Samferdselsdepartementet
Postboks 8010 Dep.
0030 OSLO
Dato: 23.5.2008
Vår ref.:2008/00362 – OR
Deres ref.: 07/218-MF
Vi viser til departementets brev 25.2.2008. På vegne av våre medlemsselskaper, som tilbyr reiseforsikring, vil vi først og fremst benytte høringsmuligheten til å argumentere for at forsikringsselskapene bør ha klageadgang i den nye flyklagenemnda.
1. FNHs hovedsynspunkter
Vi er innforstått med at den nye klagenemnda primært er tenkt som et klageorgan for forbrukerne. Like fullt vil vi hevde at dette perspektivet blir for snevert. Her er våre viktigste argumenter:
- Forsikringsselskapene er en stor og viktig bidragsyter til at passasjerene får dekket sine utgifter ved bagasjetap/skade/forsinkelser. Det viser det faktum at anslagsvis 30 000 passasjerer årlig først henvender seg til forsikringsselskapene for å få dekket sine tap, selv om flyselskapene egentlig skal være første instans for å håndtere disse sakene.
Hvis derimot utviklingen fortsetter med at forsikringsselskapene ikke får gjennomslag for sine regresskrav hos flyselskapene, kan selskapene med umiddelbar virkning endre vilkårene og be kundene henvende seg direkte til flyselskapene med krav om dekning. En slik utvikling vil ventelig bli oppfattet svært negativt av blant annet de 30 000 kundene som årlig mister sin bagasje. I neste omgang vil det også få store konsekvenser for flyselskapene og flyklagenemnden.
- Det er viktig å få prinsipielle saker opp i nemnda uansett hvem som klager. Det bør ikke være avgjørende at det er en forbruker. Forsikringsselskapene vil i denne sammenheng representere forbrukeren. Forsikring har betalt ut som mellommann og har like stort behov for å få prinsipielle grenser trukket opp og saker avklart.
- Samfunns- og prosessøkonomisk vil det være effektiv bruk av ressursene at prinsipielle saker blir prøvet i nemndsapparatet i stedet for å belaste domstolene
- Det er alminnelig norsk rettsoppfatning at ansvaret bør ligge der det hører hjemme, det vil si hos skadevolder. Noe annet vil ikke virke preventivt, som er et viktig hensyn for å dempe klageomfanget.
- Tilsvarende bør ikke forsikringskundene betale, mens flyselskapene slipper unna slik den nåværende praksisen legger opp til
- Også andre nemnder er åpne for klager fra næringsdrivende. Som eksempel kan nevnes Forsikringsklagenemnda
- Forsikringsselskapene vil naturlig nok dekke nødvendige kostnader forbundet med klagebehandlingen i nemnda
Vi vil i det følgende utdype disse synspunktene.
2. Reisegods hovedproblemet
Det er særlig på ett område, når reisegods enten blir forsinket, skadet eller går tapt, at forsikringsselskapene har mye med flyselskapene å gjøre. Når det har skjedd noe med bagasjen, tar kunden først kontakt med flyselskapet for å få en bekreftelse på skaden (en såkalt PIR-rapport). I neste omgang tar passasjeren som oftest kontakt med sitt forsikringsselskap for å søke sitt tap dekket. Forsikringsselskapet sender deretter regresskrav til flyselskapet for sine utlegg til kunden.
FNH har beregnet at forsikringsselskapene til sammen i Norge behandler anslagsvis over 30.000 bagasjesaker årlig hvor vi mener det egentlig er flyselskapet som har ansvaret. Med bagasjesaker mener vi både forsinket, tapt og skadet bagasje. At forsikringsselskapene behandler anslagsvis over 30.000 bagasjesaker i året, forteller oss at det er en veldig stor andel passasjerer som velger å gå veien om forsikringsselskapet for å få dekning for sine utlegg. Det er ikke sannsynlig at dette vil endre seg når den nye flyklagenemnda trer i kraft. En slik endring vil, som vi skal komme tilbake til, måtte i så fall komme fra forsikringsselskapene selv hvis så skal skje.
