Diskusjonen om en ekstraskatt for finansnæringen tar en feil retning når den blir en lek med tall. Ekstraskattens effekt på finansinstitusjonenes soliditet, utlånskapasitet og finansiell stabilitet bør etter min mening være det som preger diskusjonen.

Finanssektoren står nå overfor en rekke kraftfulle regulatoriske krav for å stå bedre rustet ved nye kriser. I en slik situasjon vil innføring av en aktivitetsskatt, slik fremtredende politikere i regjeringspartiene Ap og SV tar til orde for, gi økt usikkerhet og redusere finanssektorens muligheter til å oppfylle de nye kravene. 

Argumentet for en aktivitetsskatt er at omsetningen av finansielle tjenester er fritatt for merverdiavgift. Med henvisning til Finanskriseutvalget slås det fast at avgiftsfritaket utgjør i størrelsesorden 12-13 milliarder kroner.  Dette bør kompenseres ved at det innføres en ekstraskatt på summen av lønn og overskudd i finansnæringen tilsvarende dette beløpet.

For å starte med det nevnte beløpet; Finanskriseutvalget skriver selv at det er ”stor usikkerhet” knyttet til dette beløpet. Videre skriver utvalget at det i denne beregningen ”ikke er tatt høyde for fradragsrett for inngående merverdiavgift”. Dersom målsettingen er en ekstraskatt som skal kompensere for merverdiavgiftsfritaket, må denne fradragsretten med i regnestykket. 

For ytterligere å illustrere hvor urealistisk denne talleken er, kan vi nevne at en ekstraskatt på 12-13 milliarder kroner utgjør drøyt 20 prosent av næringens samlede overskudd (etter skatt) i 2010. Dette kommer på toppen av ordinær bedriftsbeskatning som selvsagt også finansnæringen er underlagt.

Merverdiavgift er en avgift på sluttbrukeren av en avgiftsbelagt vare eller tjeneste. Finansbedriftene betaler under dagens regime inngående merverdiavgift på alle innkjøp. Manglende fradragsrett for dette representerer isolert sett en ekstra beskatning for næringen. Personkundene tjener på dagens merverdiavgiftsunntak for finansielle tjenester etter som de slipper å betale avgift på verdiskapningen som er skjedd i finansnæringen. Næringsdrivende taper på unntaket etter som de ikke får en regning med spesifisert avgift som de kan trekke fra i sin utgående avgift.

Det er mer fruktbart å drøfte en slik særskatt i forhold til det som er en hovedmålsetting for den omfattende regulatoriske reformen som nå innføres internasjonalt og i Norge; mer solide og trygge finansinstitusjoner, og derigjennom en styrking av finansiell stabilitet.

Selv om finansnæringen i Norge har klart seg godt gjennom den økonomiske turbulensen vi har opplevd de siste årene, må også våre finansinstitusjoner øke egenkapitalen betydelig i årene fremover som en følge av nye krav. I følge Finanstilsynet utgjør dette for bankene 30-50 milliarder kroner bare ved en økning i kapitalkravet på to prosent gitt normal utlånsvekst. En særskatt vil i så måte slå ut negativt på to måter: Direkte ved at tilbakeholdt overskudd blir mindre. Indirekte ved at bankenes avkastning på egenkapitalen reduseres, noe som i neste omgang gjør det mer krevende å hente inn frisk egenkapital utenfra. Redusert evne til å tilbakeholde overskudd vil kunne medføre at bankene vil redusere sine utlån og selge eiendeler for å redusere balansen. Dette vil svekke vekstevnen i norsk økonomi.

Dertil kommer en svekkelse av konkurranseevnen for norsk finansnæring, en næring som er liten både i nordisk og europeisk sammenheng. En ekstraskatt vil derfor kunne medføre at en uønsket stor andel av finansielle tjenester fra tilbydere med minimal stedlig virksomhet i Norge.

I likhet med Finanstilsynet og Norges Bank er finansnæringens syn at vi nå først må se effekten av pågående reguleringsinitiativer og skatteforslag i EU før det tas en eventuell beslutning om ny beskatning av norske finansinstitusjoner. Hovedutfordringen nå er å styrke egenkapitalen og likviditeten i bankene, og forhindre en uheldig konkurransevridning som følge av at vi i Norge velger å pålegge våre finansinstitusjoner en betydelig ekstraskatt. Dette bør også reflekteres i den politiske debatten.