ikke minst er dette uttalt fra Nordea, som hittil er (så vidt vites) det eneste større europeiske finanskonsern som har gitt klar beskjed om sine intensjoner om omdanning til et SE-selskap. Nordeas rolle som ”foregangsselskap” har naturlig bidratt til at lovarbeidet om SE-selskaper har fått ekstra oppmerksomhet også fra den øvrige finansnæringen i alle de nordiske landene.

2.2    FNH vil understreke viktigheten av at norske myndigheter er aktive i oppfølgningen av det som skjer i EU på dette området. Dette gjelder ikke bare implementeringen av SE-forordningen nå, men også den norske tilpasningen til det beskatningsregimet som utvikles i EU for å sikre fusjon med skattemessig nøytralitet/kontinuitet. Siktemålet er at grensekryssende fusjoner skal kunne skje på samme skattemessige grunnlag som rent nasjonale fusjoner.
FNH kan i denne sammenheng slutte seg fullt ut til de synspunkter som fremkom i Skatteutvalgets innstilling (NOU 2003:9 s. 283 flg.). Med henvisning til EU-direktivet av 23.07.90 (90/434) om en felles beskatningsordning ved fusjon, fisjon, overføring av eiendeler og ombytting av aksjer vedr. selskap i forskjellige medlemsland (det såkalte fusjonsdirektivet) uttalte utvalget:

”Selv om Norge ikke er medlem av EU, og fusjonsdirektivet ikke er en del av EØS-avtalen, mener utvalget at Norge bør innføre regler som er mest mulig like de reglene som i dag fremgår av fusjonsdirektivet, og som er innført i de enkelte EU-landene. Dette vil gjøre det enklere for norske aktører å delta i omorganiseringer over landegrensene.”

Disse synspunkter må ha samme relevans når det gjelder det gjenstående element som EU nå arbeider for å få på plass, for at en fusjon som resulterer i et SE-selskap skal bli omfattet av fusjonsdirektivet.

FNH vil rent generelt advare norske myndigheter mot å velge en ”vente og se–holdning” til disse spørsmål, for eksempel basert på formelle betraktninger om hva Norge er forpliktet til etter EØS-avtalen.

2.3    Når EU-forordningen trer i kraft 08.10.04, er det vårt inntrykk at de fleste EU-landene allerede vil ha sine nasjonale SE-lover på plass, slik at disse kan tre i kraft samtidig med forordningen. Vi er således kjent med at den danske SE-loven ble vedtatt 19.05.04, med ikrafttredelse 08.10.04, og at den svenske lovproposisjonen ble fremlagt i mars 2004, og at det også her forutsettes ikrafttredelse 08.10.04.

Det er viktig at dette følges effektivt opp også i Norge. Så vidt skjønnes er man allerede for sent ute til at en norsk lovgivning vil kunne komme på plass innen 08.10.04. I denne situasjon bør man forsøke å unngå utsettelser videre, jfr. den målsetting departementet selv skisserer i høringsnotatet (s. 23) - om at den norske loven skal kunne settes i kraft så nær 08.10.04 som mulig.

2.4    FNH har i forbindelse med høringssaken prøvd å sette seg inn i det lovarbeidet som er gjennomført i Sverige og Danmark. Vårt inntrykk er at det er overraskende store forskjeller mellom tilnærmingen til lovarbeidet i de tre landene. I noen grad henger disse forskjellene sammen med at EU-forordningen åpner relativt vide rom for nasjonale tilpasninger (jfr. våre kommentarer på enkeltpunkter nedenfor). Et annet forhold er at samtlige land trolig har fått for knapp tid til konsultasjoner og samordning. I all hovedsak virker det imidlertid som om forskjellene er av mer lovteknisk enn politisk-prinsipiell karakter.