Hvorfor bør så forsikringsselskapene ha klagerett på lik linje med passasjerene? Vi mener dette er et sammensatt problem. Grovt sett kan vi si at forsikringsselskapene opp mot flyselskapene har to diagonalt motsatte interesser. I utgangspunktet ønsker forsikringsselskapene å yte best mulig hjelp til kunden så lenge man vet at man får refundert sine utlegg fra ansvarlig transportør i henhold til lover og regler. Flyselskapene på sin side ønsker å minimalisere utgiftene i størst mulig grad på grunn av bl.a. konkurransehensyn, såkalt ”priskrig” osv.
3. Flyselskapenes ansvar og forsikringsselskapenes vilkår
Luftfartsloven sier nå, etter en harmonisering med Montrealkonvensjonen, at flyselskapet er ansvarlig for tap ved skade eller helt eller delvis tap av reisegods (§ 10-18 første ledd), samt tap som følge av forsinkelse på reisegods
(§ 10-20).
Fraktførers ansvar for reisegods er begrenset til 1.000 Special Drawing Rights (SDR), noe som tilsvarer ca. NOK 9.000,-, jfr. samme lovs § 10-22 annet ledd. Denne begrensningen gjelder både for forsinket og tapt/skadet reisegods.
Etter Luftfartsloven kan en passasjer både få dekket utgifter til innkjøp av klær som følge av forsinket bagasje, samt få dekket tapet av selve bagasjen hvis den regnes som tapt etter en nærmere angitt tidsfrist (se § 10-18 siste ledd).
Forsikringsselskapene tilbyr vanligvis en lignende dekning gjennom sine reiseforsikringer. Ved forsinket bagasje dekkes vanligvis inntil kr. 2.500,- pr. sikret for nødvendige innkjøp av klær, toalettsaker og lignende. Har kunden udekket tap etter å ha fått oppgjør hos sitt forsikringsselskap, blir flyselskapet informert om dette i regressomgangen og bedt om å refundere deres passasjer.
Ved tap av ekspedert bagasje har forsikringsselskapene forskjellige maksdekninger, men de fleste ligger på beløp mellom kr. 20.000 – 50.000. Forsikringsselskapene dekker altså i det store og hele mer enn hva som flyselskapene har plikt til etter Luftfartsloven, bortsett fra ved bagasjeforsinkelser. Men som vi skal komme tilbake til, dekker forsikringsselskapene i realiteten også mer på dette området.
Når forsikringsselskapet har foretatt oppgjør med kunden (passasjeren), krever selskapet refundert sine utlegg i henhold til Skadeerstatningsloven § 4-3 jfr. 4-2 bokstav b). Disse hjemler og regulerer regressadgangen for forsikringsselskapet mot skadevolder (flyselskapet) i ervervsvirksomhet.
4. Nærmere beskrivelse av problemet
Som nevnt henvender passasjerene seg i over 30.000 tilfeller årlig til forsikringsselskapet i ulike bagasjesaker. Den reisende har gjerne fått forsinket bagasjen ett eller flere døgn, og har måttet kjøpe nye nødvendige klær i påvente av at bagasjen skal komme til rette. Det er gjerne to i reisefølget, slik at begge får dekket inntil kr. 2.500,- hver til nødvendige innkjøp iht. reiseforsikringsvilkårene. Forsikringsselskapet dekker kr. 5.000,- og søker dermed regress til flyselskapet i henhold til Luftfartsloven og skadeerstatningsloven.
FNH erfarer at flyselskapene i 80-90 % av tilfellene refunderer for lite av passasjerens tap. Ifølge tilbakemeldinger fra våre medlemmer er det kun KLM som refunderer iht. utlegg, både for forsinket og tapt bagasje. I mange tilfeller er det et stort misforhold mellom den øvre grensen for ansvar og hva flyselskapet faktisk dekker. Vi minner om at Luftfartsloven opererer med en maksbegrensning på ca. kr. 9.000,-. Nedenfor er et eksempel på at TrygVesta Forsikring har dekket kr. 5.000,- til kunden(e), men hvor Norwegian som ansvarlig transportør kun dekker kr. 350,- pr. person, til sammen kr. 700,-.
