Justisepartementet
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO
Att: Aud Slettemoen
14.09.2005
Vår ref: 2005/00343 – SPA/ØF
Deres ref:200411809 EP ASL/bj
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser til Justisdepartementets brev av 31. mai 2005 med forslag om endringer i lov 16. juni 1989 nr 69 om forsikringsavtaler. Høringsfrist er 15. september.
Forslaget består av følgende hovedpunkter;
Forsikringsselskaper skal ikke uten saklig grunn kunne nekte en person forsikring på vanlige avtalevilkår.A
vslag på forsikring skal begrunnes.
Forhold som loven forbyr selskapet å kreve opplyst, kan ikke begrunne avslag på forsikring.
Avslag på forsikring skal etter loven kunne bringes inn for Forsikringsskadenemnda.
I FNHs hovedsynspunkter på forslagene
FNH støtter i hovedsak forslagene under punkt 1, 2 og 3, men vil understreke at det er påkrevet med enkelte avgrensninger og presiseringer for at bestemmelsene skal kunne bli hensiktsmessige i forhold til det reelle behovet samt medføre færrest mulige tolkningsproblemer med tilhørende mulige konflikter.
FNH støtter også forslaget under punkt 4, forutsatt at temaet for klagebehandlingen ved Forsikringklagekontoret og Forsikringsskadenemda avgrenses til å vurdere om selskapene har gitt tilstrekkelig begrunnelse i henhold til lovens krav. Klagebehandlingen bør også kunne vurdere om bestemmelsenes 3. ledd er oppfylt.
Den kan imidlertid ikke omfatte realitetsoverprøving av de enkelte selskapenes konkrete risikovurdering, - herunder vurderinger som medfører at de eventuelt finner å måtte avslå en forsikring basert på et risikomessig og forretningsmessig grunnlag.
I en slik eventuell fullstendig og bred prøving av alle sider av et spørsmål om det er saklig å nekte en konkret forespørsel om forsikring, vil en overprøvingsinstans måtte gå inn og vurdere og eventuelt intervenere i selskapenes risiko- og forretningsmessige vurderinger i tilknytning til driften av virksomheten. Dette er spørsmål og vurderinger som Forsikringklagekontoret (FKK) og Forsikringsskadenemndene (FSN) ikke kan eller bør behandle.
Full og reell prøving av saklighetsspørsmålet i lovbestemmelsene, må i så fall skje ved domstolene.
II Bakgrunn og behov for lovendring, - på hvilket område
FNH viser til at departementet i høringsbrevet gir klart uttrykk for at det har merket seg at usaklig nektelse av forsikring ikke er et omfattende problem men at det må antas å høre til unntakene i den grad det forekommer. Videre uttaler departementet at det ikke har grunnlag som underbygger at usaklig nektelse av forsikring er et større problem i dag enn da Forsikringsavtalelovutvalget vurderte spørsmålet (og kom til at det ikke var behov for lovregulering). Departementet viser i høringsbrevet videre til at prisloven senere er opphevet og at det fremkom enkelte forslag i NOU 2000:23 (Røsægutvalget). Endelig viser departementet til at nekting av forsikring kan ramme den enkelte tungt fordi forskjellige slags forsikringer utgjør en vesentlig del av folks følelse av trygghet. Departementet mener derfor at det kan være grunn til å vurdere lovendring med sikte på en mer avklart situasjon, også fordi det er usikkert om en slik regel kan utledes av dagens lovgivning og praksis.
FNH deler departementets syn på at dette ikke er noe stort problem. FNH mener at det ikke er påvist at det virkelig er behov for de regler som nå foreslås.
Samtidig ser vi at det for de enkeltpersoner som har behov for økonomisk trygghet er av betydning at de kan få en lovmessig forankret sikring av sitt krav på saklig vurdering, behandling og begrunnelse, selv om de reelt sett i praksis også er sikret en saklig behandling slik praksis er i dag.
FNH mener dette bakteppet og departementets situasjonsbeskrivelse er dekkende og må reflekteres i en eventuell lovendring på en slik måte at den både er tilstrekkelig presis og heller ikke videre enn det er behov og legitimt grunnlag for. Slik sett må lovendringen blant annet avgrenses til å gjelde privatforsikringer / forbrukerforhold. Det synes ikke å være behovsmessig legitimitet i å innføre dette for næringslivskunder. Samtidig er det ikke anført noen konsekvensvurderinger av om man skulle tenke seg slike regler på næringsområdet.