I utgangspunktet er en slik utvikling lite tilfredsstillende. Det er vanskelig å tenke seg et område hvor det burde være sterkere grunn for de nordiske landene til å tilstrebe koordinering og unngå unødvendige systemforskjeller. Spesielt for Norge, som trolig er det landet som har vært minst involvert i EU-arbeidet med SE-forordningen, ville en slik koordinering vært sterkt ønskelig.

Hensett til tidsmomentet finner FNH likevel ikke å ville be at det gjennomføres en bred komparativ undersøkelse nå. Det vil ikke være mulig for norske myndigheter å rekke dette før en proposisjon må fremmes for Stortinget. FNH ser det imidlertid som sterkt ønskelig at norske myndigheter fortsetter å ha fokus på den norske lovtilpasningen vedr. SE-selskaper også etter lovvedtaket nå.

Målsettingen må være å sikre at den norske SE-reguleringen - totalt sett - er hensiktsmessig og konkurransedyktig i forhold til andre EØS-land, ikke minst i forhold til våre nordiske naboland. Det er med andre ord viktig at ambisjonene for den norske lovtilpasning ikke begrenses til det som er formelt nødvendig for at norske selskaper skal kunne ta del i etableringen av et SE. Målet må være å legge best mulig til rette for at de SE-selskaper som ser dagens lys, vil oppfatte etablering i Norge som et godt alternativ.

Følgelig bør der etter vårt syn være en realistisk målsetting at det gjennomføres en evaluering av de norske lovtiltakene i løpet av to år. FNH vil be departementet om å legge dette til grunn for sitt videre arbeid.

2.5  I tillegg mener FNH at det bør legges inn en større grad av fleksibilitet i SE-loven ved at det innføres nødvendige forskriftshjemler. Vi viser i den sammenheng til pkt. 3.2 nedenfor, der vi foreslår at det inntas forskriftshjemler - som et alternativ til en ytterligere detaljering av departementets lovutkast.


3.      Kommentarer til Justisdepartementets lovforslag

3.1 De ulike situasjonstyper

FNH har ved behandlingen av høringssaken prøvd å analysere de ulike situasjonstyper som EU-forordningen og den norske SE-loven forutsettes å få virkning for. Det synes i et slikt perspektiv hensiktsmessig å skille mellom:

-       virkningen for et SE som etableres og utøver virksomhet med forretningskontor i Norge (dvs. et ”norsk SE”),

-       virkningen for et ”norsk SE” som vil flytte forretningskontoret ut av landet, og

-       virkningen for et norsk aksjeselskap som skal delta ved etableringen av et SE i utlandet, for eksempel ved fusjon (Nordea-tilfellet).

FNH legger til grunn at den norske SE-loven vil få direkte virkning (innenfor rammen av SE-forordningen) for de to førstnevnte situasjonstyper. Det samme gjelder den norske allmennaksjeloven, jf. lovutkastets § 2.

Med sikte på den tredje situasjonstypen (Nordea-tilfellet) vil bildet være noe annerledes. Her kan det være noe vanskeligere å danne seg et fullstendig bilde av hvor langt norsk lovgivning vil spille inn.

Et viktig punkt i denne forbindelse er imidlertid lovens § 1, som gjør SE-forordningen til en del av norsk rett. Det er nettopp denne bestemmelse som gir den nødvendige åpning for at et norsk selskap overhodet kan ta del i en slik grensekryssende fusjon.

Dernest er det klart at det norske aksjeselskapet i fusjonsfasen vil være underlagt det norske allmennaksjelovens regler (i alle fall som utgangspunkt), se lovforslagets § 4. Tilsvarende vil et norsk selskap som omdannes til et SE, i utgangspunktet være omfattet av allmennaksjelovens regler om omdanning, se lovutkastets § 5.

For ordens skyld vil vi tilføye at den norske SE-loven selvsagt også vil gjelde i et tilfelle hvor et ”utenlandsk SE ”skulle ønske å flytte sitt hovedkontor til Norge.

