En kort periode med lave renter er avkastningsmessig - i det lange løp - til å leve med, men i slutten av august i år falt en 30-årig swaprente (mål på markedets langsiktige rente-forventning) for første gang i moderne tid under fire prosent.
Spar mer
Da var det nok mange profesjonelle forvaltere som klødde seg bekymret i hodet. Hvordan skal vi klare å levere forventet avkastning til kundene?
Visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad i Norges Bank var inne på en nærliggende løsning da han for halvannen uke siden frontet sentralbankens beslutning om å holde styringsrenten uendret på to prosent. «Hvis man sparer til pensjon, og har et gitt mål, må man spare mer hvis renten er lav», uttalte Qvigstad til media.
Qvigstad har selvsagt helt rett, selv om det kan anføres at det er realavkastningen - nominell rente fratrukket inflasjonen - som er det sentrale, både for en småsparer og låntager. En lav løpende avkastning (rente) er ok så lenge den gir sparekapitalen økt kjøpekraft (dvs. at inflasjonen er ditto lav). Unntaket gjelder folk i en formuesskattesituasjon: For dem vil en lav rente være drepende, fordi formuesskatten beregnes av sparesaldoen, og ikke avkastningen.
Realrenten har falt både her til lands (se graf) og i andre vestlige land de siste 20-30 årene. Dette har skjedd parallelt med at disse landene har fått inflasjon og nominelle renter under kontroll. Vi har imidlertid underveis erfart at perioder med særlig lave nominelle renter har gitt en særlig lav realrente. Med andre ord; inflasjonen tenderer til å svinge mindre enn nominelle renter. Om fallende realrenter i hovedsak skyldes pengepolitikken, eller for eksempel den demografiske utviklingen (eldrebølgen) og økt fokus på sparing, strides de lærde. Men begge forklaringene trekker i samme retning om vi ser fremover; realrenten vil holde seg lav, og gjøre det nødvendig for Kari og Ola Småsparer å legge mer i sparepotten for å nå et fremtidig sparemål. Slik visesentralbanksjefen var inne på.
En enkel regneøvelse (se tabell) kan illustrere dette: Målet er en oppspart kapital som i dagens kroneverdi utgjør 500.000 kroner. Jeg har lagt til grunn en inflasjon på 2,5 prosent. Det årlige sparebeløpet jeg kommer frem til er også uttrykt i dagens kroneverdi.
For eksempel: Med en årlig nominell avkastning på fem prosent, må du spare 22.300 kroner i året dersom spare-horisonten er 20 år. Økes avkastningen med to prosentpoeng i året, reduseres det årlige sparebehovet med 3.100 kroner, tilsvarende 14 prosent av opprinnelig sparebeløp. Over en 30-årsperiode reduseres det årlige sparebehovet med 21 prosent, gitt de samme forutsetningene.
Økt sparing er altså ett svar på denne realrenteutfordringen. En annen er å sette sin lit til at finansuroen og generell økonomisk usikkerhet vil gi et langsiktig byks i risikopremien i aksjemarkedet. I så fall kan fallende realrenter kompenseres ved å øke andelen plassert i aksjemarkedet.
Øke risikoen?
Hva er så det gode rådet for å unngå å havne i «lavrentefellen»? For folk flest handler det i første omgang om å være tydelig på spareformålet og finne den riktige balansen mellom rentesparing og aksjesparing. Rentesparing kan være ordinær banksparing, pengemarkedsfond eller nedbetaling av boliglån. Aksjesparing handler for de fleste om aksjefond, gjerne et bredt, globalt fond eller en miks av for eksempel et norsk, nordisk og globalt fond. I et langsiktig lavrenteperspektiv, ti år eller mer, er det gode grunner til å jakte på risikopremien i aksjemarkedet. Alternativet er å øke den risikofrie sparingen. Hvis ikke kan kjøpekraften av oppspart sparekapital vise seg å bli utilstrekkelig i forhold til det formålet den er tenkt å fylle.