Eksisterende forslag fra FSB (Financial Stability Board) og Baselkomiteen har så langt ikke konkludert med hva som anses å være den optimale avveining mellom kostnader ved regulering og kostnader ved bankkrise. Forslagene tar heller ikke for seg hvordan kostnadene ved bankkrise har sammenheng med regulering, og spesielt ikke under et avviklingsregime. Det er rimelig å anta at finansielle kriser også vil oppstå i fremtiden, og at noen form for redningsoperasjoner vil måtte skje.

Bakgrunn

Group of twenty (G20) la til grunn under ”the Pittsburg Summit” i 2009 at systemviktige banker skal ha skjerpede kapitalkrav. Nedenfor følger et utdrag av G20s opprinnelige mandat:

Addressing cross-border resolutions and systemically important financial institutions by end-2010: Systemically important financial firms should develop internationally-consistent firm-specific contingency and resolution plans. Our authorities should establish crisis management groups for the major cross-border firms and a legal framework for crisis intervention as well as improve information sharing in times of stress. We should develop resolution tools and frameworks for the effective resolution of financial groups to help mitigate the disruption of financial institution failures and reduce moral hazard in the future. Our prudential standards for systemically important institutions should be commensurate with the costs of their failure. The FSB should propose by the end of October 2010 possible measures including more intensive supervision and specific additional capital, liquidity, and other prudential requirements.

FSBs mandat

FSB har av G20 fått i oppgave å besvare mandatet i samarbeid med Baselkomiteen, og til å  utarbeide guidelines for nasjonale myndigheter med sikte på å avgjøre om en finansinstitusjon, markeder eller instrumenter er systemviktige.

FSBs foreløpige vurderinger og forventede fremdriftsplan

FSB har kommet med flere foreløpige vurderinger av SIFIs. Utdrag av noen sentrale vurderinger nevnes her. I oktober 2009, fremla FSB i samarbeid med IMF og BIS, innledende betraktninger til guidelines for å måle systemviktige banker, i tråd med G20s oppdrag. Betraktningene gir en kort oppsummering av konseptuelle og analytiske tilnærminger for å vurdere systemviktighet. Hensikten vil være å vurdere systemviktige faktorer i normale tider, og å finne tiltak for hindre eller redusere sannsynligheten for sammenbrudd i hele eller deler av det finansielle system under ulike stress situasjoner.

FSB definerer her systemrisiko som en risiko for sammenbrudd i tilbud av finansielle tjenester forårsaket av en svekkelse i hele eller deler av et finansielt system, og som kan påføre negative konsekvenser for realøkonomien. Alle typer av finansformidling, markeder og infrastrukturer kan være mer eller mindre systemviktig. FSB konkluderer også med at systemviktighet vil variere over tid og under ulike økonomiske konjunkturer, og vil være avhenge av finansiell infrastruktur og krisehåndteringsløsninger. FSB tar høyde for at institusjoner kan defineres å være systemviktige både lokalt, nasjonalt og globalt.

FSB har blant annet definert tre hovedfaktorer for å identifisere systemviktighet i markeder og hos institusjoner;

• Størrelse (størrelse på eksponeringer, eiendeler m.v.)
• Muligheten til å erstatte tjenester, produkter eller system ved plutselig opphør av disse.
• Avhengighet til hele eller deler av et system eller markeder.

Det fremkommer at en stor grad av skjønn også vil kunne legges til grunn, supplert med andre viktige faktorer som gjeldsoppbygging, likviditetsrisiko, løpetidsforskjeller, kompleksitet, konsernstrukturer og forretningsmodeller, finansinfrastruktur. Ulike metoder for å vurdere faktorene blir også nevnt.

Med alle de faktorer som legges til grunn av FSB synes det vanskelig for en institusjon å ikke bli karakterisert som systemviktig i en eller annen sammenheng. Det antas allerede utarbeidet en liste over de 20 største G-SIFIs (Global SIFIs), men FSBs foreløpige betraktninger synes dessverre å legge opp til et større omfang.