Eksempel Norwegian
Av praktiske hensyn er eksemplene det her vises til hentet fra ett av våre medlemsselskaper, men de er representative for hele bransjen.
Forsikringsselskapene møter på mange forskjellige begrunnelser for hvorfor flyselskapet dekker mindre av kundens tap enn det som følger av Luftfartsloven. Under er et eksempel hentet fra Widerøe, hvor de kun dekker halvparten av forsikringsselskapets utlegg til passasjeren. Legg merke til at flyselskapet viser til sine "retningslinjer", ikke Luftfartsloven.
Argumentasjonen er her at de innkjøpte klærne ved bagasjeforsinkelsen representerer fremdeles en verdi for kunden, og derfor refunderes kun halvparten av passasjerens utlegg. Denne forståelsen er verken prøvd rettslig eller slik vi har skjønt i den eksisterende flyklagenemnda. Denne praksisen kan åpenbart diskuteres i forhold til Luftfartsloven.
Eksempel Widerøe
I andre saker ser vi at flyselskapene krever uforholdsmessig mye dokumentasjon for i det hele tatt å vurdere om noe skal refunderes. Vi anslår at 30-40 % av regresskravene blir besvart med krav om mer dokumentasjon. Dette gjelder spesielt i forhold til utenlandske flyselskaper som opererer i Norge. Under er et eksempel på et flyselskap som krever uforholdsmessig mye dokumentasjon, Air Europa.
Legg merke til at flyselskapet vil ha et skriftlig krav skrevet og datert maksimalt 10 dager etter at PIR-rapport er utskrevet av flyselskapet, og som må være undertegnet av passasjeren. Dette er et dokumentasjonskrav og en frist som ikke kan forankres i Luftfartsloven. Forøvrig ser en også i brevet fra Air Europa at det er krav om at boardingkort, bagasjetags og "flight tickets" blir sendt inn i original. Vanligvis erstatter PIR-rapporten denne dokumentasjonen, og skal derfor etter vår mening være unødvendig.
Forsikringsselskapene mistenker at flyselskapene bruker urimelige dokumentasjonskrav som et virkemiddel til å slippe unna sitt ansvar. Et av de mer graverende eksempler har vi et eksempel på under. Passasjerens bagasje kom ikke til rette, og bagasjen ble regnet som tapt. I bagasjen var det vanlige bruksklær, undertøy og toalettsaker. Regressbrevet ble sammen med PIR-rapport og kundens oppstilling over tapte gjenstander videresendt til flyselskapet, med krav om refusjon iht. gjeldende regler.
Flyselskapet krevde å få tilsendt originale kvitteringer for tapte bruksklær, toalettsaker og undertøy. TrygVesta gikk inn i en skriftlig dialog med flyselskapet og anførte at dette dokumentasjonskravet i realiteten avskar passasjeren muligheten til refusjon for sitt tap. Det er i praksis ikke mulig å skaffe kvitteringer for klær og lignende som gjerne er innkjøpt for 1-2 år siden. TrygVesta har fremdeles ikke nådd frem i vår argumentasjon overfor flyselskapet.
Eksempel Air Europa
Under er et annet eksempel på uvilje til å refundere forsikringsselskapets utlegg til passasjeren. Flyselskapet Air Baltic henviser til Montrealkonvensjonen, men den samme bestemmelsen finnes også i Luftfartsloven
§ 10-20. Ved forsinkelser er transportør ansvarlig med mindre han "godtgjør" at han har gjort det som han med rimelighet kan kreves for å unngå tapet. Flyselskapet påstår at dette er tilfelle.
Flyselskapet påstår at de har gjort det de kunne uten å være konkret på hva de ikke kan lastes for. Forsikringsselskapet sender så brev med krav om begrunnelse, men får ikke svar, heller ikke ved purring.
Eksempel Air Baltic
En annen type eksempel er Tap Portugal, som krever at den tapte bagasjen blir politianmeldt og at en politianmeldelse i skriftlig form må forevises flyselskapet for at passasjeren i det hele tatt skal kunne få erstatning.