3.2 Forholdet til allmennaksjeloven – behov for forskriftshjemmel

De foran nevnte bestemmelser i lovutkastets § 2, § 4 og § 5 er viktige eksempler på den lovgivningsteknikk Justisdepartementet har valgt å benytte, med bruk av generelle henvisninger til at allmennaksjelovens regler skal gjelde ”tilsvarende så langt de passer”. En slik lovgivningsteknikk er ikke ideell for brukerne. Nordea skriver i et brev til FNH om dette:

”Denne henvisningsteknikken medfører at loven blir vanskelig tilgjengelig, både for selskapets egen organisasjon og for interessenter utenfor selskapet. Justisdepartementet bør derfor oppfordres til å redegjøre nærmere om forholdet mellom allmennaksjelovens regler og forordningen. Til sammenligning har man i Sverige valgt å gi en mer utfyllende lovtekst sammen med uttrykkelige henvisninger til de bestemmelser i det øvrige selskapsrettslige lovverk som skal gjelde.”

FNH har ved gjennomgangen av den svenske SE-lovgivning merket seg at svensk lovgiver ganske riktig har gått noe lengre på flere punkter med å klargjøre hvilke av bestemmelsene i deres aksjelovgivning som skal gjelde for SE-selskapene (gjelder særlig organreglene, se avsnitt 3.3 nedenfor).

Hensett til tidsmomentet i denne lovsaken finner likevel ikke FNH å ville be Justisdepartementet om å gjennomføre en detaljert utsortering i forhold til de enkelte bestemmelsene i allmennaksjeloven. Dette ville utvilsomt blitt et omfattende og krevende arbeid, hvor man sannsynligvis ville avdekket mange vanskelige spørsmål som ikke lot seg besvare sikkert på nåværende tidspunkt, før SE-regimet har rukket å ”sette seg” i praksis. Det vil ganske sikkert utvikle se en fortolkningspraksis om disse spørsmål vedr. forholdet mellom forordningen og de enkelte lands allmennaksjelovgivning, der fundamentet er lagt i forordningens artikkel 9.
FNH vil på denne bakgrunn be departementet overveie om de hensyn som er trukket frem fra Nordea vil kunne ivaretas på andre måter. En mulighet er at departementet i lovforarbeidene søker å gi noe nærmere veiledning om hvilke overveielser som skal legges til grunn når man skal ta stilling til hvordan den norske allmennaksjeloven ”passer” i forhold til SE-forordningen. Selv om kommentarer av denne typen bare skulle bli gitt på enkeltpunkter, ville det utvilsomt kunne gi verdifulle føringer for brukerne av loven mer generelt.

Et annet – og kanskje bedre - alternativ er at Justisdepartementet overveier å innta en generell forskriftshjemmeli SE-lovens § 2, hvoretter Kongen ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om hvordan allmennaksjelovens regler skal komme til anvendelse på ”norske SE”.  Utarbeidelsen av slike forskrifter vil eventuelt kunne tas etter hvert, når behovet for avklaringer bli bedre avdekket.

Departementet bes også vurdere om en slik generell hjemmel i § 2 bør suppleres med særskilte hjemler i tilknytning til bestemmelsene i § 4 og § 5, som gjelder norske selskapers deltagelse ved etableringen av et SE-selskap (og som derved ligger utenfor rammen for § 2).

I forhold til behovene i Nordea vil en avklaring i tilknytning til lovutkastets § 4 første ledd være av særlig betydning. Nordea skriver i et brev til FNH om dette:

”Den norske Nordea-banken er forutsatt å skulle delta i fusjon etter SE-loven, med overtakende selskap i Sverige. Det er udiskutabelt at forordningens krav i artikkel 17 flg. vil gjelde for det norske selskap. Der forordningen uttrykkelig henviser til allmennaksjelovgivningen, kommer også denne til anvendelse jf. eksempelvis i artikkel 25 nr. 1. Det er imidlertid mer problematisk med forordningens artikkel 18 som gir allmennaksjeloven anvendelse på de forhold som ikke er regulert av forordningen. Man blir da stilt overfor spørsmålet om hva som er regulert av forordningen. Dette kan man imidlertid slutte seg noe til ved å anta at der forordningen har eksplisitte regler om et forhold, uten henvisning til allmennaksjelovgivningen, så må forordningen være uttømmende på dette punkt.

