Bankenes finansieringskostnader i obligasjonsmarkedet er vesentlig høyere etter finanskrisen enn hva de var før krisen. Bankene må antagelig låne mer i utlandet.

Den prisen de betaler ute, er høyere enn kostnadene i hjemmemarkedet, og dette bidrar til å trekke opp kostnadene ytterligere, noe analysesjef Pål Ringholm i First Securities har påpekt i Dagens Næringsliv.

Slik hadde det imidlertid ikke behøvd å være – de går over bekken etter vann og låner dyre penger i utlandet. Norge og den norske stat er i en meget god finansiell stilling, og med bedre organisert finansmarked her hjemme kunne norske banker og andre norske låntakere ha dekket større deler av sitt behov på det norske markedet.

En stor del av det norske folks sparekapital er plassert i Statens pensjonsfond utland (SPU). Der er det totalt over 2600 milliarder kroner, som alt sammen er plassert utenlands. Til sammenligning har Statens pensjonsfond Norge (SPN) vel 100 milliarder kroner til forvaltning, og av dette er 44 milliarder plassert i obligasjonsmarkedet. I tillegg har Statens obligasjonsfond, en midlertidig ordning opprettet under krisen med en maksimal ramme på 50 milliarder, plassert 8 milliarder kroner i det norske markedet. Staten har store pensjonsforpliktelser, dels til alle som bor her i landet og som har opptjent rettigheter via folketrygden, og dels til statsansatte som er medlemmer i Statens pensjonskasse (SPK).

Slike forpliktelser har private bedrifter og kommuner også, men lovverket krever at de setter av midlene i egne pensjonskasser eller pensjonsordninger i forsikringsselskapene, såkalte fonderte forpliktelser. En del av disse midlene plasserer pensjonskasser og forsikringsselskaper i aksjemarkedet, men mesteparten i obligasjonsmarkedet, herunder noe i Norge og noe utenlands.

Noe av grunnen til at forsikringsselskapene plasserer store deler utenlands, og ikke bare i Norge, er at staten har lite utestående gjeld i form av statsobligasjoner, men desto mer gjeld til det norske folk. Dermed må norske forsikringsselskaper kjøpe statsobligasjoner i utlandet, hvis det er det de vil ha – av norske statsobligasjoner er det lite å få kjøpt i markedet.

I stedet for å skylde fremtidige norske pensjonister enorme beløp direkte, slik staten gjør i dag, kunne staten utstede mer statsobligasjoner og plassere midlene i SPK, og slik sørge for en forsikringsmessig dekning av pensjonsforpliktelsene. Midlene kunne SPK plassere i det norske og internasjonale verdipapirmarkedet, slik Finansdepartementet pålegger private bedrifter og kommuner å gjøre.

Staten vil ikke tape på dette. Statsobligasjoner har en lavere rentekostnad enn de obligasjoner SPK og folketrygden kunne kjøpe i markedet. Slik ville dette være netto finansiell gevinst for staten. Samtidig ville pensjonsforpliktelsene som staten har, komme klarere frem. Dette ville således være fordelaktig, rent statsfinansielt. I tillegg ville det bidra til et bedre og større obligasjonsmarked i Norge, med de fordeler det ville ha for alle de kredittinstitusjoner og bedrifter som benytter det norske markedet for å finansiere sin virksomhet. Bedriftene ville få rimeligere finansiering enn når de låner i utlandet.