Eksempel Tap Portugal
Til sist kan vi trekke frem nok et tilfelle av dokumentasjonskrav som ikke står i forhold til den erstatningssum som det er snakk om. Spanair krever kopi av kundens pass, subrogasjonskontrakt som viser at forsikringsselskapet har overtatt kravet, flybilletter osv.
Det kommer frem i brevet at hvis ikke disse dokumentene blir lagt frem for flyselskapet, vil de ikke kunne ta stilling til passasjerens/forsikringsselskapets krav.
Eksempel Spanair
Oppsummert vil vi få påpeke at flyselskapene opererer med mange forskjellige krav og betingelser overfor passasjerene og forsikringsselskapene. Ikke alle kan finne støtte i gjeldende rettsregler. Urimelige dokumentasjonskrav fulgt opp med refusjonsbeløp som ikke følger erstatningsrettslige regler, medfører at passasjerene/forsikringsselskapene ikke får refundert sine utlegg.
Vi erfarer dessverre at denne trenden eskalerer, spesielt i forhold til lavprisselskaper som skal holde utgiftene nede for å kunne konkurrere med øvrige lavprisselskap, men også ellers.
5. Sanksjonsmuligheter
Vi mener at vi har grundig dokumentert at forsikringsselskapene ikke får gjennomslag for sine regresskrav. Dette er en utvikling som ikke kan fortsette. Slik vi ser det står vi overfor tre valgmuligheter.
For det første kan forsikringsselskapene velge å ta rettslige skritt i hvert enkelt tilfelle. Problemet er at det er så mange forskjellige typetilfeller. Et tilfelle gjelder påstand om urimelige dokumentasjonskrav, andre gjelder beregning av erstatning, avskrivningsregler for elde og bruk på tapte gjenstander osv., andre igjen gjelder hva som er dekningsmessig skade.
For forsikringsselskapene å søke å få rettslig avklart prinsipielt viktige saker i så henseende, vil ikke stå i samsvar med de økonomiske krav det er snakk om i hvert enkelt tilfelle. Tvistebeløpet vil alltid være i underkant av kr. 10.000,-. Det er derfor illusorisk å forvente at man benytter retten som arena for å få avklaring når prosessen vil koste hundretusener.
En annen mulighet er selvsagt at forsikringsselskapene aksepterer flyselskapenes til tider svært så urimelige praksis, og beregner premien i forhold til alle utbetalingene for forsinket og tapt/skadet bagasje som ikke refunderes. Spørsmålet blir da om det er forsikringskundene som må betale (premie) for at flyselskapene ikke overholder sin lovmessige plikt. Som vi nevnte ovenfor så overlapper og utvider forsikringen den dekningen som flyselskapene har i følge Luftfartsloven.
I noen tilfeller, eksempelvis i bagasjeforsinkelsessakene, får man dekket delvis sitt tap på forsikringen. Hvis kunden har et udekket krav, må kunden selv sende sitt krav videre til flyselskapet/nemnd. Det som er problematisk i forhold til en slik praksis er at det er mange uavklarte problemstillinger i forhold til flyselskapenes ansvar opp mot forsikringsselskapenes vilkår.
Flyselskapene kan påstå at det er forsikringsselskapet som har ansvaret på nærmere angitte områder, og omvendt. Slik blir kundene "kasteballer" mellom flyselskap og forsikringsselskap. Vedlagte utdrag om flyselskapenes ansvar, hentet fra Dagens Næringslivs artikkel "Fly forbannet?", beskriver nærmere den uavklarte dekningsgraden flyselskapene imellom. Legg merke til at det står "Dette har du krav på", mens det i realiteten kun er hva flyselskapene tilbyr.
Oppstillingen viser med all tydelighet at det er veldig ulik praksis hos de forskjellige flyselskapene, noe som medfører forvirring hos passasjerene. Ja, selv våre medlemsselskaper innrømmer at de har problemer med å holde orden på alle de forskjellige prosedyrene hos flyselskapene. Som nevnt betyr det i realiteten den svært uheldige situasjonen at kunden blir "kasteball".
