Fiskeri- og kystdepartementet
Postboks 8118 Dep
0032 Oslo
Dato: 14.08.2006
Deres ref.: 200600207/GML
Vår ref:
SBF: 26062006/OB
FNH: 2006/00420
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen viser til departementets brev 23. juni 2006 om Distriktskvoter. Forslaget går ut på at Fiskeri- og kystdepartementet fordeler en viss andel av den nasjonale fiskekvoten til Fylkeskommunen som igjen definerer hvilke område/bedrifter innen fylket som skal prioriteres. Videre er det foreslått at denne distriktskvoten skal tildeles fartøy etter søknad. Formålet med ordningen skal være å sikre sysselsettingen i industrien i utsatte og næringssvake distrikter.
Finansnæringens organisasjoner er opptatt av å fremme trygge og lønnsomme arbeidsplasser i distriktene. Lønnsomme arbeidsplasser er den beste måten å sikre bosettingsmønsteret på. Forslaget om distriktskvoter vil etter vår vurdering ikke bidra til å sikre lønnsomme arbeidsplasser og sysselsetting i fiskerinæringen, men snarere svekke grunnlaget for en lønnsom og konkurransedyktig fiskerinæring i Norge. Forslaget om distriktskvoter vil selv etter departementets egne og svært optimistiske anslag gi få nye arbeidsplasser.
Et hovedproblem ved norsk fiskeripolitikk er at det opprettholdes en høy overkapasitet både i flåteledd og i industrien som bidrar til et mindre lønnsomt driftsgrunnlag for de enkelte enheter. Forslaget om distriktskvoter vil etter vårt syn bidra til å opprettholde overkapasitet og gjøre problemet større. Omstilling og omstillingsevne i fiskeindustrien vil videre bli svekket med en slik ordning, noe som vil være svært uheldig for industriens konkurranseevne på sikt.
I de siste årene har det blitt satt i verk tiltak for å få ned overkapasitet og styrke driftsgrunnlaget i flåteleddet gjennom bl.a. strukturkvoteordningen som har hatt positive effekter for de enkelte driftsenhetene. Gjennom midlertidig stans i strukturordningen og innføring av distriktskvoter vil den positive utviklingen etter vårt syn stoppe opp, og problemet med overkapasitet vil fortsatt gjøre forholdene vanskeligere for bedriftene.
Ordningen vil følgelig påvirke prissettingen og driftsmønsteret til fartøyene på en uheldig måte. Det faktum at leveransene knyttes til fersk fisk, vil også kunne bidra til lavere fortjeneste i fiskerinæringen. Som departementet selv sier, innebærer forslaget derfor en suboptimal allokering av råstoffet i en nasjonal kontekst. Dette vil i seg selv føre til samfunnsøkonomisk tap. Samtidig er det også slik at forslaget lett vil kunne gi lavere aktivitet og mindre bearbeiding, ikke mer, slik intensjonen med forslaget er.
Finansnæringen er i tvil om det er mulig å styre fiskerinæringen ut fra kommunenes fiskeriavhengighet og distriktsutfordringer. Ordningen vil medføre uheldige vridningsforskjeller ved at enkelte kommuner blir tilgodesett, mens andre holdes utenfor. I det skisserte opplegget prioriteres kommuner uten fiskeindustri på bekostning av viktige industristeder som Hammerfest og Måløy. Resultatet blir at fangsten flyttes fra steder med omfattende bearbeiding til små mottak med mindre bearbeiding og lite rasjonell drift. Viktige fiskesentra som ligger i kommuner med bystatus, vil også komme dårlig ut. De fleste bykommuner i nord er så store at de har flere småsamfunn som åpenbart kunne ha nytte av distriktstiltak. De faller nå utenfor.
Kommuner som sliter med fraflytting uten vesentlig fiskeriaktivitet, skal etter intensjonen med forslaget være de som vinner på ordningen. Dette gjelder trolig bare i teorien. Fangsten bør isteden gis til steder hvor den faktisk vil føre til økt og varig aktivitet. Konsekvensen blir fortsatt manglende grunnlag for en effektiv og konkurransedyktig næring på disse stedene, samtidig som aktiviteten i områder med grunnlag for fiskerindustri og større aktivitet svekkes som følge av redusert tilgang på fisk.
Etter vårt syn bør også fiskeripolitikken sees i sammenheng med andre distriktspolitiske tiltak. Dette kan tale for at Innovasjon Norge får en sterkere posisjon i utformingen på bekostning av fylkeskommunen.
Ordningen vil dessuten medføre betydelig offentlig administrasjon og med stor fare for lokal frustrasjon rundt prioriterings- og tildelingsprosessene i denne sammenheng.
Forslaget om distriktskvoter innebærer derfor etter vårt syn en lite egnet måte å drive fiskeri- og distriktspolitikk på. Gjennom distriktskvoter og eventuelt mer restriktive struktureringsordninger, settes utviklingen i fiskerinæringen tilbake. Utviklingen de senere årene har vist at fiskerinæringen klarer seg best når den får strukturere seg selv, og tilpasse seg de rammebetingelser markedet bringer. En samlet finansnæring anbefaler derfor at forslaget om distriktskvoter legges til side.
Innføring av distriktskvoter vil svekke lønnsomheten i en næring som til tider lever med små marginer. Konsekvensene kan bli at enkelte fiskere og fiskemottak får problemer med krav til lønnsomhet. Større usikkerhet med hensyn til lønnsomheten i næringen blir resultatet. I bankenes kredittvurderinger må dette tas hensyn til, og medføre høyere finansieringskostnader for fiskerinæringen.
Finansnæringens organisasjoner vil i denne forbindelse ikke unnlate å advare mot store endringer i de offentlige reguleringene av norsk fiskerinæring som bryter med de positive utviklingstrender man har sett i næringen de siste tiår, og som det i stor grad har vært bred enighet om. Etter vårt syn er slike endringer og tiltak ikke bare en trussel mot framtidig konkurranseevne og lønnsomhet i næringen, men også på sikt en trussel mot distriktene og bosetting. Uten en effektiv fiskerinæring som sikrer nødvendig avkastning og lønnsevne, vil fiskeriarbeidsplasser falle bort. Det vil være svært uheldig for hele kyst-Norge og også for de kredittinstitusjoner som har valgt å satse på finansiering av denne næringen. Næringsaktørene og bankene trenger stabilitet og forutsigbarhet som går utover de politiske valgperiodene.
Med vennlig hilsen
For Finansnæringens For Sparebankforeningen
Hovedorganisasjon i Norge
Arne Skauge Arne Hyttnes