Ytterligere usikkerhet oppstår imidlertid ved lovforslagets § 4 som fastslår at allmennaksjelovens regler om fusjon gjelder så langt de passer. Denne bestemmelsen må etter sin ordlyd forstås slik at der allmennaksjeloven har tilleggskrav eller avvikende krav sett i forhold til forordningen, så skal allmennaksjelovens krav komme til anvendelse i tillegg til forordningens krav. Strekker man ordlyden langt, kan  noen av de krav som gjelder for overtakende selskap etter allmennaksjeloven, også få anvendelse selv om det norske selskap er det overdragende selskap.

Denne lovgivningsteknikken er etter vårt syn vanskelig å praktisere, og det fremstår som usikkert hvor langt lovgiver har ment at allmennaksjeloven skal komme supplerende til anvendelse.”

FNH vil be om at disse spørsmål vurderes av departementet i lovarbeidet videre, idet vi viser til våre generelle merknader foran.

3.3 Forholdet til allmennaksjelovens organregler – særlig om bedriftsforsamlingen som kontrollorgan

Et hovedformål med den norsk SE-loven er selvsagt å legge til rette for at det kan etableres  ”norske SE”. I forhold til et slikt selskap vil norsk lovgiver – innenfor rammen av SE-forordningen – ha adskillig rom for å gjøre tilpasninger i de prinsippene som skal gjelde for selskapets ledelsesorganer. Det er viktig at man i en slik sammenheng overveier nøye på hvilken måte det bør gjøres, blant annet fordi norsk aksjelovgivning bygger på en organstruktur som ikke harmonerer med de grunnmodellene man har samlet seg om i den felleseuropeiske selskapslovgivningen.

En av våre medlemsbedrifter har påpekt følgende om dette:

”Hver nasjon er pålagt å lovfeste muligheten til å ha et kontrollorgan som ligger mellom ledelsesorgan og generalforsamling i et SE organisert med to-nivåsystem jf. forordningen art. 38 jf. art. 43-45. I Norge foreslår Justisdepartementet at dette kontrollorganet skal være en modifisert form av bedriftsforsamlingen, slik man kjenner den fra ASA-lovgivningen jf. lovforslaget § 9.

Modifikasjonene innebærer at sammensetningen blir annerledes ved at bedriftsforsamlingen i et SE ikke vil ha representanter for ansatte, og antallet skal minimum være fem, i stedet for tolv i bedriftsforsamlingen slik vi kjenner den fra allmennaksjeloven. Videre vil oppgavene til bedriftsforsamlingen i et SE være begrenset til å velge ledelsesorgan og å føre tilsyn med dette. De øvrige oppgaver som bedriftsforsamlingen er tillagt eller kan tillegges, kan ikke tillegges et kontrollorgan i et SE.

Det kan på dette grunnlag stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten av å koble sammen den kjente størrelse bedriftsforsamling, med kontrollorganet i et SE som altså har en endret sammensetning og mer begrensede oppgaver.”

FNH kan uten videre slutte seg til de motforestillinger som her fremsettes. Allerede departementets egen gjennomgang (høringsnotatet s. 12 flg.) viser at det er betydelig avstand mellom de prinsippene som skal ligge til grunn for EU-forordningens kontrollorgan og den rolle som bedriftsforsamlingen har etter norsk lov. Vi vil på denne bakgrunn be departementet overveie en annen implementeringsform for Norge - uten å basere seg på den norske bedriftsforsamlingen.

