Justis- og politidepartementet
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO
2000 00331 Spbf
1. Vi viser til Justisdepartementets brev 07.03.05 hvor ovennevnte forslag sendes på høring.
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen i Norge vil i det følgende avgi felles uttalelse til departementets forslag.
De to foreninger går imot departementets forslag om å overføre tilsynsansvaret for fjernsynsovervåking til de kommunene som ønsker det. Vi er også imot at de enkelte kommunene skal kunne bestemme at fjernsynsovervåking skal være konsesjonspliktig. Vi vil i det følgende begrunne våre synspunkter om dette. Vi har ikke sterke motforestillinger til forslag om å overføre ansvaret for å inndrive tvangsmulkt som er ilagt etter personopplysningsloven § 47 til Statens Innkrevingssentral.
2. Det norske bankvesen blir i dag stadig utsatt for angrep fra kriminelle miljøer (norske og utenlandske). Dette dreier seg om ran av banker og verditransporter, tyveri, kortsvindel, identitetstyverier ol. Denne tendensen er økende og vi ser at de kriminelle benytter stadig mer brutale metoder for å oppnå sine mål. Bankene har de siste årene investert betydelige midler på sikkerhetstiltak for å få kontroll på denne utviklingen.
Fjernsynsovervåking av bankinstallasjoner (lokaler, minibanker og automatmiljø) har vist seg å være effektivt og kriminalitetsdempende. Det er mye som tyder på at de kriminelle vegrer seg for å gjøre anslag i lokaler hvor overvåking finner sted og hvor risikoen for å bli gjenkjent er tilstede. I saker hvor kunder har blitt utsatt for svindel/tyveri og hvor kort/legitimasjon senere er benyttet i bankens installasjoner, har politiet fått utlevert bilder fra overvåkings- kamera som dokumentasjon. Dette har bidratt til at mulighetene for oppklaring er vesentlig bedre.
3. De to foreningene er enig med departementet i at spørsmål knyttet til fjernsynsovervåking og personvern er et utpreget politisk spørsmål hvor meningene vil kunne variere fra sted til sted. Videre er det på det rene at behovet for fjernsynsovervåking vil kunne variere fra kommune til kommune. Departementet bruker dette som argument for at kommunene bør kunne overta tilsynsansvaret for fjernsynsovervåking, og mener at et av formålene med forslaget er å åpne for at kommunene selv skal kunne avgjøre hvor omfattende fjernsynsovervåkingen skal være. Etter vår oppfatning taler imidlertid dette tvert om for at tilsynsansvaret bør være sentralisert for å sikre ensartet rettsanvendelsen og skjønnsutøvelse på dette området. Av hensyn til sikkerheten for finansinstitusjonene, deres ansatte og kunder er det også viktig å ha et enhetlig sikkerhetssystem. Ulike systemer i ulike kommuner og manglende forutberegnelighet øker både risiko og kostnader.
En desentralisering av tilsynsansvaret vil etter vårt syn klart medføre at tilsynsmyndighetene dermed vil ha mindre kompetanse og erfaring enn dagens sentraliserte tilsynsmyndighet har. Dette vil, som departementet selv peker på, kunne innebære at det begås feil i saks- behandlingen. Selv om dette kan ”reduseres” ved opplæring og kontakt med Datatilsynet, vil det etter vårt syn alltid foreligge en risiko for feil og mindre grundig saksbehandling.
Ulik skjønnsutøvelse i disse spørsmålene er etter vårt syn i seg selv uheldig ut fra et ønske om likebehandling og forutsigbarhet. De enkelte kommuners holdninger til fjernsynsovervåking kan også bli påvirket av konkrete hendelser i lokalsamfunnet, som kan bidra til ytterligere endringer i praktiseringen av overvåking i den enkelte kommune. Imidlertid er ulik retts- anvendelse, herunder av selve grunnvilkåret i personopplysningsloven § 38, etter vårt syn mer alvorlig. Også dette kan etter departementets syn ”avdempes” gjennom opplæring og kontakt med Datatilsynet. At det foreligger en slik risiko er etter vårt syn i seg selv et tilstrekkelig argument for ikke å desentralisere tilsynsansvaret slik som foreslått.
Innen banknæringen er flere konsern representert over hele landet ved filialer og ekspedisjonskontorer. Fjernsynsovervåkingen for ett og samme konsern vil således bli underlagt særskilt tilsynsansvar i en rekke kommuner. Dette er uheldig både ut fra et driftsmessig og kostnadsmessig aspekt. Flere konsern gir i dag meldinger til Datatilsynet fra sentralt hold, herunder oversikt over alle anlegg som overvåkes. Dette skaper mulighet for ensartet og effektiv behandling og dokumentasjon på landsbasis. Desentralisering vil i tillegg til ulik behandling og uforutsigbarhet for alle aktører, også medføre betydelig merarbeid for institusjonen og tyngre brevveksling med de enkelte kommunene.