(Et eksempel som kan understøtte dette er yrkesskadeforsikring som er en lovpålagt ordning. Det var der tidlig uttalt frykt for at næringsdrivende ville kunne bli nektet forsikring med den følge at de ble stående uforsikret. Næringen opprettet derfor en poolordning hvor forsikringspliktige arbeidsgivere som ikke fikk tegnet forsikring i et selskap, kunne få avdekket seg. Denne poolordningen har i løpet av sin snart 15 årige historie hatt under en håndfull saker til vurdering. Selv disse har stort sett så fått forsikring etter ny vurdering i et selskap. Et par andre eksempler fra næringsområdet de siste årene er trehoteller og asylmottak. Det synes uomtvistet at de få tilfellene hvor det har vært problem med å etablere forsikring, er dette klart risikomessig betinget. Det har klart ikke vært grunnlag for å påstå usaklighet. Så vidt vi har registrert er det heller ikke fremholdt usaklighet her.)
III Nødvendige grunnprinsipper for fungerende forsikring i markedet
Som bakgrunn for de videre kommentarene ser vi det som hensiktsmessig kort å peke på noen sentrale forhold når det gjelder risikovurdering og premieberegning i forsikring, da vi mener det har relevans for fortolkningen og anvendelse av lovbestemmelsene.
Innholdet i hva som må anses for vanlige og aksepterte vilkår for overtakelse av risiko i et marked vil kunne varierer fra generell ”standardpris”, via ulike typer prisdifferensiering, forbehold, betingelser, unntak, sikkerhetsforskrifter, spesielle forhøyede egenandeler, franchise, rabatteringer, førsterisikodekninger og til avslag fordi selskapet ikke ser seg i stand til å overta en risiko.
Saklighetskriteriet – herunder forståelsen av lovens kriterium; ”vanlige vilkår” må reflektere dette. FNH ber om at dette fremkommer i særmerknadene.
Det er – generelt sett – svært sjelden aktuelt kun med individualisert vurdering og prissetting. Vurderings- og prisingsmekanismene baserer seg på at det er funnet å være statistisk sammenheng mellom visse kjennetegn og erfart risiko (for skade, uførhet, død osv). Slike kjennetegn kan (selvfølgelig variabelt med type forsikring) for eksempel være biltype, kjørelengde, bosted, alder, sykdommer, fritidsaktiviteter i form av ekstremsport, sosio-økonomiske forhold, skadehistorikk, betalingsanmerkninger, forebyggings- og sikringstiltak med sikte på redusert skade m.m.m.
Basert på en kartlegging av en del ulike kjennetegn hos en potensiell kunde, henføres så denne under en ”risiko-/prisgruppe” med tilsvarende andre kunder. En kunde med andre karakteristika i form av andre faktorer av risikomessig betydning, henføres til en annen prisgruppe men for denne ”like” kunder.
Når det gjelder individuelle personforsikringer er det noe vanligere å benytte mer individualisert vurdering eller mindre risikogrupper enn det man kan se på enkelte andre områder som for eksempel ulykkesforsikringer. Hvor spesifikke eller grovkornede vurderingene og gruppeinndelingene er, varierer med type forsikring og omfanget av forhold som påvirker risikobildet.
Denne praksis vil måtte reflekteres i hvilke krav til begrunnelse som stilles i lovbestemmelsenes fjerde ledd hvor det nedfelles at selskapet skal redegjøre ”nærmere for de konkrete risikovurderinger som er foretatt.”
Begrunnelsespliktens omfang bør presiseres til å korrespondere med denne ”grupperisikotenkningen”. Kunden kan ikke forvente å få en begrunnelse for at vedkommende som individ med sikkerhet har en overrisiko, men at vedkommende kunde – med de og de karakteristika – tilhører en gruppe som erfaringsmessig har slik eller slik forhøyet eller redusert risiko.