Vi viser i den sammenheng til den lovgivningsteknikk som er valgt i Sverige. I den svenske lovens §§ 17 – 21 er det gjort tilpasninger til forordningens bestemmelser for kontrollorganet, men uten å tufte dette direkte på reglene for eksisterende selskapsorganer i svensk rett. Blant annet er det med utgangspunkt i forordningens artikkel 48, overlatt til kontrollorganet selv å gi avklarende regler om når dette organet skal involveres i forb. m. vedtakssaker i styret (ledelsesorganet). I Danmarkhar man rimelig nok valgt å knytte SE-lovens regler om ledelsesorgan og kontrollorgan til de prinsipper som gjelder for henholdsvis bestyrelse og direksjon.

Generelt sett vil FNH påpeke at lovsaken om SE-selskaper gir et forvarsel om problemstillinger som Norge vil kunne bli stilt overfor i tiden fremover, fordi vår aksjelovgivning bygger på en organstruktur som ikke harmonerer med grunnmodellene i den felleseuropeiske lovgivning (med et ett-nivå- og to-nivåsystem). Vi vil be departementet overveie om dette forhold bør fremheves noe sterkere i lovproposisjonen enn det som er gjort i høringssaken nå.

3.4. Særlig om styringsorganene i finansinstitusjoner

Selskaper som er omfattet av forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven, skal som en del av sin selskapsrettslige organisasjon ha representantskap og kontrollkomité. Som Justisdepartementet påpeker i høringsnotatet s.15 -16, har Banklovkommisjonen i NOU 1998:4 Finansforetak m.v. foreslått å oppheve disse spesialordningene. Departementet drøfter med dette som bakgrunn forholdet mellom EU-forordningens artikkel 9 nr. 3 og de norske spesialbestemmelsene i finanslovgivningen. FNH er faktisk noe usikker på hvilken konklusjon departementet mener å trekke i denne sammenheng - bortsett fra at regelsituasjonen betegnes som usikker.

FNH vil påpeke at forordningens artikkel 9 nr. 3 trolig bør sees i lys av det som er den vanlige lovordning i de fleste europeiske land, nemlig at spesialreguleringene for banker og forsikringsselskaper m.v. er begrenset til å gjelde spørsmål vedrørende soliditet og sikkerhet, konsesjon, tilsyn og tilknyttede temaer, mens spørsmål vedrørende selskapsorganene forutsettes løst innenfor rammen av den ordinære selskapslovgivning. Hvis dette er riktig oppfattet, kan det tale for at eventuelle nasjonale spesialregler vedr. selskapsorganene i finansbedrifter ikke uten videre slår gjennom i henhold til forordningens artikkel 9 nr. 3.

Imidlertid ønsker heller ikke FNH å konkludere for bastant om dette. Vi er uten videre enig med Justisdepartementet i at spørsmålet fremstår som usikkert. Forholdet viser at det raskt bør fremmes forslag til lovendringer for å gjennomføre de tiltak som ble foreslått av Banklovkommisjonen i 1988. Dette hører under Finansdepartementet, og vi sender derfor kopi av denne høringsuttalelse til dette departement.

3.5  Regler til vern av samfunnsinteresser (”Offentlighetens interesse”).

Et sentralt prinsipp i EU-forordningen er gjengitt i lovforslagets § 2, om det regelhierarkiet som vil gjelde for selskaper organisert som SE: Øverst står forordningen, dernest selskapsvedtektene som gis i medhold av forordningen, og nederst nasjonal lovgivning - som for Norge særlig betyr SE-loven samt allmennaksjeloven og annen tilstøtende lovgivning som gjelder for norske allmennaksjeselskaper.

Utenom dette hierarkiet står spesiallovgivning(felleseuropeisk eller nasjonal) for bestemte typer av selskaper – typisk bank- og forsikringslovgivningen. Slik spesiallovgivning går i utgangspunktet foran, ut fra et lex specialis-prinsipp, jfr. forordningens fortale pkt. 26.

