Den amerikanske økonomen Irving Fisher (1867-1947) var en av sin tids største finanskjendiser, på godt og vondt. På vondt fordi han mente aksjemarkedet var riktig priset kun noen få uker før det store børskrakket i 1929, og fordi han var en varm tilhenger av eugenikk (rasebiologi), senere forbundet med nazismens rasehygiene.
På godt fordi han blant annet var opphavet til teorien om pengeillusjonen, det faktum at mange roter sammen nominelle og reelle verdier når de sammenligner prisen på varer og tjenester over tid.
Boligpriser
Pengeillusjonen har et godt fotfeste i privatøkonomisk sammenheng. Riktignok har vi i dette, og tidligere lønnsoppgjør, blitt vant til å snakke om ”reallønnsvekst” og ”bevare kjøpekraften”, men når det gjelder renter og boligpriser er vi veldig opptatte av nominelle størrelser. For eksempel har vi lest at boligprisene i dag er de høyeste noensinne, men korrigerer vi for inflasjonen er de fortsatt seks prosent lavere enn i august 2007.
Lave renter
Når det gjelder renter, det være seg på lån eller innskudd, er situasjonen i dag den at de knapt noensinne har vært lavere. I nominelle termer. Betyr det så at det er billig å låne, og dumt å spare i bank?
Svaret på det avhenger av to forhold; renteutviklingen og prisveksten fremover. For å ta det siste først. Siden midten av 90-tallet har vi hatt en lav og stabil inflasjon, noe som med stor sannsynlighet vil fortsette. Ikke minst på grunn av vårt pengepolitiske mål om en årlig inflasjon på 2,5 prosent.
Hva så med renteutviklingen? I følge Norges Bank er 2,5 prosent også et godt anslag på en ”normal realrente”, basert på historisk erfaring og fremtidige vekstutsikter.
Fem prosent
Legger vi dette til grunn, får vi en forventet fremtidig nominell pengemarkedsrente (NIBOR) på fem prosent. Det skulle bety at de billigste lånene vil koste rundt seks prosent (forutsatt et marginpåslag på ett prosentpoeng), mens de beste innskuddsrentene vil ligge på eller i underkant av fem prosent (mange banker har i dag innskuddsrenter knyttet opp mot NIBOR).
Innskuddsrente på oppunder fem prosent: Vil ikke den spises opp av inflasjon og skatt? Med 28 prosent skatt på den nominelle avkastningen, og en formuesskatt på 1,1 prosent (kun på nettoformue over 700 000 kroner), vil realrenten etter skatt bli i underkant av en prosent. Ikke så mye, men altså en kjøpekraftsforbedring.
På kjøpet får du høy sikkerhet (den norske innskuddsgarantien er to millioner kroner per innskyter per bank) og en likvid plassering. Regnestykket blir enda gunstigere dersom vi inkluderer nedbetaling av boliglån (som en variant av banksparing), for eksempel nedbetaling av såkalte rammelån som i dag utgjør ca hver fjerde utlånskrone med pant i bolig.
Risikopremie
Dette ikke ment som en generell anbefaling å benytte bankkontoen som førstevalg for langsiktig sparing. Normalt må vi forvente at det å ta risiko, for eksempel ved å investere i aksjemarkedet (fond), over tid vil belønnes med en ekstraavkastning (risikopremie). Det har historien vist, og det ligger også til grunn for investeringsstrategien i vårt felles pensjonsfond som grovt sett er investert 60 prosent i aksjer og 40 prosent i rentebærende papirer.
Men poenget er at når du, etter å ha gjennomskuet pengeillusjonen, likevel bestemmer deg for å investere i aksjemarkedet, obligasjoner eller for den saks skyld fast eiendom for å jakte på risikopremien, bør skjønne hva denne risikoen innebærer. Da kan grafen på denne siden være til god hjelp. Den viser hvordan avkastningen svinger for de ulike plasseringsalternativene: Bank (NIBOR), obligasjoner, boligmarkedet og aksjemarkedet (Oslo Børs). Den beste måten (for folk flest) å håndtere denne risikoen på, er å være langsiktig og fordele innvesteringen over tid, slik at du unngår å treffe feil på disse kurvene.
