Finanstilsynet har varslet en innskjerping i sine retningslinjer for bankenes utlån, blant annet krav om minst 15 prosent egenkapital ved boligkjøp. Også andre tiltak for å begrense tilbudet av kreditt fra bankene foreslås.

Kredittrasjonering, rentekontroll og andre tiltak rettet mot tilbudet av, og prisen på kreditt er ikke nye i Norge. Det var slik kredittmarkedet ble regulert i flere tiår etter krigen. Reguleringene virket lenge tålelig bra, med en nøysom befolkning, lite utviklede kredittmarkeder og ingen konkurranse fra utlandet.

Ut over på 1970-tallet ble det stadig tydeligere at kredittrasjoneringssystemet førte til kredittlekkasjer, feilprisinger og feilallokering av ressurser. Systemet ble derfor avviklet utover på 1980-tallet og erstattet av generelle etterspørselsregulerende virkemidler og markedsmessig rentedannelse og prising.

I dag er det et kvart århundre siden kredittrasjoneringen ble avviklet, og markedene er blitt åpne og tilgjengelige.

Hvis Finanstilsynets forslag blir gjennomført kan snart markedslån gjennom meglere representere et reelt alternativ for mange låntakere. Utenlandske långivere som ikke kan underlegges Finanstilsynets retningslinjer vil vinne frem på bekostning av norske banker. Dessuten legger myndighetene opp til at unge kan søke kommunen om startlån i Husbanken til å dekke egenkapitalkravet. I statsbudsjettet 2012 er endog rammene for Husbanken til dette formål økt.

Bankene foretar en solid kredittvurdering av hver enkelt kunde før lån gis. Like lite som Finanstilsynet ønsker bankene å gi større lån til folk enn det de kan håndtere. Ved at bank, kunde og samfunn langt på vei har sammenfallende interesser, bør utgangspunkt være at ansvaret håndteres i relasjonen mellom bank og kunde.

Det er alltid fristende for myndigheter å ta rasjonering i bruk, fordi de på denne måten håper å unngå å måtte ta de politiske og markedsmessige konsekvensene av sin økonomiske politikk. Når samtidig ansvaret kan legges over på banknæringen er risikoen stor for at myndighetene heller ikke vil gjøre noe med det som reelt skaper presset i boligmarkedet, nemlig:

• En ekspansiv penge- og finanspolitikk
• En svært gunstig skattemessig behandling av boliger
• Mangel på byggeklare tomter og for lav igangsetting av nye boliger i pressområdene

Uten å gjøre noe som demper etterspørselen vil de totale utlån til boliger i Norge ikke påvirkes nevneverdig. Som tiltak rettet mot å begrense husholdningenes gjeldsvekst og sårbarhet for nedgang i økonomien er derfor Finanstilsynets forslag forfeilet.