FNH vil advare mot den lovgivningsteknikkJustisdepartementet foreslår mht. den norske oppfølgningen av dette, jfr. lovforslagets § 6 annet ledd annet punktum. Vi frykter at en slik lovteknikk vil kunne skape problemer i forhold til EØS-avtalen. Problemet vil kunne oppstå dersom den norske lovreguleringen skulle bli underlagt en ”general good-test” ved en eventuell behandling for ESA eller en domstol.

Utgangspunktet er at forordningen åpner for at nasjonale myndigheter kan nekte flytting av hovedkontor eller fusjon dersom dette vil stride mot ”offentlighetens interesse”, jfr. forordningens artikkel 8 nr. 14 og artikkel 19. Justisdepartementet ønsker med dette som utgangspunkt å ivareta spesielle hensyn knyttet til sektorlovgivningen på finansområdet. I lovforslagets § 6 annet ledd annet punktum oppregnes fem spesialregler i den norske finanslovgivningen (hvor det kreves tillatelse fra norske myndigheter i forbindelse med fusjoner og avvikling m.v.), som skal gjelde ”tilsvarende” i forbindelse med at hovedkontoret for et SE-selskap flyttes til en annen EØS-stat.

FNH vil påpeke at alle de nevnte konsesjonsregler bygger på en norsk lovtradisjon som forutsetter utstrakt diskresjonær offentlig myndighet, eller sagt på en annen måte: de er ”kan”- regler uten angivelse av bestemte kriterier for beslutningsmyndigheten. For en del av bestemmelsene kommer dessuten til at de er av eldre dato og knyttet opp mot praksis fra tidligere år hvor rammene for myndighetsutøvelsen ble tolket svært vidt (noe som blant annet kom til uttrykk i årlige kredittmeldinger og andre dokumenter til Stortinget).

FNH vil på denne bakgrunn foreslå at den aktuelle regel strammes innmed angivelse av hvilke vurderingskriterier som vil være relevante i en slik sammenheng. Den klareste måten å understreke dette, vil være å endre ”kan”-skjønnet til en ”skal”-regel, dvs. at tillatelse skal gis med mindre nærmere definerte offentlige interesser nødvendiggjør en nektelse.

I denne sammenheng nevner vi at EF-domstolen i flere avgjørelser har vært kritiske til forvaltningsmessig avgjørelsesmyndighet basert utelukkende på et ”kan”-skjønn. Det er i slike sammenhenger stilt krav om at forutgående administrative godkjennelsesordninger skal være tuftet på objektive kriterier, som ikke innebærer forskjellsbehandling og som er kjent av aktørene på forhånd, se for eksempel sak C – 483/99 (Golden Shares).

Vi har festet oss ved at man i Sverigehar basert seg på en løsing med en ”skal”-regel, jf. de endringene som er gjort i henholdsvis deres forsikringsvirksomhetslov og bankvirksomhetslov i forbindelse med SE-loven.

I Danmarkforstår vi det slik at dette spørsmål ikke behandles særskilt i loven. Derimot inneholder lovforarbeidene god rettledning om rettsforståelsen på dette punkt. I spesialmerknadene til den danske lovens § 19 påpekes det at uttrykket ”samfundshensyn” (tilsvarende ”offentlige interesser” i Norge) innebærer et vesentlighetskriterium, hvor man må forvente at EF-domstolens praksis vil bli restriktiv. Det legges derfor til grunn at en nektelse vil måtte knyttes til hensyn som gjelder den finansielle sektors funksjon og sikkerhet. Således må det antas, ifølge de danske forarbeidene, at innsigelser vil kunne begrunnes i hensynet til betalingssystemets sikkerhet eller kapitalmarkedets funksjon, mens derimot en henvisning til generelle nasjonale og økonomiske interesser ikke vil kunne forventes godkjent.

En regulering etter disse linjer vil sikre en større forutberegnelighet for selskapet. Sett i et bredt perspektiv vil en veltilpasset og forutberegnelig norsk lovgivning være et viktig (og nødvendig) bidrag, hvis de SE-selskapene som ser dagens lys skal oppfatte etablering i Norge som et godt alternativ.