I en del tilfeller vil det også være aktuelt å ta forbehold (for eksempel for rygglidelser hos en kunde som har ryggplager fra før) eller stille betingelser (for eksempel om sikringstiltak i form av brann- eller innbruddssikringer) for å kunne overta en risiko. I noen tilfeller vil det – særlig fordi det kan være uaktuelt å ta forbehold eller ikke mulig å foreta en risikovurdering og å sette en ”riktig” pris – kunne være nødvendig å nekte forsikring.
I de tilfellene hvor det faktisk er personindividuell vurdering (alene eller i tillegg til gruppevurderingen), vil det være rimelig at det stilles tilsvarende strengere krav til at også begrunnelsen er mer individualisert.
Hensikten med disse helt nødvendige differensieringskriteriene er å oppnå en – for alle kundene / kundegruppene – riktigst mulig pris i forhold til risiko.
Slik differensiering er helt nødvendig og avgjørende for at forsikringsselskapene skal tilfredsstille kravene om sammenheng mellom risiko og pris og for at markedet skal fungere.
FNH viser til departementets mange uttalelser i høringsnotatet om at forslagene ikke er ment å gripe inn i disse forhold, da differensiert risikovurdering og prising m.m. (forbehold, pålegg, avslag) anses helt nødvendig og fundamentalt for forsikringsvirksomhet i et marked.
Departementet understreker at lovforslaget ikke har til hensikt å pålegge selskapene å påta seg noen økt risiko i forhold til dagens praksis, samt at forslagene heller ikke tar sikte på å gripe inn i gjeldende praksis med å kreve økt premie eller særlige vilkår hvor det foreligger særskilt risiko.
FNH legger etter dette til grunn at forslaget er ment å fange opp og beskytte enkeltpersoner mot usaklige avvik fra alminnelig praksis, og ber om at dette fremkommer klart i forarbeidene.
IV Anvendelsesområdet
Som det fremkommer i departementets behovsbeskrivelse og øvrig begrepsbruk i høringsnotat retter forslaget seg mot enkeltpersoner / forbrukere.
FNH ber om at det fremkommer klart at bestemmelsene gjelder denne gruppen forsikringskunder. Vi mener denne avklaringen er nødvendig da selve lovteksten i forslaget er generell og vid.
Vi mener at det verken er påvist behov for eller tilstrekkelig utredet eller vurdert konsekvensene av at slike regler eventuelt også skulle gjelde overfor næringsdrivende kunder som for eksempel etablerer kollektive forsikringer med spesielle tilknyttede dekninger, rettigheter og sammensatte forsikringsløsninger.
V De konkrete forslagene til endringer i §§ 3-10 og 12-12
Bestemmelsene er parallelle. Vi har derfor i det videre valgt å knytte kommentarene til de respektive leddene i de to lovbestemmelsene samlet.
VI §§ 3-10 og 12-12 første og annet ledd – saklig grunn
Lovforslagets første ledd lyder:
Selskapet kan ikke uten saklig grunn nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som selskapet ellers tilbyr allmennheten.
Annet ledd lyder:
Som saklig grunn for avslag regnes at det foreligger særlige forhold knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade, samt andre særlige forhold som medfører at avslaget ikke kan anses urimelig overfor den enkelte.
Som nevnt over forstår vi forslaget til å ikke gripe inn i etablert vanlig praksis mht ulike former for prisdifferensieringer og betingelser / forbehold dersom det er praksis og kriterier som det enkelte selskap anvender som generelle kriterier for å kunne ha nødvendig og tilstrekkelig kontroll på den risikoen de påtar seg. Slike forhold må ut fra å være vanlige og generelt praktiserte vilkår, anses som saklige.
Vi vil nevne noen eksempler for å illustrere dette. Disse er tatt både fra liv- og skadesiden.
Slike forhold kan for eksempel være tegningsbestemmelser og vilkår i de enkelte selskapene om at en forsikringsdekning bare selges som tilleggsdekning til en annen (grunn-)dekning (bilkasko kun som tillegg til ansvarsforsikring), at visse produkter bare tilbys til visse kundegrupper (f eks superdekninger basert på spesialbefaring av objektet), spesial- eller premium-dekninger bare til visse kategorier (total-) kunder, at det stilles krav til statsborgerskap eller botid i Norge (som kan være aktuelt for visse personforsikringer), at kunden registrerer båten i Småbåtregistret, at bygninger er sikret på bestemte måter m.m.m.