I november 2010, ble FSBs anbefalinger til policy rammeverk for systemviktige institusjoner og fremdriftsplan godkjent av G20. Rammeverket for SIFIs forutsetter bl.a. å kombinere følgende elementer:

• Krisehåndteringsløsninger.
• SIFIs og til å begynne med spesielt GSIFIs skal ha høyere tapsbærende evne.
• Forsterket tilsyn for finansinstitusjoner som representerer en system risiko.  
• Robuste finansmarkeds infrastrukturer.
• Nasjonale krav

De ulike elementene i policyrammeverket skal iflg. fremdriftsplanen være ferdige innen 2011. Spesielt kan nevnes at beslutning om hvilke Institusjoner som defineres som GSIFIs skal skje innen 1. halvår 2011 av FSB og nasjonale myndigheter m.fl. Evaluering av tilsynsmetoder vil skje gjennom 2012.

Europeisk finansnærings tilbakemeldinger til EU

Næringen støtter tiltak som utvikling av løsninger, og som ikke medfører nye stabiliseringsavgifter eller skatter, men som reduserer oppbygning av systemrisiko på tvers av den finansielle sektor. Det er viktig at nye tiltak bidrar til å redusere risiko, og at kostnaden ved regulering har sammenheng med kostnaden ved en krise. Næringen mener at størrelse er et utilstrekkelig mål på systemviktighet, og at mer fokus bør legges på å identifisere kilder og prosesser av systemrisiko. Effekten av nye motsykliske tiltak bør også evalueres.  En liste med systemviktige institusjoner er ikke en riktig løsning for å adressere kjernen i problemene. Systemrisiko er dynamisk i sin natur, og hva som er systemviktige faktorer vil kontinuerlig kunne endres. En løpende tilnærming med overvåkingsmekanismer er derfor viktig for å forutse hvor neste systemkrise vil kunne bygges opp. Det er også viktig at forsvaret mot finansiell ustabilitet i stor grad også bygges opp under krisehåndteringsrammeverket, hvor tidlig intervenering og triggermekanismer utløser viktige redningstiltak i tide, som skal sikre løpende drift eller en avvikling i tide, og som ikke medfører tap for skattebetalerne.

Det er viktig at EU overvåker enkeltlands tiltak, slik at de harmonerer med konsistente globale standarder, som forutsatt av G20. Like konkurransevilkår vil også være et bidrag til finansiell stabilitet.

Finanskriseutvalgets innstilling til systemviktige banker

Det norske Finanskriseutvalget påpeker at sannsynligheten for at systemviktige institusjoner skal havne i økonomiske problemer må reduseres til et minimum, og at dette tilsier at slike institusjoner får høyere kapitalkrav enn andre finansinstitusjoner. Utvalget viser til at om det ikke oppnås tilfredsstillende resultater internasjonalt, bør det tas initiativ på nordisk nivå. Om nordisk samarbeid ikke fører frem, mener utvalget at det bør vurderes innført særnorske krav. Utvalget er av den oppfatning at ingen norske banker er systemviktige globalt, men mener at siden de største norske banker har høy markedsandel og stor rolle i infrastrukturen, bør de ha særskilte krav. På den annen side nevner utvalget at et troverdig kriseløsningsregime, kan fjerne forventningen om statlig inngripen (støtteordninger) og dermed gjøre kapitalkrav og avgifter mindre nødvendige. Utvalget kommenterer ikke om de finner den internasjonale høringen om krisehåndtering som god eller mangelfull sett i lys av utvalgets kommentar om at høyere kapitalkrav og avgifter for Norge er mindre nødvendig dersom et godt krisehåndteringssystem etableres. Utvalget har ikke kommentert effekten av egne forslag eller konsekvenser for bankene. Utvalget har heller ikke noen egenoppfatning i kvantifisering av forslagene.