(Viktige momenter til denne problemstillingen er for øvrig fremlagt av Kredittilsynet i deres høringsuttalelse. Det vises til avsnitt 4.1 nedenfor.)

3.6 Andre spørsmål

Det åpnes i lovforslaget § 12 (jf. forordningens art. 67 nr. 2) for at et SE med aksjekapital i euro skal kunne føre årsregnskap i euro. Forholdet mellom denne bestemmelse og regnskapsloven av 1998 § 3-4, som krever føring av årsregnskap i norsk mynt, bør kommenteres av Justisdepartementet.

Justisdepartementet foreslår at et SE som har vedtatt å flytte sete, skal tilføre betegnelsen ”under flytting” i all sin korrespondanse. Behovet for et slikt varsel i korrespondansen er utvilsomt til stede, men det bør etter vårt syn vurderes om andre formuleringer kan være mer opplysende. En formulering som ”selskapets forretningskontor er vedtatt flyttet til” vil vel være mer dekkende for de faktiske forhold.

4.       Ad merknader fra Kredittilsynet

4.1    Rett før avgivelsen av denne høringsuttalelsen har FNH mottatt kopi av Kredittilsynets uttalelse avgitt i brev 30.07.04 til Justisdepartementet. Vi har ved gjennomgangen av brevet festet oss ved henvisningene til det lovutkastet som skal være fremlagt når det gjelder vern av samfunnsinteresser (se avsnitt 3.5 foran).

Det sentrale ved dette lovutkastet er at Finansdepartementet/Kredittilsynet ønsker å innta hjemlene for mulige myndighetsinngrep direkte i de enkelte finanslover, og at hjemlene ønskes gjort gjeldende både med sikte på flytting og ved fusjon av SE-selskaper - såfremt flyttingen eller fusjonen får som virkning at et selskap som er underlagt tilsyn av Kredittilsynet, ikke lenger vil ha forretningssted i Norge. Lovhjemlene er foreslått utformet slik at flytting/fusjon ikke vil kunne gjennomføres ”dersom Kongen har innsigelser mot stiftelsen”. Dessuten presiseres det: ”Innsigelsene må i henhold til lov om europeisk selskap være basert på offentlighetens interesser.”

FNH mener at denne lovteknikk vil være vesentlig mer hensiktsmessig enn den det er lagt opp til i Justisdepartementets notat. For det første vil regelen fremstå som en ”skal”-regel, og for det andre knytter man avgjørelseskriteriene til EU-forordningen.

Hvis Justisdepartementet velger en slik tilnærmingsmåte, ber vi om at man samtidig overveier om det vil kunne gis en mer instruktiv rettledning om rettsforståelsen i forarbeidene. Vi viser i den sammenheng til det som er gjort i Danmark på dette området, se avsnitt 3.5 foran.

Rent lovteknisk vil vi videre foreslå den endring i Finansdepartementets lovforslag at den tilføyelse som gjøres i fbl. § 31 (og tilsvarende i de andre bestemmelsene), ikke tas inn i samme paragrafledd, men skilles ut som et eget ledd. Dette vil etter vårt syn markere at de nye reglene skiller seg fra de regler som allerede står i loven. Forskjellen gjelder først og fremst de materielle vilkår vedrørende forvaltningens avgjørelse. Etter omstendighetene bør imidlertid dette også få konsekvenser med henblikk på saksbehandlingsreglene. Det synes ikke uten videre hensiktsmessig at en sak av denne art (hvor det lovbestemte vurderingskriteriet er så stramt avgrenset) skal fremlegges for fylkestinget til uttalelse.

Vi vil be om at også dette vurderes nærmere i forbindelse med utarbeidelsen av lovproposisjonen.

Med vennlig hilsen

FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON

Finans og juridisk avdeling

Arne Skauge

Adm. direktør                                                          Sverre Dyrhaug

Direktør

Kopi: Finansdepartementet

Kredittilsynet