I Dagens Næringsliv 11. juni gjentar førsteamanuensis Egil Matsen og professor Ragnar Torvik fra NTNU påstanden om at den såkalte bytteordningen mellom staten og bankene er en statlig subsidiering av bankene. Det samme hevder stipendiat Gøril Bjerkan, UiO, i et innlegg 9. juni.

Uenigheten mellom oss går ikke på hvorvidt bankene har fordel av ordningen - hvilket er utvilsomt, slik bankenes kunder og resten av samfunnet også har. Hensikten med ordningen var nettopp å redde markedene fra sammenbrudd. Hvis Matsen, Torvik og Bjerkan mener at all statlig påvirkning av markedsforholdene per definisjon er subsidiering, så må de gjerne det. Men det er ikke slik subsidiebegrepet til nå har vært benyttet, verken i økonomisk eller juridisk forstand.

Bytteordningen er etter vår oppfatning et pengepolitisk tiltak. Som en del av likviditetstiltakene som myndighetene annonserte 12. oktober 2008, ble det også bestemt at Norges Bank skulle legge ut lån med lengre løpetid enn hva som tidligere var vanlig. Lånene har løpetid på 3 år og er rettet spesielt mot de mindre bankene, idet det er en beløpsgrense på 1 milliard kroner for den enkelte bank. Begrunnelsen var at de mindre bankene ikke hadde samme mulighet som de større til å benytte seg av bytteordningen. Tiltakene har samme formål og samme virkning i markedet, og begge er ledd i pengepolitikken rettet mot norske banker for å motvirke kraftig rentestigning og mulig lånestopp. I Matsen, Torvik og Bjørkans verden er altså det ene tiltaket – bytteordningen - subsidiering av bankene og det andre – Norges Banks lange lån – ikke. Det gir ingen økonomisk mening. I rettslig forstand er det entydig at det ikke er tale om subsidiering.

Vi er alle enige om at finansfondets tiltak av makroøkonomiske grunner skal inneholde et statsstøtteelement. Dette er i samsvar med EØS-reglene og er notifisert overfor ESA.