Justis- og politidepartementet
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO
Dato: 01.06.2004
Vår ref.: 2004/00277
FJA/BEH
Deres ref.: 200405421 EP VIL/an
Det vises til Justisdepartementets høringsbrev 06.05.2004 vedr. ovennevnte.
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) støtter norsk deltagelse i mellomstatlig samarbeid som letter og effektiviserer inndrivingen av pengekrav på tvers av landegrensene. Vi har i de senere år vært vitne til en omfattende internasjonalisering av kapitalmarkedene. Denne utviklingen har medført et stadig større innslag av utenlandskbaserte finansinstitusjoner (i stor grad nordiske) i Norge samtidig som omfanget av direkte tjenesteyting på tvers av landegrensene er i stadig økning. Samtidig er befolkningen blitt mer mobil. Konsekvensen av dette er at det oftere enn tidligere etableres gjeldsforhold hvor kreditor og debitor er etablert/bosatt i forskjellige land.
Utkastet til nordisk avtale om informasjonsutveksling i inndrivingssaker gjelder både private og offentligrettslige krav, og omfatter opplysninger om en skyldners eiendeler og inntekter m.v. Dette gjelder opplysninger (også taushetsbelagte) som vedkommende myndighet selv har eller som kan hentes fra registre e.l. Avtaleutkastet vil således kunne bli et viktig bidrag for å lette innkrevingen av utestående krav hvor skyldner og fordringshaver er bosatt/etablert i forskjellige nordiske land. Etter vår oppfatning ville imidlertid avtaleutkastet vært enda mer effektivt dersom også private kreditorer på bestemte vilkår ble gitt adgang til å innhente informasjon direktefra utenlandske myndigheter. Dette vil bli kommentert straks nedenfor.
FNH har følgende merknader til avtaleutkastet:
Materielt virkeområde:
Som nevnt innledningsvis omfattes også private krav av avtaleutkastet. Etter avtaleutkastet art. 2 nr. 1 bokstav b) gjelder imidlertid adgangen for kreditor til direkteå innhente informasjon fra utenlandsk myndighet kun offentligrettslige fordringer. Det vil si at opplysningsutvekslingen for private kravs vedkommende må skje gjennom de berørte lands innkrevingsmyndigheter. Departementet fremhever at et viktig hensyn her er at den søkende myndighet (kreditor) ikke skal måtte dokumentere kravet overfor den anmodede myndighet. En slik regel krever stor grad av tillit til at de søkende myndigheter ikke misbruker retten til å hente ut opplysninger, og det antas at man vanskelig kan legge til grunn en slik tillit overfor en ”hvilken som helst privat kreditor”.
FNH har forståelse for at det ikke vil være forsvarlig å gi en ”hvilken som helst privat kreditor” adgang til å innhente opplysninger om skyldneren direkte fra utenlandske myndigheter. Som departementet imidlertid selv påpeker kan privatrettslige fordringer i stor grad inndrives på tvers av landegrensene i Norden, jf særlig lov om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område og lov om gjennomføring av Luganokonvensjonen. Etter disse reglene knyttes det visse innkrevingsrettslige virkninger til at et privat krav har tvangsgrunnlag gjennom en rettskraftig dom eller annen beslutning av offentlig myndighet. Krav som omfattes av de nevnte konvensjoner vil normalt ha vært undergitt en forsvarlig behandling av nasjonal domstol eller andre myndigheter. Vi kan derfor vanskelig se at misbruksfaren vil være spesielt stor dersom private kreditorer for slike krav gis anledning til innhente opplysninger om for eksempel skyldnerens eiendeler og inntekter direkte fra vedkommende utenlandske myndighet. FNH ber av denne grunn departementet vurdere om retten til å innhente opplysninger etter avtaleutkastet art. 2 bokstav b) også bør utvides til private krav som omfattes av konvensjon om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område og Luganokonvensjonen.
Forbehold i forbindelse med ratifiseringen:
Etter bilag B kan en stat forbeholde seg retten til ikke å gi ut opplysninger som skal anvendes i den søkende staten for inndriving av en privatrettslig fordring. FNH er enig med departementet i at det neppe er prinsipielle grunner til at Norge skal ta forbehold her.
FNH anser det, i likhet med departementet, likevel hensiktsmessig at èn statlig innkrevingsmyndighet får i oppgave å ta i mot og svare på anmodninger om informasjon fra utenlandske myndigheter i forbindelse med innkreving av private krav. I motsatt fall må anmodningen fremmes for den lokale namsmyndighet. Dette vil selvsagt skape en unødig arbeidsbyrde for den enkelte namsmyndighet, men også medføre problemer for den anmodende stats myndighet som må finne frem til kompetent norsk namsmyndighet. Vi tar til etterretning at myndigheten foreslås lagt til Statens Innkrevingssentral.
For øvrig foranlediger ikke høringssaken merknader fra FNHs side.
Vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON
Finans og juridisk avdeling
Bjørn Eirik Hansen
Kontorsjef