Vi har i og for seg forståelse for argumentet om at behovet for fjernsynsovervåking vil kunne variere fra sted til sted i landet, som et generelt synspunkt – forholdene er annerledes ved Youngstorget i Oslo enn i et lite grendelag i distrikts-Norge. Men argumentet holder ikke for så vidt gjelder sikring av bankkontorer og minibanker. Profesjonelle kriminelle finner fort de svakeste leddene i et sikkerhetsopplegg. Fra et sikkerhetsmessig ståsted vil ulik praktisering av regelverket derfor kunne gi en økt sikkerhetsrisiko i de kommuner hvor reglene praktiseres strengt (omfang og tid). Dette på grunn av at faren for å bli oppdaget eller gjenkjent blir mindre. Kommuner som har en liberal holdning til overvåking risikerer at situasjonen kommer ut av kontroll ved at både private personer og virksomheter praktiserer sine egne tolkninger.
Selv om det vil være enkelte fordeler med å overføre tilsynsansvaret til kommunene, er det etter vårt syn så store ulemper knyttet til dette forslaget at det ikke bør gjennomføres. Alle rutiner tilknyttet fjernsynsovervåking har blitt praktisert etter bestemmelser gitt i personopplysningsloven. Ettersom loven stiller så klare krav gir dette aktørene helt klare føringer på hvordan fjernsynsovervåkingen skal praktiseres. Dette virker betryggende både for banknæringen og for publikum. Loven er godt innarbeidet i bankvesenet og praktiseres likt, uavhengig av bank og geografisk beliggenhet.
For øvrig vises det til at fjernsynsovervåking av post- og banklokaler er underlagt særregler, jf personopplysningsforskriften § 8-4 tredje ledd. På grunn av særlige behov ved for eksempel etterforskning av ran, gir denne bestemmelsen adgang til forlenget lagringstid av billedopptak gjort i post- og banklokaler.
Et alternativ er at departementet som minimum vurderer et ”gruppefritak” for banker og andre finansinstitusjoner og virksomhet som drives i deres lokaler. Dette slik at bankene sikres et enhetlig system og praksis for lik virksomhet i de ulike kommunene. Det kan her vises til at bankenes virksomhet for øvrig er underlagt samlet og sentralt tilsyn og er basert på at bankene har god oversikt over administrative rutiner, herunder sikkerhetsrutiner. Dersom dette splittes opp vil dette øke både administrativ risiko og risikoen for kriminelle anslag.
4. Når det gjelder forslag om at kommunene selv skal kunne bestemme at fjernsynsovervåking skal være konsesjonspliktig, vil dette etter foreningenes syn ytterligere forsterke de problemene som er nevnt under punkt 3 ovenfor. Dette fordi kommunene i så fall vil få en mer aktiv rolle enn ved meldeplikt, noe som kan innebære enda større ulikheter når det gjelder rettsanvendelse og skjønnsutøvelse.
I tillegg vil konsesjonsplikt medføre merarbeid for ikke bare for søkerne og for kommunene. De enkelte institusjoner må i så fall som bakgrunn for hver konsesjonssøknad, etablere individuelle risikovurderinger for hvert objekt eller område som ønskes fjernsynsovervåket. Ved melding om fjernsynsovervåking blir det gjort en generell vurdering om hvorvidt overvåkingen vil bidra til å sikre medarbeidere, kunder og verdier, og således forebygger kriminelle handlinger. Dette kompliseres ytterligere ved at holdningene til fjernsynsovervåking i den enkelte kommune kan variere også ved skifte av politisk ledelse i kommunen.
5. Dersom det likevel besluttes å overføre ansvaret til kommunene, må spørsmål i forhold til klagebehandlingen avklares. Dersom kommunenes vedtak skal gå til Personvernnemnda oppstår spørsmål om Personvernnemnda bare skal kunne prøve lovhjemmelen, eller også skjønnet. I dag kan nemnda prøve begge deler. Men poenget med en overføring til kommunene er jo å la det "være opp til hver enkelt kommune å avgjøre hvordan personvernhensyn skal avveies mot andre kryssende hensyn". Da er det en risiko for at Personvernnemnda konkluderer med at skjønnet ligger innenfor lovens grenser, men at selve skjønnsutøvelsen ikke kan overprøves.
Dette må avklares i forarbeidene. Dersom skjønnsutøvelsen ikke kan overprøves, taler også dette klart imot overføringen som nevnt.
Med vennlig hilsen
for Finansnæringens Hovedorganisasjon for Sparebankforeningen i Norge
Dagny Raa Sven L’Abée-Lund
Kontorsjef Ass. direktør