Dette vil være generelle kriterier og prinsipper for risikoovertakelse av parallell karakter til departementets eksempel med selskaper som tilbyr forsikringer av en viss type bare til en bestemt krets (for eksempel medlemmer av bestemte organisasjoner).
Departementets eksempel gjelder konkret begrepet ”allmennheten”.
Vi mener at den begrunnelsen som bærer departementets eksempel, er av generell karakter og derfor bør anvendes tilsvarende på de kriterier vi har nevnt og som selskapene har satt for å avgrense og konkretisere betingelsene for den risiko som de forretningsmessig påtar seg. Forutsetningen må være at det er kriterier som anvendes generelt av selskapet overfor alle kunder av tilsvarende kategori i markedet.
Slike ulike avgrensningskriterier må da anses som å være ”vanlige vilkår” – eller betingelser - som selskapet ”ellers tilbyr allmenheten”.
FNH legger med andre ord til grunn at begrepet ”vanlige vilkår” må forstås til å være selskapets generelle kriterier, krav og retningslinjer som er betingelser og kriterier som alle potensielle kunder blir møtt med. Vi mener og antar at saklighetskravet her må være oppfylt, og anmoder departementet om i lovforarbeidene å innarbeide kommentarer om dette tilsvarende det departementet har gjort når det gjelder avgrensningen av kundegruppen.
FNH mener det er helt essensielt – og at det klart er saklig - at et forsikringsselskap selv kan avgrense det forretningsområdet / de risikotyper det ser seg i stand til å overta. Forutsetningen for at dette skal anses saklig i hht den aktuelle bestemmelsen må være at de potensielle kundene behandles etter like kriterier.
Departementet nedfeller følgende kommentar i tilknytningen til forslaget:
”Forsikringsselskapene er private aktører som drives etter forretningsmessige prinsipper, og det ligger også i forsikringsvirksomhetsloven §7-6 at det skal være et visst samsvar mellom premie og den risiko selskapet påtar seg. Hensynet til inntjening og nødvendigheten av å beskytte seg mot uønsket risiki står sentralt i selskapenes vurderinger. Forsikringsselskapene må derfor kunne legge til grunn en risikobetraktning ved vurderingen av om selskapet vil tilby en person et forsikringsprodukt eller ikke, og de må kunne nekte å tilby forsikring eller oppstille særskilte vilkår der man finner at risikoen er uønsket høy. Annet ledd presiserer derfor at en slik risikobetraktning er å anse som saklig grunn. Forutsetningen er at denne risikovurderingen er forsvarlig.”
FNH er av den oppfatning at dette gir en god beskrivelse av at det må anses saklig å nekte å overta en risiko dersom den av selskapet vurderes til å være uønsket høy og / eller det av andre grunner vil være vanskelig å ”matche” risikoen med ”riktig” pris eller hensiktsmessige betingelser for øvrig.
Tilsvarende kan også gjelde hvor risikoen av annen grunn er så spesiell at et selskap ikke finner det forretningsmessig forsvarlig å ta den på seg. Det vises her til det vi har fremholdt innledningsvis om at et grunnprinsipp for forsikring er inndeling av risikoer i grupper. Forutsetningen for forsvarlig forsikringsdrift er at det er grunnlag for å utjevne risikoen mellom kunder i forsikringsselskapets kundefellesskap. Det kan i praksis tenkes at visse risikoer er av så spesiell karakter at et selskap etter sin forsikringsporteføljes art og sammensetning ikke ser det riktig å ta inn slike helt spesielle risikoer nettopp fordi det ikke er andre kunder av samme kategori å spre risikoen på (på en rimelig måte). Dette henger også sammen med at noen typer risiki er så spesielle at selskapene ikke finner å kunne bygge opp nødvendig kompetanse til å kunne foreta en nødvendig gjennomgang og vurdering av denne type risiko. Dette gjelder dog primært for næringslivsforsikring samt for små selskaper med mer nisjepreget satsning.
På denne bakgrunn ber vi om at departementets vurderinger slik de fremkommer her – supplert med de tilleggsbetraktningene vi har nevnt - inntas under merknadene til de enkelte bestemmelsene i et lovforslag.
Departementet ber videre spesielt om merknader og synspunkter både når det gjelder betalingsanmerkninger men også om høringsinstansene mener at det er andre typer personopplysninger som reiser særlige spørsmål i forhold til selskapenes risikovurderinger og spørsmålet om det foreligger skalig grunn til å nekte å tilby forsikring.
