Moderniseringsdepartementet
Det vises til Moderniseringsdepartementets høringsbrev 21.12.2004 vedrørende ovennevnte.
Finansnæringens Servicekontor (FNH) og Sparebankforeningens Servicekontor har følgende merknader til Moderniseringsdepartementets forslag til regler for utmåling og lemping av overtredelsesgebyr etter konkurranseloven § 29, jf § 31.
1. Forslag til regler om utmåling av overtredelsesgebyr
Forskriftsforslaget § 1 Virkeområde
FNH og Sparebankforeningen har ingen merknader til forskriftsforslaget § 1 første ledd, hvor det generelt vises til konkurranseloven § 29 og lempingsregelen etter § 31. Etter vår oppfatning fastsetter disse bestemmelser på en uttømmende måte rammene for forskriftens anvendelsesområde. Vi stiller derfor spørsmål ved behovet for forskriftsforslaget § 1, annet ledd hvor det uttrykkelig presiseres at reglene gjelder ”tilsvarende” for sammenslutninger av foretak. Det minnes i denne sammenheng om at det ved lov 17.12.2004 nr. 100 ble foretatt en tilføyelse i konkurranseloven § 29 som presiserer at også ”sammenslutninger av foretak” kan ilegges overtredelsesgebyr.
Forskriftsforslaget § 2 Overtredelsesgebyrets størrelse
FNH og Sparebankforeningen tar til etterretning at forskriftsforslaget legger til rette for at det kan ilegges overtredelsesgebyr på samme nivå som bøtenivået ved overtredelser av konkurransereglene i EU/EØS. Dette er for så vidt i samsvar med de forutsetninger som ble lagt til grunn i forbindelse med vedtagelsen av konkurranseloven, jf bl.a. Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) pkt. 8.3.3. Forskriftsforslaget bygger som en følge av dette på regler som ligger nær
opp til rådsforordning 1/2003 og rådsforordning 139/2004 samt retningslinjer om bøteutmåling utarbeidet av hhv. EU-kommisjonen og ESA. Vi stiller likevel spørsmål ved om det ved overtredelser av rent nasjonal karakter - dvs. tilfeller som ikke omfattes av EØS-reglene - er behov for så vide rammer for overtredelsesgebyret som det her foreslås. Det minnes om at det også i EU/EØS-sammenheng hvor overtredelsene kan ha svært vidtrekkende økonomiske konsekvenser på markedene - selv ved grove overtredelser - er svært sjelden at det gis bøter i nærheten av grensen på 10 % av årlig omsetning. Det er grunn til å anta at det vil være desto mindre grunn til å gi bøter i denne størrelsesorden ved overtredelser av rent nasjonal karakter. Vi ber derfor departementet vurdere om det ved overtredelser som kun har virkning i Norge vil kunne være mer formålstjenlig å operere med makismalgrenser som bedre harmonerer med det gebyrnivå som sannsynligvis vil bli ilagt i praksis.
FNH og Sparebankforeningen finner også grunn til å knytte noen merknader til definisjonen av ”omsetning” i § 2 siste ledd.
Etter § 2 er det ”foretakets” omsetning som skal legges til grunn. En naturlig forståelse av dette er at det f.eks. også i konsernforhold kun er omsetningen til det selskap som deltar i overtredelsen som skal telle med. Dette synes imidlertid ikke å ha vært departementets hensikt. I kommentarene til § 2 siste ledd, første punktum påpekes det at der et morselskap er overtreder er omsetningsbegrepet knyttet til konsernets samlede salgsinntekt. På den annen side, dersom det er et datterselskap som er overtrederen, skal kun konsernets samlede økonomi telle med som et moment ved utmålingen av gebyret, jf forskriftsforslaget § 3, fjerde ledd bokstav e). Etter vår oppfatning er det svært tvilsomt at forskriftsforslaget § 2 siste ledd, første punktum slik det nå fremstår hjemler at konsernets samlede inntekter legges til grunn der morselskapet er overtreder. Uansett finner vi det naturlig - bl.a. av hensyn til partenes forutberegnlighet - at praktisk viktige regler som beregning av omsetning i konsernforhold fremgår klart og direkte av forskriften selv - og ikke i departementets merknader til forskriften.
FNH og Sparebankforeningen stiller videre spørsmål ved om omsetningsregelen for ”sammenslutning av foretak” i forskriftsutkastet § 2, siste ledd, andre punktum har fått en heldig utforming. Det fremgår av departementets merknader til bestemmelsen at reglene er basert på rådsforordning 1/2003 artikkel 23 nr. 2 og EU-kommisjonens retningslinjer for bøteleggelse pkt. 5 bokstav c). I dette ligger det blant annet at vedtakene så langt som mulig skal rettes til og bøter ilegges de foretak som er medlem av sammenslutningen. I følge retningslinjene bør det bare gjøres unntak fra dette dersom det ikke er mulig å bøtelegge det enkelte medlem, f.eks. fordi sammenlutningen har flere tusen medlemmer. Slik vi ser det må hovedregelenda være at boten til sammenslutningen beregnes ut fra sammenslutningens omsetning og som et marginalt unntakbasert på medlemmenes omsetning. Vi finner her grunn til å minne om at de aktiviteter som utøves av en sammenslutning av foretak normalt vil være avledet av et direkte eller implisitt ønske fra medlemsforetakene. I forskriftsforslaget § 2 siste ledd, andre punktum kan vi kun se at unntaksregelen har kommet til uttrykk. Etter vårt syn bør også hovedregelen komme klart til uttrykk i forskriften.