Dagens Næringsliv 10.04.2008 om flyselskapenes ansvar
Forsikringsselskapene forholder seg i denne forbindelse til Forsikringsklagenemndas avgjørelse nr. 5941, hvor nemnda kom frem til at det strider mot avtaleloven § 36 ikke å gi kunden dekning på noe som er vilkårsmessig, ut fra den argumentasjon at skaden skal være dekket hos flyselskapet, selv om de benekter ansvar.
Forsikringsnemndas avgjørelse nr 5941
Dette betyr at det er forsikringsselskapet som må ta kampen med flyselskapet når flyselskapet ikke vil dekke et tap som de egentlig har ansvar for etter Luftfartsloven.
Da gjenstår et tredje alternativ til hva forsikringsselskapene kan foreta seg. De kan endre sine vilkår, og be kundene i de over 30.000 årlige bagasjesakene henvende seg direkte til flyselskapene med krav om dekning. Det vil da naturlig nok spare forsikringsselskapene både for utgifter og arbeid ettersom passasjerene må sende sine skriftlige krav direkte til flyselskapet, og senere til nemndsbehandling hvis de ikke får medhold.
Tall vi har innhentet viser at i ca. 50 prosent av tilfellene må forsikringsselskapene i snitt vente i mer enn fire måneder på å få svar fra flyselskapene på regresskrav. Hvis det samme gjelder for passasjerene, vil de ved en klage til den nye flyklagenemnda måtte vente enda lenger for å få en avklaring, kanskje like lang tid som hos flyselskapet, til sammen åtte måneder.
Hadde passasjeren sendt kravet til forsikringsselskapet, ville han eller hun ha fått svar fra 14 dager til én måned etter krav ble sendt inn. Ved en klageadgang for forsikringsselskapet i den nye flyklagenemnda, vil ikke passasjeren bli brydd med ventetiden.
Et spørsmål som kan reises er hvorvidt den nye flyklagenemnda vil få en større belastning med flere saker hvis forsikringsselskapene får klageadgang. Tilsynelatende er dette tilfelle. Vi mener imidlertid at den større belastningen kun vil være midlertidig. De fleste sakene vil komme uansett klageadgang eller ikke for forsikringsselskapene.
Til å begynne med vil det være viktig for forsikringsselskapene å få avklart prinsipielle problemstillinger. Når disse er mer eller mindre avklart, vil det bli færre saker som kommer for nemnda enn hvis forsikringsselskapene ikke får klageadgang. Grunnen er at forsikringsselskapene vil kjenne til nemndas praksis og vil henvise til denne i kommunikasjonen med flyselskapene. I neste omgang må vi forvente at også flyselskapene i større grad vil respektere de prinsipielle avklaringene i nemnda.
6. En avsluttende hypotese: Har forsikringsselskapene allerede en potensiell klageadgang iht. skadeerstatningsloven?
Som nevnt reguleres forsikringsselskapenes regressadgang i skadeerstatningsloven §§ 4-3 jfr. 4-2. Forsikringsselskapet får her de rettigheter som passasjeren hadde opp mot flyselskapet. Sagt med andre ord så trer forsikringsselskapet inn i passasjerens krav, og får dermed også tilgang til de særrettigheter som passasjeren hadde. Dette følger også av alminnelige rettsgrunnsetninger. "Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel", jfr. Rt. 1997 s. 1029 (på s. 1036).
Vi mener at forskriften om klagenemnd sett i sammenheng med skadeerstatningsloven § 4-3 må forstås slik at forsikringsselskapet har tilgang til den særrett som en klageadgang for passasjeren er. Derfor, slik vi ser det, så må det eksplisitt formuleres et unntak mot at forsikringsselskapene skal ha klageadgang, for at forsikringsselskapenes klageadgang skal være avskåret.
7. Avsluttende kommentarer
Vi har valgt å redegjøre ganske grundig for hvorfor vi mener det er fornuftig at forsikringsselskapene får klageadgang til den nye flyklagenemnda. Vi har beskrevet og dokumentert en uheldig utvikling som bare synes å tilta i omfang. Alle parter, ikke minst forbrukeren, vil være tjent med at den nye nemnda kan være et instrument til å få på plass en del viktige prinsipper.
Med vennlig hilsen
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Geir Trulserud Ove Røinesdal
direktør fagdirektør