FNH mener at den eneste riktige lovgivningsmessige tilnærming til slike spørsmål om ulike enkeltstående faktorer som kan være aktuelle å anvende i risikovurderingen, bør være at forsikringsavtaleloven er ”generell” (slik som foreslått ved det generelle saklighetskravet) og ikke regulerer enkeltstående ulike risikoparametre spesifikt. Vi mener det vil være en uheldig lovgivningsteknikk om man på ulike tidspunkt og på mer eller mindre konkret og situasjonsbetinget grunnlag, plukke ut og spesialregulere enkelte spesifikke kriterier eller risikoparametre.
Anvendelsen av saklighetskravet i loven må så baseres på den risikomessige betydningen av ulike kriterier. Dersom den er klar / stor / signifikant, bør anvendelsen av kriteriet anses å være saklig.
(Vi ser her bort fra at det kan være naturlig at samfunnet for å verne spesielle grupper, interesser eller friheter helt generelt, forbyr å legge vekt på visse diskrimineringskriterier som rase, religion samt genetisk testbaserte opplysninger i hht bioteknologilovgivningen. Dette vil da være forhold som ingen – og da heller ikke forsikringsselskapene – kan vektlegge.)
Saklighetsvurderingen må slik FNH ser det, med andre ord ikke variere med hva slags art eller type enkeltopplysning det dreier seg om (forhold knyttet til utstyr eller type bil, brukeren, en persons helse, økonomien, vedkommendes handlingsmønster og måte å ta vare på det forsikrede objekt, sikrings - eller forebyggingstiltak eller andre forhold), men basere seg på om selskapet har statistisk signifikant grunnlag for at visse kriterier faktisk er gode indikator på forhøyet eller redusert risiko (og dermed om kriteriet kan anvendes til å differensiere premien eller eventuelt i siste instans indikere at risikoen er så høy eller spesiell at den ikke kan overtas).
Gitt at en faktor rent faktisk og statistisk viser seg å være et godt kriterium for å skille på god og dårlig risiko, bør det anses saklig å anvende denne i relasjon til forsikringsavtalelovens regler. Noe annet er som nevnt om annen lovgivning på generell basis spesialregulerer visse forhold eller interesser.
Departementet har i tilknytning til det alternative kriteriet ”andre særlige forhold”, gitt noen eksempler.
FNH forutsetter at det bare er eksempler og ingen uttømmende opplisting, men at bestemmelsen er ment å gi grunnlag for å vektlegge ulike konkrete forhold som da må underlegges en rimelighetsvurdering.
Et par andre eksempler som må kunne tenkes aktuelt vil etter vårt syn være kunder med gammel uoppgjort gjeld til selskapet eller kunder som for eksempel tidligere er sagt opp i henhold til forsikringsavtalelovens regler pga svært omfattende skadehistorikk.
VII §§ 3-10 og 12-12 tredje ledd – avslag basert på ”urettmessig” opplysning
Lovforslagets tredje ledd lyder:
Bygger avslaget på opplysninger som selskapet etter særskilt bestemmelse i eller i medhold av lov er avskåret fra å kreve fra forsikringstakeren eller den sikrede, anses dette ikke for å være saklig grunn.
FNH støtter departementets forslag.
VIII §§ 3-10 og 12-12 fjerde og femte ledd – begrunnelse
Lovforslagets fjerde ledd lyder:
Kunden skal underrettes om avslag og om begrunnelsen for dette uten ugrunnet opphold, om ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Begrunnelsen skal angi hvilke forhold som ligger til grunn for avslaget, samt hvilket av alternativene i annet ledd som forholdet anses å knytte seg til. Om kunden ber om det, skal det også redegjøres nærmere for de konkrete risikovurderinger som er foretatt.
Lovforlagets femte ledd lyder:
Underretningen om avslag skal inneholde opplysninger om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtaleloven inn for en klagenemnd, jfr. § 20-1
FNH ser det naturlig at det gis en begrunnelse i en situasjon der forsikringsselskapet nekter å inngå forsikringsavtale med en kunde.