Det minnes også om at rådsforordning 1/2003 art. 23 nr. 2 og 4 har langt mer utfyllende regler for de tilfeller en sammenslutning av foretak er involvert i en overtredelse. Blant annet presiseres det i art. 23 nr. 2 siste ledd at boten for sammenslutningen ikke kan overstige 10 % av summen av foretakenes samlede omsetning. I art 23 nr. 4 gis det en nærmere regulering av forholdet mellom foretakene og sammenslutningen, bl.a. om subsidiært ansvar for medlemmene for de praktisk viktige tilfellene at sammenslutningen ikke har økonomisk styrke til å betale en bot beregnet ut i fra 10 % av de deltagende foretaks omsetning. Reglene synes implisitt å bygge på det som etter vårt syn må være det sentrale, nemlig at det er de foretak som har økonomisk utbytte av det ulovlige samarbeidet som primært skal være subjekt for bøtene. Også disse utfyllende bestemmelsene kan med fordel komme klarere til uttrykk i forskriften.
Forskriftsforslaget § 3 Nærmere om utmålingen
FNH og Sparebankforeningen tar til etterretning departementets forslag til momenter som skal inngå ved beregningen av gebyret. Momentene er hovedsakelig hentet fra de regler og retningslinjer som er utarbeidet på EU/EØS-nivå og vi har, hensett til målsettingen om harmonisering, ingen særskilte merknader til forslaget.
2. Forslag til regler om lemping av overtredelsesgebyr
FNH og Sparebankforeningen tar til etterretning at det i forskriftsforslaget foreslås gitt nærmere retningslinjer om lemping av overtredelsesgebyr ved overtredelser av konkurranseloven § 10, jf konkurranseloven § 31. Formålet er å lette konkurransemyndighetenes etterforskning og avdekking av konkurransebegrensende samarbeid etter konkurranseloven § 10.
Forskriftsutkastet samsvarer i hovedsak med lempningsreglene som Europakommisjonen har fastsatt for overtredelser av EUs og EØS-avtalens konkurranseregler. Forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid i konkurranselovens § 10 og utmålingen av overtredelsesgebyr etter § 29 tar sikte på å bygge på de tilsvarende regler som i EU/EØS. Vi har derfor ikke merknader til at også de norske lempningsreglene i hovedsak bygger på EUs og EØS-avtalens regler på dette området.
Forskriftsutkastet § 4 Hel lemping
FNH og Sparebankforeningen stiller spørsmål ved rimeligheten og hensiktsmessigheten av forskriftsutkastet § 4, tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan kun ett foretak få hel lemping ved samme overtredelse. Av høringsnotatet om lemping pkt. 4.2.2 fremgår det at hel immunitet kun skal gis til det første foretaket som fremlegger bevis.
For det første bør det av lovtekniske grunner fremgå direkte av forskriftsteksten, og ikke kun av høringsnotatet, at det er det ”første” foretaket som gis hel immunitet.
For det andre bør det i forskriften vurderes inntatt en adgang for Konkurransetilsynet til unntaksvis å gi hel lemping også til flere foretak. Vi har forståelse for departementets argumentasjon om at hel lemping kun til det første foretaket vil kunne skape usikkerhet blant de som deltar i et ulovlig konkurransebegrensende samarbeid og således virke som et insitament for foretakene til å være det første som henvender seg til Konkurransetilsynet. Det ville jo også kunne virke direkte støtende dersom deltagerne i et slikt ulovlig samarbeid i fellesskap kunne unngå overtredelsesgebyr ved samlet å gi opplysninger om virksomheten til Konkurransetilsynet. Dette hensynet gjør seg imidlertid ikke gjeldende dersom to eller flere av deltagerne i samarbeidet, uten kunnskap om at andre deltagere har gitt opplysninger til Konkurransetilsynet, uavhengig av hverandre gir opplysninger til Konkurransetilsynet som oppfyller vilkårene i forskriftsutkastets §§ 4, jf 5. Det vil i slike tilfeller kunne fremstå som urimelig om kun det første foretaket gis hel immunitet. Vi vil dessuten anta at med den grad av selvinkriminering som er nødvendig for å oppfylle vilkårene i forskriftsutkastets §§ 4, jf 5, vil en slik usikkerhet tvert i mot kunne medføre at ingen av deltagerne tar sjansen på å gi opplysninger til Konkurransetilsynet og således virke mot forskriftens formål.
Med vennlig hilsen
For Finansnæringens Servicekontor For Sparebankforeningens Servicekontor
Bjørn Eirik Hansen Gunnar Harstad