Det er naturlig at form og innhold ikke er forsøkt regulert uttømmende i en lovbestemmelse, da ulike produkter med ulik risikovurdering, varierende kommunikasjonssituasjoner med potensielle kunder, ulike og både individuelt konkrete og helt generelle avslagsgrunner m.m. vil måtte føre til at begrunnelsene varierer i form og innhold samt hvor omfattende det er hensiktsmessig at de er for den enkelte kunde. Departementet uttaler jo også at kravet til begrunnelse ikke bør gå lenger enn det som er nødvendig.
Når det gjelder nærmere om utforming av en begrunnelse for at den skal tilfredsstille lovens krav, viser vi til det som er sagt under avsnittet foran om nødvendige grunnprinsipper. Vi omtalte der at risikovurdering og gruppedifferensiering skjer ut fra visse karakteristika av risikomessig betydning, og i noen grad individuelle vurderinger i tillegg til gruppevurderingen (personforsikring). Kunden kan som nevnt foran, ikke ha krav på eller forvente å få en begrunnelse for at vedkommende som individ med sikkerhet har en overrisiko, men at vedkommende kunde – med vedkommendes karakteristika – tilhører en gruppe som erfaringsmessig har slik eller slik forhøyet eller redusert risiko.
IX Særlig om overprøving og klagebehandling
Når det gjelder klagemulighet og overprøving er det uttrykt at dette kan skje ved Forsikringklagekontoret / Forsikringsskadenemnda.
Denne klagebehandlingen må slik vi ser det nødvendigvis være avgrenset, og ber om at det kommer frem i lovbestemmelsene, alternativt i merknadene.
FNH ser at det kan være naturlig og hensiktmessig at FSN gis adgang til å vurdere om kunden har fått en begrunnelse som er tilfredsstillende i henhold til 4. ledd hhv § 3-10 og §12-12. FSN bør forutsetningsvis ha kompetanse til å vurdere om lovens krav her skal anses oppfylt.
Dersom FSN kommer til at så ikke er tilfelle, må den kunne konkludere med at kunden har krav på en ny eller bedre begrunnelse. Det bør presiseres – enten i loven eller i merknadene - at konsekvensene av at FSN eventuelt kommer til at begrunnelsen er mangelfull, ikke er at selskapet automatisk da blir forpliktet til å inngå kontrakt med kunden.
FSN må også kunne vurdere spørsmålet om bestemmelsenes tredje ledd er tilfredsstilt.
FNH går imidlertid på det sterkeste mot at FSN i full bredde skal kunne overprøve selskapets reelle risikovurdering i en klagebehandling.
Skulle klagebehandlingen ved FSN være en full prøving av alle sider ved et saklighetskrav, ville det medføre at man reelt overprøvde selskapets faglige baserte risikovurdering som jo er et helt sentralt element i den forretningsmessige ansvarlige driften at et forsikringsselskap.
Vi antar at heller ikke departementet (slik høringsnotatet er utformet med henvisninger til at selskapene fortsatt skal ha frihet og ansvar i hht rammene i forsikringsvirksomhetsloven og at ”lovforslaget ikke har til hensikt å pålegge selskapene å påta seg noen økt risiko i forhold til dagens praksis”) har ment at slike risiko- og forretningsmessige vurderinger som må knyttes opp mot for eksempel de krav selskapene har på seg i forsikringsvirksomhetslovens §§ 7-6 og 7-7,bør ligge andre steder enn i selskapet selv samt selvfølgelig hos Kredittilsynet som rette myndighet.
Vi ber om at dette kommer klart frem av lovbestemmelsen eventuelt i merknadene.
FKK / FSN har ikke- og bør etter vårt syn ikke besettes med – et slikt omfattende spekter av ulik fagkompetanse som er nødvendig for å kunne foreta en fullstendig vurdering av alle sider av slike spørsmål (aktuariell, medisinsk, sosioøkonomisk, statsitisk, teknisk m.m.). Skulle FKK / FSN hatt en full prøvingsadgang ville det reelt tilsi at dels FKK men i hvert fall FSN måtte vært ”satt opp med” breddekompetanse som ”matchet” selskapenes ulike brede fagmiljøer.
Videre er den saksbehandlingsformen som kontorets og nemndenes drift er basert på, ikke
egnet til å belyse slike spørsmål i nødvendig bredde og dybde.
Endelig vil det være prinsipielt galt om denne klageordningen - som er satt opp for å løse rettslige spørsmål i tilknytning til forsikringskontrakter og avtaleforhold - skulle ta stilling til risikomessige spørsmål som på en så spesiell måte griper direkte inn i forretningsdriften.
På den annen side ser FNH at selskapenes praksis må kunne vurderes opp mot en slik rettslig standard som det foreslåtte saklighetskravet representerer. Slik full og reell saklighetsvurdering må skje ved domstolene som kan oppnevne særskilte sakkyndige etter behov.
FNH mener på denne bakgrunn at FKK / FSN må forestå en klart begrenset klagebehandling.
Det synes som om det i enkelte sammenhenger har vært fremholdt at FKK / FSN faktisk i dag foretar bred behandling av saker om nektelse av forsikring. Dette kan etter vårt skjønn ikke sies å være tilfelle i den forstand vi her har omtalt full og bred saklighetsvurdering.
Dette kan belyses ved å vise til brev av 5. juli 2005 fra FKK til Nevnden for Helsebedømmelse.
Det siteres;
”Så vidt vites er derfor alle henvendelser fra kontoret i saker vedrørende avslag på søknad om forsikring begrunnet i søkerens helse vært rettet til det aktuelle selskapet med spørsmål om selskapet kan forelegge saken for nevnden [Nevnden for Helsebedømmelse, vår mrkn]. Med andre ord har kontoret spurt om selskapet vil benytte sin mulighet til å be om nevndens anbefaling til bedømmelse av enkeltsøknader om forsikring av vanskelig medisinsk karakter.”
Dette viser at FKK når det gjelder slike spørsmål ikke har noen praksis på å prøve selve realiteten (i form av å overprøve selskapenes forsikringsrisikomessige vurderinger) i slike spørsmål. Kontoret har derimot heller inntatt en rolle som mellomledd i dialogen og forsøker å få selskapene til å foreta en ny vurdering av realitet eller av avgitt begrunnelse.
Slik praksis er det intet i veien for at de viderefører også etter at lovforslaget eventuelt er vedtatt. (I parentes skal det bemerkes at Nevnden for Helsebedømmelse ikke er noen overprøvingsinstans, men et veiledende rådgivende organ.)
I og med at det kan synes som om at det er ulikt bilde av – og kanskje manglende informasjon om - hva slags behandling FKK har av slike saker er det derfor behov for at merknadene til lovbestemmelsene reflekterer og presiserer klageinstansens avgrensede kompetanse og behandling av slike saker.
Det siteres i så måte videre fra brevet;
”Forsikringklagekontoret ser det som sin hovedoppgave å løse tvister mellom forsikringsselskapene og kundene i minnelighet. Klager som gjelder avslag på søknader om personforsikringer er ikke så ofte forekommende, men de byr på spesielle problem når begrunnelsen er basert på medisinske vurderinger. Den beskrevne fremgangsmåte har, som det fremgår overfor, både løst foreliggende konflikter og/eller medført at klager har fått en mer utfyllende begrunnelse for at avslag som gjør det lettere å akseptere.”
Full prøving av om lovens saklighetskrav er oppfylt vil måtte skje ved domstolene som kan oppnevne særlige sakkyndige etter behov, og hvor partenes adgang til vitneførsler, bevisførsler og muntlige forhandlinger er av en helt annen karakter enn det vil være ved FKK/FSN.
Avsluttende kommentarer
FNH vil til slutt ta opp en problemstilling som ikke er tatt opp av departementet i høringsnotatet.
Selskapenes konsesjoner fra Datatilsynet inneholder regler om at selskapene har sletteplikt for dokumentasjon i forbindelse med risikovurdering, tilbud m.m. knyttet til forsikringsavtaler som ikke ble inngått.
Dersom forsikringsavtaleloven skulle bli endret og begrunnelsesplikt og klagerett bli innført, forutsetter det at selskapene må kunne lagre nødvendig dokumentasjon til en slik klagebehandling. Konsesjonene må derfor eventuelt endres for å tilpasses lovendring på dette området. Vi ber om at departementet besørger dette ivaretatt i det videre arbeidet.
Med vennlig hilsen
FINANSNÆRINGENS HOVEDORGANISASJON
Øyvind Flatner
Avd.dir.